Skjoldungene

Bronseplate fra vendeltiden da mytene om skjoldungene ble til.^{[trenger referanse]}

Skjoldungene (norrønt skjöldung, flertall skjöldungar; angelsaksisk Scyldingas) er navnet på den førende danske kongeslekten i førhistorisk og stundom også på danskene selv.

Skjoldungene hadde et kultsted i Lejre på Sjælland.^{[trenger referanse]}

Skjoldungernes Land nasjonalpark er oppkalt efter Skjoldungerne.

Navnets språklige opphav

Navnet er forklart i mange tekster med at denne ætten nedstammet fra sagnkongen Skjold.^{[trenger referanse]} Tittelen er stundom også gitt til herskere som angivelig hersket før Skjold.^{[trenger referanse]}

Fortellingen om Skjold som kom seilende, er et sagn som skulle forklare navnet. Skjold kom over havet i et skip som spedbarn: «Da så man en dag et skip komme inn mot land; det var stort og prektig, men der var ikke folk å se på det. Kun ved masten lå det et lite barn og sov med et kornnek til hodepute, omgitt av våpen og gull; en gyllen fane vaiet over det. Danene kunne da forstå at han var sendt til dem av gudene, de førte barnet til tinget og ga ham kongsnavn, og de kalte ham Skjold etter de våpen han førte med seg, og fordi han skulle bli vern for folket.» Dette sagnet er kjent fra flere gammelengelske kilder, og finnes også nevnt i Snorres Edda.^{[trenger referanse]}

I England ble Skjold kalt Scyld. Det er angelsaksisk for moderne engelsk shield.

Opphavsmyter

Foreldrene til Skjold

Saxo Grammaticus' Gesta Danorum nevner skjoldungene, og Skjold som sønn av den onde kongen Lotherus eller Loder. Dette er trolig en forvanskning av Odins tilnavn Lödr.) Han var en av kong Dans sønner.

Snorre Sturlason forteller at Skjold var sønn av Odin og Rind.

Etterkommerne til Skjold og Gjevjon

Skjoldungene regnet seg som ætlinger etter sagnkongen Skjold og Gjevjon. Hun er en av Friggs terner, men i en mytologisk fortelling var Gjevjon kanskje også Frøya selv.^{[trenger referanse]}

Skjoldungene var delt i tre slektslinjer, etter Roar og Helge, Harald Hildetann og Rolf Krake.^{[trenger referanse]}

I Beowulfkvadet fra omkring 750, er «skjoldunger» en betegnelse på daner generelt, trolig med helt bokstavelig betydning av «skjoldmenn», «krigere med skjold».^{[trenger referanse]} Som særlig betegnelse for den danske kongeslekten har betydningen «Skjolds etterkommere» senere gjort det nærliggende å skape sagn om en stamfar for ætten.

I Beowulfkvadet nevnes en Bjovulf som sønn av kong Skjold, og selv far til den Halvdan som ble far til Roar og Helge. Sven Aggesen mente derimot at det var Halvdan som var Skjolds sønn, mens Saxo lister opp kongerekken slik: Skjold - Gram - Hadding - Frode Fredegod - Halvdan. Snorre oppfattet Frode som sønn av Fridleiv og sønnesønn av Skjold. Frode Fredegod hører trolig heller hjemme i mytene rundt fruktbarhetsguden Frøy.

Det var også en Skjoldungesaga som er bevart bare som fragmenter i et latinsk sammendrag av Arngrímur Jónsson. Av navnene i kongerekken finnes blant andre Frode eller Frode Fredegod, flere med navnet Halvdan, og dessuten Roar og Helge, far og farbror til mest kjente og den siste av dem alle, Rolf Krake. Mye tyder på en tett tilknytning til fruktbarhetsguden Frøy, og nære bånd til den svenske Ynglingeætten som skjoldungkongene ofte var i strid med. I Beowulfkvadet er ikke Frode bror til Halvdan, men er konge over skjoldungenes argeste motstandere, de tyske hadbarderne eller hadubarderne (eller Heaðobeardan, Headubarden) et nordisk sagnfolk fra germansk jernalder som er i krig med Halvdan. Sven Aggesen mener Frode ble drept av Halvdan, som etterfølges av sin sønn Helge og sønnesønnen Rolf Krake. Saxo mener Frode var far til Halvdan som drepte sine brødre og overlot riket til Roar og Helge.

Kongesagaen Ågrip fra 1190-tallet gjengir et vers fra et anonymt kvad kalt Oddmjor om slaget i Hafrsfjord. I oversettelse:

Skjoldungen drev med skjoldet

skeid-branden (langskipet) ut av landet.

Raske kongen siden

rådde for hele Norge.

«Skjoldungen» viser til Harald Hårfagre som dermed knyttes til den danske skjoldunge-ætten. Finnur Jónsson daterte Oddmjor til 900-tallet, mens Halvdan Koht mente det var adskillig yngre.