Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Ryggsekkturisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
To danske ryggsekkreisende foran operaen i Wien i juli 2005.
Det mest vesentlige, en solid ryggsekk.
Ryggsekkturister i Israel.

Ryggsekkturisme (engelsk: backpacking, «ryggsekkreising») er en form uavhengige reisende med minimale utgifter og frakt. Det er også en form for subkultur bestående hovedsakelig av unge reisende som oppdager verden på et begrenset budsjett. Det omfatter ryggsekk (framfor koffert) som er lett å bære over lange distanser eller lengre tidsperioder; bruk av offentlig transport og haiking; billig losji som ungdomsherberge og vandrerhjem; benytter som regel lengre tid på reise enn konvensjonelle ferieturer; og gjerne en interesse i møte lokalbefolkningen som severdigheter.

Ryggsekkturister kan ha en interesse for villmarkseventyr, og drar gjerne fotturer eller campingtur. Definisjonen av en ryggsekkreisende har utviklet seg etter hvert som reisende fra ulike kulturer og regioner deltar i trenden. En undersøkelse i 2007 definerte ryggsekkreisende som et «samfunn av fremmede» og «en heterogen gruppe med respekt for mangfoldet» som knyttes til deres reiseerfaringer. De viser også en felles forpliktelse for ikke-institusjonalisert form for reise, noe som er sentralt for deres egen identifisering og selvbilde.[1] Ryggsekkturisme, både som en livsstil og som kommersiell forretningsvirksomhet, har vokst betydelig på 2000-tallet grunnet lavkostflyreiser og billig losjier og overnatting i mange deler av verden.[2]

Visumslover i mange land som Irland, Australia, Canada, New Zealand og Storbritannia gjør det mulig for mange ryggsekkreisende med begrenset visum til å ta betalt arbeid og således understøtte seg selv mens de oppholder seg i slike land.[3] Det gjør det mulig for ryggsekkreisende å skaffe seg en inntekt mens de reiser for således finansiere deres reiser og opphold.

Den italienske reisende og eventyreren Giovanni Francesco Gemelli Careri på 1600-tallet har blitt foreslått som verdens første ryggsekkreisende i den moderne meningen.[4] Han var en av de første europeere som reiste rundt i verden ved å sikre plass på handelsskip. Hans reiser var motivert av interesse framfor profitt.

Mens folk har reist for hundrevis av år med deres besittelser på ryggen, kan det moderne konseptet for ryggsekkturister bli sporet, i det minste delvis, til hippieveien1960- og 1970-tallet.[5] Den fulgte til en viss grad deler av den gamle Silkeveien. En del ryggsekkreisende følger den samme ruten den dag i dag.[6]

Den britisk-amerikansk spillefilmen The Beach (2000) med Leonardo DiCaprio i hovedrollen har en handling som tok utgangspunkt i en ung ryggsekkturist i Thailand.[7] I løpet av de siste tiårene har ryggsekkturister reist til Sørøst-Asia i stort antall og bidratt til øyene ved Thailand, Kambodsja og Laos har endret seg grunnet tilstrømningen av reisende fra vestlige land. Ryggsekkreisende i Europa, Sør-Amerika, Sentral-Amerika, Australia og New Zealand har også blitt mer populære og det er flere velgåtte ruter rundt om i verden som disse reisende tenderer å holde seg til.

Teknologisk utvikling og forbedringer har bidratt til endringer i ryggsekkturisme. Tradisjonelt reiste ikke ryggsekkreisende med kostbart elektronisk utstyr som laptop, nettbrett, digitale kameraer, og mobiltelefoner grunnet bekymringer for tyveri, ødelegg, og ekstra vekt. Imidlertid har behovet for å være tilkoblet, koplet til elektronisk utstyr blir stadig lettere, har ført til en egen trend som vokst. På engelsk har dette gitt et ironisk begrep, «flashpacking», et spill på «backpacking».[8]

Ryggsekkturister har tradisjonelt båret deres besittelser i ryggsekker på mellom 30 til 60 liter, men kofferter på hjul og andre mindre tradisjonelt reiseutstyr har blitt mer vanlig. Det har også blitt en tendens til å holde vekten under 7 til 10 kg som grensen for de fleste flyselskaper.[9]

For en del ryggsekkreisende er en følelse av ekthet og oppleve det autentiske av viktighet. Ryggsekkturisme er oppfattet som mer enn kun en ferietur, og som et middel for utdannelse via opplevelse.[10] Ryggsekkreisende ønsker å oppleve og erfare hva de betrakter som «den virkelige» destinasjon framfor en versjon av pakketur assosiert med masseturisme, noe som ført til påstanden at ryggsekkreisende er antiturister.[11]

For mange unge mennesker i nordlige Europa, Australia, New Zealand, og Israel er ryggsekkturisme en overgangsrituale. I Canada er det ganske vanlig med at studenter tar et år fri fra studiene, et gap-year, for å besøke Europa, noe som minner om tidligere århundres dannelsereise, The Grand Tour. Ryggsekkturister er mindre vanlig fra Kina, India, USA, Japan og Sør-Korea grunnet deres store befolkning og visumsrestriksjoner, men det har gradvis blitt mer populært blant velstående folk fra disse landene, akkurat som 1700- og 1800-tallets dannelsereise var forbeholdt de øverste samfunnslag. Ryggsekkturistisme skjer vanligvis i perioden mellom videregående skole og universitetsutdannelse. Imidlertid har gjennomsnittsalderen til ryggsekkreisende gradvis økt over tid, og det er blitt mer vanlig å se folk i trettiårene og førtiårene, og selv eldre til å dra på ryggsekkturisme under en lengre karrierebrudd. En del pensjonerte drar også ut som ryggsekkturister.

Planlegging

[rediger | rediger kilde]

Planlegging og forhåndsundersøkelser kan være en viktig del av ryggsekkturisme, støttet av hensiktsmessige reisehåndbøker fra selskap som Lonely Planet og Rough Guides, bøker av kjente reiseforfattere som Rick Steves, og ulike digitale ressurser, som nettsteder som Wikivoyage. Slike ressurser gir informasjon om emner som språk, kultur, mat og historie. De gir gjerne lister med steder for overnatting og steder å spise, sammen med kart over nøkkellokaliseringer. Digitale håndbøker og guidebøker er også blitt populære, særlig etter at mobiltelefoner, nettbrett og laptoper har blitt avanserte og tilgjengelig til overkommelige priser for de fleste.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Adkins, Barbara; Eryn Grant (August 2007): «Backpackers as a Community of Strangers: The Interaction Order of an Online Backpacker Notice Board» (PDF), Qualitative Sociology Review. 3 (2), s. 188–201.
  2. ^ «Backpacker Tourism», Market Segments > Backpacker Tourism. Tourism New South Wales. Arkivert fra originalen den 25. mars 2008.
  3. ^ Victoria, Government: «Backpacker Tourism Action Plan 2009 – 2013» Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine., Tourism Victoria.
  4. ^ «The Inventor of Traveling - The First Backpacker in the World?», Infohostels juli 2007. Arkivert fra originalen den 12. desember 2007.
  5. ^ Cohen, Erik (2003):«Backpacking: Diversity and Change» (PDF), Tourism and Cultural Change. 1 (2), s. 95–110. doi:10.1080/14766820308668162. Arkivert fra originalen (PDF) den 28. februar 2008.
  6. ^ Conlin, Jennifer (11. februar 2007): «In Transit; Traveling to the Ends of the Earth, at Ground Level», The New York Times. Arkivert fra originalen den 31. oktober 2007.
  7. ^ «The Beach (2000)», IMDb
  8. ^ «'Flashpacking?' Don't Forget you Still Need Room for Extra Socks», USA Today 20. juni 2006
  9. ^ Catto, Susan (14. april 2002): «Practical Traveler; The 'Pack' Of Backpacking», The New York Times. Arkivert fra originalen den 31. oktober 2007
  10. ^ Pearce, Philip; Faith Foster (2007): «A ‘University of Travel’: Backpacker Learning», Tourism Management. 28 (5), s. 1285–1298. doi:10.1016/j.tourman.2006.11.009
  11. ^ Richards, Greg; Julie Wilson (2004): The Global Nomad: Backpacker Theory in Travel and Practice. Channel View Publications, ISBN 1-873150-76-8, s. 80–91.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]