Skihopping
.jpg)
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Øvelsene |
| Konkurranser |
|
OL • VM • Verdenscup • Kontinentalcup • FIS-cup • Hoppuka • Raw Air • Hoppukevinnere • VM skiflyging • NM |
| Hoppbakker |
|
OL-bakkene • VM-bakkene • Bakker i Norge • Holmenkollen • Vikersund |
| Aktivitet |
|
Verdensrekorder i skihopping • Lengste hopp • Skihopping etter land • Kvinner i skihopping |
Skihopping er en vinteridrett tilhørende nordiske grener hvor utøveren, med ski på beina, starter med å kjøre ned et ovarenn, sittende på huk, som regel fra et stillas, ofte utstyrt med en startbom festet til en flyttbar avsats, og ut på et rampeformet hopp hvorfra utøveren tar sats (går fra huksittende til stående) og forsøker å sveve over kulen og deretter så langt nedover unnarennet som mulig før nedslaget (landingen), det hele gjennomført så stilfullt som mulig, og avslutter ved å renne ned overgangen og ut på sletta.
Utøveren får utregnet en poengsum, basert på et fastsatt antall lengdepoeng, som varierer med bakkens størrelse, og på stilkarakterer på en skala fra 1 til 20 stilpoeng, gitt av fem dommere. Fra og med 2010 gis det også et tillegg/fratrekk i poengsummen basert på vindforholdene (retning og styrke på ulike punkter i unnarennet) og hvilken avsats løperen starter fra.
Satsen, som er bevegelsen for å komme fra sittestilling brukt i ovarennet til oppreist stilling idet løperen forlater hoppet, regnes som den mest kritiske detaljen for et vellykket skihopp. Etter satsen følger rotasjonen for at kroppen og skiene skal være tilpasset det dynamiske lufttrykket underveis i den påfølgende svevfasen. Landingen skal helst utføres med et telemarknedslag, hvor løperen bøyer i knærne med den ene skien ført fremover. Denne teknikken ble brukt for å kunne stoppe en ubalanse forover eller bakover som kunne resultere i fall. Nå hindrer sko og bindinger i stor grad dette.
Skihopping kan være både en individuell øvelse og en lagkonkurranse, såkalt laghopping. Dessuten inngår skihopping som en av to øvelser i kombinert.
Teknisk utforming
[rediger | rediger kilde]
En skibakke består ovenfra og ned av et stillas (av tre, betong eller snø), et ovarenn med radius, et hopp, en kul, et unnarenn, et konstruksjonspunkt, en overgang, en fallgrense og en slette. Konstruksjonspunktet (tidligere kalt kritisk punkt), forenklet betegnet som K-punktet eller bare K og egentlig en linje på tvers av bakken, er starten av overgangen. Det er altså det bratteste stedet i bakken. Dersom bakken har et bratteste parti over en gitt lengde, er K-punktet det nederste, bratteste stedet.
Lengste lovlige hopplengde, uten at omgangen blir kansellert og farten blir satt ned, settes normalt i forhold til konstruksjonspunktet, f.eks. 10 % over.
Bakketyper
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Hoppbakke
Skihopping utøves i ulike bakkestørrelser. En skiller mellom småbakke (10 – 50 m), mellombakke (50 – 85 m), normalbakke (85 – 110 m), storbakke (110 – 160 m) og skiflygingsbakke (> 160 m). I verdenscupen konkurreres det i de tre sistnevnte typene bakker, i VM og OL i normalbakke og storbakke.
Utstyr
[rediger | rediger kilde]Hoppski er både spesielt lange og brede (konstant langs skien) i forhold til andre typer ski. Den har en lett bøyd tupp foran som skal hindre skien å bremse mot løssnø som for alle typer ski. Det er innført en regel for maksimalt tillatt skilengde for en hopper. Denne har endret seg litt over tid. Her er noen regler som har eksistert, i kronologisk rekkefølge (hvor Høyde betegner hopperens høyde i cm og Vekt er hopperens vekt med hoppdress og -sko i kg):
- Skilengde = Høyde + 80 cm
- Skilengde = 0,9 x Høyde + 1,5 x (Hoppervekt + Skivekt) (Helge Nørstruds første forslag fra 1996)
- Skilengde = 1,45407 x Høyde (Forenklet forslag fra Nørstrud)
- Skilengde = 1,46 x Høyde (Opprundet regel fra FIS, nov. 1997)
- Skilengde = 1,46 x Høyde + 0,675 * (BMI - 20) (Ny regel fra 2005. BMI er kroppsmasseindeks = Vekt/(Høyde*Høyde) )
Hoppsko, ofte betegnet hoppstøvler, har en kraftig støtte bak leggen, noe som forhindrer hopperen i å komme bakpå, samt hjelper ham til å holde bedre balanse. Man fester bindingen i støvelens tupp og med en hælstropp bak på støvelens hæl.
Hoppdresser er sydd på en slik måte at de slipper inn luft foran og demmer opp bak. Hensikten er å få en slags "vinge-effekt", så hopperen får mer luft å flyte på.
Dommere og poengsum
[rediger | rediger kilde]
I konkurranser er det både lengdedommere for å anslå hoppets lengde (etter hvert med video som hjelpemiddel: videomåling) og stildommere som bedømmer stil på en skala fra 0 til 20. Et stående hopp skal gis minst 10 i stil. Lengde og stil er grunnlaget for poengsetting. Stilbedømningen fra tre av fem dommere (dårligste og beste verdi strykes) summeres og legges til lengdepoengene. Lengdepoengene regnes ut ved at bakkens k-punkt brukes som tabellpunkt. En hopplengde tilsvarende k-punktet gir 60 poeng. Forskjellen mellom hoppets målte lengde og k-punkt-lengden multipliseres med aktuell bakkes meterverdi og trekkes fra/legges til de 60 poengene.
Den totale poengsummen fra de to hoppene i en konkurranse er grunnlaget for å rangere hopperne.
Meterverdier
[rediger | rediger kilde]| Spesielt hopp | Kombinert hopp | ||
|---|---|---|---|
| K-punkt | Meterverdi | K-punkt | Meterverdi |
| m | poeng/m | m | poeng/m |
| < 20 | 5,2 | < 20 | 5,2 |
| 20 - 24 | 4,8 | 20 - 24 | 4,8 |
| 25 - 29 | 4,4 | 25 - 29 | 4,4 |
| 30 - 34 | 4,0 | 30 - 34 | 4,0 |
| 35 - 39 | 3,6 | 35 - 39 | 3,6 |
| 40 - 49 | 3,2 | 40 - 44 | 3,2 |
| 50 - 59 | 2,8 | 45 - 59 | 2,8 |
| 60 - 69 | 2,4 | 60 - 74 | 2,4 |
| 70 - 79 | 2,2 | 75 - 84 | 2,0 |
| 80 - 99 | 2,0 | 85 - 99 | 2,0 |
| 100 - 169 | 1,8 | > 100 | 1,2 |
| > 170 | 1,2 | ||
I Norge benytter kombinert hopp og spesielt hopp samme meterverdi. Unntak gjelder for bakker over 100 meter der kombinert hopp bruker meterverdien 1,2.
Vindmåling
[rediger | rediger kilde]Vindens styrke og retning har rimeligvis betydning for hvilken lengde som oppnås. For å redusere denne faktorens påvirkning på resultatene blir det gjort vindmåling på to eller tre steder i unnarennet. For en konkurranse settes det en nedre og øvre grense for hastighet i fartsretning på de ulike målepunktene. Paret av grenser betegnes gjerne korridor og kan være både motvind (gunstig) og medvind eller bakvind (ugunstig).
Sommerhopping
[rediger | rediger kilde]De senere årene har en bygd hoppbakker som også kan brukes om sommeren. Det anvendes spor av porselen i ovarennet og plast i unnarennet.
Historie
[rediger | rediger kilde]Skihopping regnes å ha oppstått i Morgedal, Telemark. Den første dokumenterte konkurransen foregikk i Trysil i 1862. Den første alminnelig kjente konkurransen ble arrangert i Husebybakken, Ullern, Oslo, i 1879. Opprinnelig inngikk hoppingen som del av et langrenn, og det ble ikke målt hopplengde, bare bedømt stil på en skala fra 1 til 5. Denne årlige konkurransen ble flyttet til Holmenkollen i 1892, og Holmenkollen har siden vært regnet som skisportens «Mekka».
Utvikling av teknikker
[rediger | rediger kilde]Skihopping ble tradisjonelt praktisert med skiene tilnærmet side ved side gjennom svevet. Armene ble aktivt brukt for å holde balansen, og det ble regnet som god stil at en veivet med armene.
Kongsbergknekk var en stil som ble utviklet på Kongsberg på begynnelsen av 1920-tallet av Jacob Tullin Thams og Sigmund Ruud. De begynte å hoppe mer framoverlent enn tidligere, utført med en karakteristisk knekk i hoften. Armene holdt de ut til siden eller framover. Kongsbergknekken var den dominerende hoppstilen fram til finnestilen, med strak kropp og armene lagt bakover langs kroppen, overtok på 1950-tallet. Noen prøvde å ha armene framover mot slutten av svevet for bedre flyt (f.eks. Helmut Recknagel).
Den hopperen som kanskje særlig var kjent for Kongsbergknekken var Birger Ruud. Andre kjente hoppere med denne stilen var Kaare Walberg, Alf Andersen og Sven Selånger. Også Karl Hovelsen, som bodde i USA fra 1905 til 1922, og ble en pioner for skisporten der, hoppet med knekk i hoften. Sepp Bradl brukte teknikken da han i 1936 var den første som hoppet over 100 meter.
Hoppnormen ble ikke tilpasset Kongsbergknekken (med svak bøyning i hoften) før i 1936. Fra 1918 og fram til da hadde normens ideal vært å hoppe med strak kropp, ev. kombinert med opptrekk av beina.
Svenske Jan Boklöv lanserte dagens V-stil hvor skiene vinkles utover i en V. Alle hoppere gikk etter hvert (rundt 1990) over til denne stilen ettersom den hadde klare aerodynamiske fordeler og bidro til større lengder. I starten var vinkelen ganske liten, men den økte etter hvert. I 2004 ble begrepet W-stil lansert for en stil hvor det er en viss avstand mellom bakre skiender, nå ofte kalt H-stil.
Aerodynamiske hensyn er blitt stadige viktigere etter hvert som hopplengdene har økt. Nå blir flere faktorer regulert: skilengde kontra hopperens høyde og vekt, skidressenes romslighet og gjennomstrømningsgrad.
En annen påfallende endring fra tidligere er at hopperne nå sitter i ovarennet med armene bakover, mens armene tidligere var rettet fremover. Denne teknikken som reduserer luftmotstanden ble først tatt i bruk i et internasjonalt hopprenn av Heinz Wosipiwo under VM 1974 i Falun.[1]
Skihopping for kvinner
[rediger | rediger kilde]- Utdypende artikkel: Kvinner i skihopping
Helt frem til 1990-tallet ble jenter/kvinner nektet å hoppe på linje med mannlige hoppere. Først i 1998 var det en uoffisiell kvinneklasse i junior-VM, og året etter ble den første sammenlagtturneringen for kvinner, Ladies Grand Prix, holdt. Sesongen 2004/05 startet kontinentalcupen for kvinner opp. I 2009 ble det første offisielle VM-rennet for kvinner (senior) arrangert, men kvinnene fikk ikke hoppe under OL i Vancouver i 2010.
Det første offisielle verdenscuprennet for kvinner skjedde i Lysgårdsbakkene på Lillehammer 3. desember 2011. Vinneren Sarah Hendrickson fra USA ble historisk med sin seier i dette rennet. Beste norske utøver ble Anette Sagen med sin 8.-plass.
Nytt i VM-sammenheng er mixed-konkurransen der to kvinnelige og to mannlige hoppere representerer hvert sitt land. Det første VM av denne typen ble arrangert i 2013 og vinner ble Japan med Norge på 4.-plass.
19. mars 2023 fikk de beste kvinnehopperne konkurrere i skiflygingsbakken i Vikersund som del av RawAir, der Ema Klinec vant med ny verdensrekord for kvinner på 226 meter. 17. mars 2024 satte Silje Opseth ny verdensrekord med 230,5 meter i det første verdenscuprennet i skiflyging for kvinner.[2] I prøveomgangen før rennet, hoppet Opseth 236,5 meter, men falt.[2]
Skihoppings geografiske utbredelse
[rediger | rediger kilde]Kart generert med data og funksjonalitet fra: Wikidata
Skihopping drives av naturlige årsaker i de deler av verden som har et klima som egner seg for vinteridrett. Dette til tross for at moderne hoppbakker med plastmatter åpner muligheter for å drive idretten også i land som ikke har snø. Verdens fremste skihoppnasjoner for tiden er Tyskland, Østerrike, Norge, Polen og Slovenia. Andre land med lange tradisjoner for skihopping er Finland, Sverige, Russland, Tsjekkia, Italia, Sveits, Frankrike, Japan, USA og Canada. De siste årene er Sør-Korea kommet med som en aktiv skihoppnasjon. Andre land som har eller har hatt en viss aktivitet innen skihopping, og som også har hatt deltakere i verdenscupen, er Estland, Ukraina, Belarus, Kasakhstan, Slovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og Spania. Skihopping drives på lavt nivå også i land som Kina, Georgia og Kirgisistan. Selv land som Storbritannia og Nederland har vært representert i verdenscup og mesterskap, og Tyrkia arrangerte Vinteruniversiaden i 2011, og bygde et skihoppanlegg av internasjonal standard. Vinter-OL 1984 ble arrangert i Sarajevo i Jugoslavia, nå Bosnia-Hercegovina, men Bosnia har aldri hatt noe aktivt miljø for skihopping.
De landene som har arrangert verdenscuprenn er Canada, Finland, Frankrike, Italia, Japan, Kasakhstan, Norge, Polen, Russland, Slovakia, Slovenia, Sveits, Sverige, Sør-Korea, Tsjekkia, Tyskland, USA og Østerrike. I tillegg har altså Bosnia-Hercegovina (da i Jugoslavia) arrangert vinter-OL.
Kilde: FIS
Arenaer
[rediger | rediger kilde]
- Bischofshofen, Østerrike
- Falun, Sverige
- Garmisch-Partenkirchen, Tyskland
- Granåsen skisenter, Trondheim, Norge
- Gross-Titlis-bakken, Engelberg, Sveits
- Hakuba, Japan
- Holmenkollen, Oslo, Norge
- Harrachov, Tsjekkia
- Innsbruck, Østerrike
- Klingenthal, Tyskland
- Kulm, Østerrike
- Kuopio, Finland
- Kuusamo, Finland
- Lahtis, Finland
- Lysgårdsbakkene, Lillehammer, Norge
- Malinkabakken, Wisła, Polen
- Oberstdorf, Tyskland
- Pragelato, Italia
- Planica, Slovenia
- Sapporo, Japan
- Titisee-Neustadt, Tyskland
- Vikersundbakken, Vikersund, Norge
- Willingen, Tyskland
- Zakopane, Polen
Konkurranser
[rediger | rediger kilde]- Den tysk-østerrikske hoppuke
- Raw Air
- Verdenscupen
- Olympiske leker
- Nordic Tournament
- Sommer Grand Prix
- Kontinentalcupen (B-verdenscup for menn, høyeste internasjonale nivå for kvinner)
- FIS-cupen (C-verdenscup)
Olympiske mestre
[rediger | rediger kilde]Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Ifølge Arne Scheie i NRK 5. februar 2012.
- ^ a b Nessler, Simon Zetlitz (17. mars 2024). «Silje Opseth falt stygt etter monsterhopp i Vikersund». NRK.no. Besøkt 17. mars 2024.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Schjelderup, Thorleif (1956). Alt om skihopping. Oslo.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Ski jumping – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ski jumping – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- Norges Skiforbund: Hopp
- FIS – The International Ski Competition Rules (pdf-fil)
- Skisprungschanzen-Archiv – Informasjon om alle verdens hoppbakker (tysk)
- skihopp.no – Nyheter og aktuelt om skihopping
- eSkijumping.com
