Revolver No. 2
| Enfield No.2 | |||
|---|---|---|---|
 No. 2 Mk.I med hanespore | |||
| Basisdata | |||
| Opphavsland |  Storbritannia | ||
| Type | Revolver | ||
| Produsent(er) | Webley & Scott | ||
| Innført | 1932 | ||
| Utfaset | 1963 | ||
| Bruker(e) | Storbritannia | ||
| Tekniske data | |||
| Kamring | .38-200 | ||
| Vekt | 0,765 | ||
| Magasinkapasitet | 6 patroner | ||
| Siktemidler | Faste jernsikter | ||
Revolver No. 2, originalt gitt betegnelsen Revolver No.IV var en revolver i bruk i det britiske imperiet før og under andre verdenskrig. Den erstattet de tidligere store Webley-revolverene, og bygget på Webleys serie med lommerevolvere i .38-kaliber som var ment å være enklere å skyte med for soldatene. Revolveren ble produsert i Enfield og ble derfor ofte kalt Enfield No. 2. Revolveren fikk en blandet mottagelse, og ble etter krigen erstattet av Browning Hi-Power, en selvladende pistol.
Utvikling
[rediger | rediger kilde]
Etter første verdenskrig bestemte den britiske regjering at revolverne til Webley & Scott i .455 Webley hadde for kraftig rekyl og var for vanskelige å bruke for utrente soldater. På tross av at de tunge revolverne hadde vært godt rykte på seg for effektivitet og stabilitet fra kamper i skyttergravene, ble en ny modell utviklet for å bruke en lettere .38 kaliber patron. Valget ble ettervert en revolver i kaliber .38/200. Webley & Scott redesignet den sivile lommerevolveren med en mindre og lettere ramme enn .455-modellene, og gav den nye modellen et lengre løp.[1] Heller enn å anskaffe Webley & Scotts revolver direkte tok myndighetene deres revolver til Royal Small Arms Factory i Enfield, som omarbeidet Webley-designen til et meget likt våpen, men med enkelte endringer i den indre mekanismen. Den nye revolveren ble raskt akseptert som Revolver, No 2 Mk I og godkjent i 1932.
Selv om den nye patronen var adskillig svakere enn den tunge .455 Webley-patronen, var kulen mindre stabil i banen og hadde en tendens til å slå kollbøtte når den traff målet. Dette skulle i alle fall i teorien gi like stor skade på motstander som et treff av den tyngre, men mer stabile forgjengeren.[2]
Revolvere ble i all hovedsak brukt av annenlinjetropper og av soldater som beveget seg i trange rom og derved ikke hadde mulighet for å bære en Lee-Enfield rifle eller maskinpistol, slik som jageflygere og stridsvognmannskaper. Disse klaget over at hanen på Mk.I-modellen hadde en tendens til å henge seg opp både i omgivelsene og i uniformen når de skulle trekke revolveren. I 1938 kom en ny versjon, Mk I* som hadde sporen på hanen kuttet av, og kun kunne spennes med avtrekkeren. I 1942 kom Mk I** som var en forenklet for krigsproduksjon. Eldre Mk.I-varianter som kom inn til reparasjon fikk gjerne hanesporen kuttet av og gjort om til den nye Mk.I*-varianten.
Mottakelse
[rediger | rediger kilde]Det var delte meninger blant soldatene om revolveren, men en ting som var sikkert at kaliberet var en god del svakere enn de gamle .455 Webley, og var langt ifra så effektivt selv om revolveren var enklere å skyte med. For en utrent soldat var den lettere og mindre revolveren mye enklere å avfyre enn de eldre grovkalibrede våpnene. Enfield-revolveren hadde også et langt avtrekk, noe som gjorde at den var lettere å trekke av, men vanskelig å skyte presist. Særlig gjalt dette de senere modellene bare kunne skytes med avtrekkespenn. Under krigen viste det seg at soldatene som var oppsatt med de haneløse revolverne ofte kvittet seg med dem så snart anledningen bød seg til å sikre seg en Colt, Smith & Wesson eller en eldre Webley i .455 i stedet.[3] Etter krigen faset British Army fort ut revolveren til fordel for Browning Hi-Power, en halvautomatisk pistol i 9 mm Parabellum.
Produksjon
[rediger | rediger kilde]De aller fleste revolverne ble produsert på Royal Small Arms Factory i Enfield. Enfield produserte imidlertid de fleste våpnene for den britiske hæren, og da andre verdenskrig brøt ut fikk rifler høyere prioritet enn revolvere. På grunn av kapasiteten fikk Albion Motors i Skottland kontrakt på Enfield No 2 Mk I* ifra 1941–1943 og 24 000 revolvere ble produsert. Coventry Gauge & Tool Co overtok så produksjonen. Howard Auto Cultivator Company (HAC) i New South Wales i Australia laget også noen få eksemplarer av Enfield-revolvere. Produksjonen klarte imidlertid ikke å holde tritt med etterspørselen, og Webley & Scott ble bedt om å ta opp produksjonen. De hadde imidlertid ikke mulighet til å bygge om fabrikken for å produsere en revolver som var nesten identisk med den originale Weble Mk.VII de hadde framlagt i 1932. Resultatet ble at de i stedet produserte den originale revolveren, og at de to modellene tjenestegjorde side om side i siste del av krigen.[4]
Webley & Scott saksøkte etter krigen den britiske regjering for 2250 pund for å få dekket kostnadene med utviklingen av revolveren, saksmålet ble avslått, men firmaet fikk utbetalt kompensasjon for "tyveriet" på 1250 pund.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Maze, R.J. (2002). Howdah to high power : a century of British breechloading service pistols (1867-1967). Tucson, Arizona: Excalibur Publications. s. 103. ISBN 978-1880677179.
- ^ Shore, C. (1988). With British snipers to the Reich. Mt. Ida, Ark.: Lancer Militaria. s. 202. ISBN 9780935856026.
- ^ Stams, M. & Skennerton, I. (1993). .380 Enfield no. 2 revolver (1. utg.). Ashmore City, Queensland: I.D. Skennerton. s. 79. ISBN 978-0949749161.
- ^ Stamps, M. & Skennerton, I. (1993). .380 Enfield no. 2 revolver. Ashmore City: I.D. Skennerton. s. 12. ISBN 0949749168.