Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Skogfinner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Skogfinner
Skogfinnenes flagg
Antall
Ukjent
Områder med stor befolkning
Norges flagg Norge Ukjent
Sveriges flagg Sverige Ukjent
Språk
Opprinnelig: Savofinske dialekter / skogfinsk
Nåværende: Norsk, svensk
Relaterte etniske grupper
Finner, kareler, kvener
Skogfinner på Commons
«Trälar under penningen» av Eero Järnefelt viser svijordbruk i Karelen.
Alma Gustavsson, født i 1896 på Heinaho i Nyskoga sogn, var en av de siste värmlandsfinner som snakket skogfinsk. Hun døde på 1980-tallet.

Skogfinner (svensk: Skogsfinnar, skogfinsk: Metsäsuomalaiset[1]) er en etnisk gruppe som stammer fra finner fra Savolax og Tavastland som slo seg ned i skogområdene i Sverige og Norge, særlig området som ble kjent som Finnskogen på begge sider av den svensk-norske grensen, men også lenger vest som Hadeland og Finnemarka i Drammens-området, og helt ned til Vestfold og Telemark.[2][3] Størstedelen av denne finske utvandringen skjedde til Sverige i løpet av hundreårsperioden ca. 1575–1660, til Norge fra 1630-åra. Det var både personlige, økonomiske, politiske og samfunnsmessige årsaker som gjorde at de reiste. Hovedårsaken var plassmangel for den fremgangsrike men arealkrevende landbruksformen som de hadde som hovednæringsvei, svijordbruket (svedjebruk)[4], idet de drev skiftebruk i utmarka ved å svi av granskog og så rug i asken, såkalte rugbråter. Dette bråtebruket ble enkelte steder drevet fram til ca. 1800, men gradvis gikk etterkommerne over til fast åkerbruk.

Skogfinnene lærte seg svensk eller norsk og ble tospråklige, men beholdt sin kulturelle særart og det finske språket. Blandingsekteskap ble tidlig vanlige. Ved slutten av 1700-tallet hadde skogfinnene i stor grad blitt assimilert inn i den svenske eller norske kulturen, en prosess som var nærmest fullstendig fullført ved begynnelsen av 1900-tallet.

Ekspansjon i perioden 1550-1700

[rediger | rediger kilde]

Under den strenge klimaforverringen i den såkalte «lille istiden» 1300-1850 e.Kr. ekspanderte det savokarelske svedjebruket i alle retninger, sterkest i perioden 1550–1700. De store jomfruelige granskogsområdene i nord var en nisje i næringsgrunnlaget. Denne svedjebruksekspansjonen fra Savolax og Karelen gikk til Sverige, Nord-Finland, Twer, Ingria, Estland og Norge.

Granskogen var ikke verdsatt som tømmer slik som furu. Den omtales som unyttig, og myndighetene i Sverige ønsket grankonsumentene velkommen. Samfunnet ville ha nye skatteborgere, så derfor ble nykommerne stimulert med tilbud om skattefrihet i starten. Dette statlige lokkemidlet var ikke årsaken til ekspansjonen, men det hadde en positiv virkning.

Etter krigen i årene 1555-57 mellom svenske og russiske tropper, klaget russerne over at finnene trakk østover og tok landet i bruk, og dette fortsatte inntil freden i Stolbova 1617. Også de politiske forholdene oppfordret finnene til fortsatt utflytting. I årene 1637–42 emigrerte mange svedjefinner fra Karelen videre østover til guvernementet Twer (Kalinin), godt hjulpet av den russisk-ortodokse kirken og adelen, som ønsket nye skattebetalere. Granskogene på Valdai høylandet, Tikhvin og Novgorod fikk også finske svedjebrukere. Dette er godt dokumentert i arkivet i Twer.

Huuhta-svedjebrukets utbredelse; innenfor sirkelen 1500 e.Kr. hel linje 1600 e.Kr. stiplet linje 1700 e.Kr. Det ser ut til at huuhta oppsto i skogene nordøst for Viborg engang på 1300-tallet, men utbredelsen skjøt fart først senere. Ekspansjonen fortsatte på 1800-tallet til Twer i Russland, Delaware i Nord-Amerika og flere områder i Sibir.

Skogfinner var også en del av svensk etablering i Amerika. På 1630-40-tallet helt vest til Nye Sverige ved Delaware elven i USA.[5]

Svedjebruk

[rediger | rediger kilde]

De finske innvandrerne til Skandinavia på 15–1600-tallet hadde svedjebruk som sin primære jordbruksform. I Skandinavia kom de snart i kontakt med åkerbrukskulturen hos bygdefolket, og et gjensidig samarbeid kom i gang. Fordi skogfinnene var spesialister på huuhta svedjebruk, søkte de seg til de beste granskogsområdene, men disse var som oftest også i bruk som bøndenes setermarker.

I denne perioden med klimaforverring var bøndene tvunget til en økende utnyttelse av sine setre. Samtidig akselererte svedjebrukernes ekspansjon. Svedjenes antall og størrelse måtte økes for å oppnå samme avling som tidligere. Dette førte til en intens utnyttelse av seterskogen, men finnene etterlot seg det bonden helst ville ha; inngjerdede (olla piihassa) grasbevokste avlagte svedjer (niittu abo). Dette samarbeidet førte ofte til at finnen fikk slå seg ned på setra, og skogfinnene hadde også ofte husdyr fra bygda i pensjon om sommeren. Det nevnes også at finnene leverte smør både til bygda og videre til byen. På Finnskogen endret dette seg en del da tømmerhugsten økte på 1800-tallet.

Skogfinnene dannet såkalte svedjelag når det skulle hugges, brennes og høstes ei svedje. Svedjelaget besto av mange øksemenn under en leder. Lederen Tomas Hakkinen skal ha hatt 50 menn på sitt svedjelag. Erik Sparre sier 1651 i et klageskrift til dronning Kristina: «- - att størsta delen af finnarna olofligen och før deras bedrefne Bofwastycken rymt från Finland och, efter det några på skogarna i Gastrikland och Helsingland forskaffat sig øfverhetens bref på sina upptagna torpstallen, hafva de hemligen till sig dragit en hop med løsa finnar, kanske daribland en hop med førrymda, lagskrifna knektar utan pass och besked» (Nordmann 1888 3).[6]

I 1665 skriver fogden i Solør: «Skogfinnene Hugger likesaavel di bedste som di udygtige Trær til deres Roug og Roesæd: overfarer saa det ganske Land, rotter sig sammen til 20, 30 og mere, saa di ere nu formidabel for Almuen» (Stat. Ekstraktp. bd. II, s. 38, sak 58).[7]

Eilert Sundt som besøkte Finnskogen, skriver: «Til Forskjel fra de nordenfjeldske Finner eller Lapperne kaldte eldre Skribenter disse ågerdyrkende Nybyggere gjeme Skovfinner eller Rugfinner, og når de omtalte dem, skede det for det meste med megen Ugunst.» I en «Relation om Norges Riges Tilstand i Aaret 1699» (Budstikken, 4de Aargang 1823 358) heter det om dem: «De ere det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan --;have de på mange mile oppbrendt de skjønneste og bedste skove til deres rug- og nepebråder, betjenterne til en ringe profit, men Kongen, landet og innbyggeme til alter største skade, thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste Espioner, men og, som de vide alle Gjenveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Roven og Tyveri» (Sundt 1850 192).[8]

Eilert Sundt beskriver etter disse skriftlige kildene møtet med folk på Finnskogen som «Men hvor blev jeg ikke behagelig overrasket!» Han tas vennlig imot med en skål melk (s.194). En dagsmarsj unna i et annet hus noterer han «Der var paafaldende mange mennesker forsamlede i huset, nogle langveis fra, men alle Finner; det lod til at Finnerne betraktede sig som hjemme i hinandens huse.» (s.196)

Erik Pontoppidan skriver i 1753:[9] «Disse finner ere gode skytter, og nære sig deels med jagt, deels ogsaa med braate-hugst til at saae næper og rug i, hvoraf man kalder dem rug-finner.» og beskriver nordmannens forhold til finnene som «- og tracterer ham med samme myndighed, som i andre lande enhver pleyer at tiltage seg selv over jøderne.» I en fotnote vises det til Tacitus Germania, hvor finnene beskrives som Fennis mira feritas, foeda paupertas.[10][11] De levde mao i «villskap og ussel fattigdom» iflg den første kjente tekst om finner.

Norske myndigheter forsøkte å få oversikt over antallet skogfinner i Norge gjennom folketellinger, blant annet ved Finnemanntallet for 1686.

Hakkloa er ett av flere finske stedsnavn i Nordmarka. Her er vannet sett nordfra, med Kikuttoppen bak til høyre.

Finneboplasser finnes over et stort område på Østlandet fra Finnskogen i nordøst til Finnemarka utenfor Drammen i sørvest. Mange er fortsatt i drift som vanlige småbruk. Skogfinnene har etterlatt seg mange finske stedsnavn. Hakkloa i Nordmarka er et eksempel. Sentrum for kulturen i Norge i er Finnskogen i Innlandet.

I senere år er det på Finnskogen drevet et aktivt kulturvernarbeid for å ta vare på skogfinsk kultur, bl.a. med opprettelsen av «Republikken Finnskogen». Forfatteren Åsta Holth og museumsbestyreren Birger Nesholen gjennom Norsk Skogfinsk Museum har vært sentrale i dette arbeidet.

Skogfinsk byggeskikk

[rediger | rediger kilde]

Skogfinnene hadde en helt særegen byggeskikk med røykstue, badstue og rie som de viktigste karakterbygningene.[12] Når det gjelder selve gardstunet, så har det helt opp til våre dager vært karakteristisk for Finnskogen at bygningene på gardstunet er langt mer spredt og vilkårlig plassert enn norsk- og svenskbygdens mer ordnede tunformasjoner. Tilsvarende tunformer har vært karakteristiske for områder i østre Finland.

Røykovnsprinsippet for oppvarming hadde finnene med seg fra Finland da de kom og slo seg ned i de norsk-svenske granskogsområdene fra midten av 1600-tallet. På Finnskogen fortsatte finnene å bruke denne oppvarmingsteknikken – og dermed også byggeskikken – i 300 år. En rekke røykstuer ble bygget i siste halvdel av 1800-tallet, og badstuer er bygget til inn på 1900-tallet.

Røykstua

[rediger | rediger kilde]

Det spesielle med røykstua er oppvarmingsmåten. For at rommet skal fungere best mulig med røykovn uten skorstein, er det nødvendig med noen tekniske modifikasjoner av rommet. En av disse modifikasjonene i forhold til et vanlig våningshus er den brekte himlingen/innertaket som hviler over to svære bærestokker. Disse åsene går på de fleste røykstuene ut igjennom gavlveggen og er ofte det eneste som særmerker en røykstue utvendig, om man da ser bort fra røykhatten på toppen av røykkanalen av tre som stikker opp over yttertaket og som leder røyken ut fra røykstuerommet [13].

Røykstuene varierer mye i størrelse. Røykstuerommene i de minste stuene som er bevart i dag varierer mellom 17 og 32 kvadratmeter utvendig målt, mens flateinnholdet på de største røykstuerommene ligger på godt over 50 kvadratmeter. Rommet er nærmest kvadratisk, og røykovnen står tradisjonelt på nordvegg, i hjørnet av den gavlveggen hvor døra vanligvis er plassert. Røykovnene varierer ikke forholdsvis tilsvarende i størrelse, idet de fleste av de som er bevart på opprinnelig sted i dag har en grunnflate på vel fem kvadratmeter. Vurderer man den muntlige tradisjonen som fremdeles er levende om at røykovnen skulle dekke en fjerdedel av røykstuerommet, stemmer dette ganske bra for de mindre stuenes vedkommende. Ovnene er murt opp innenfor en "binge" av laftede stokker; banken. I hjørnet ut mot rommet på en del av røykovnene står en kraftig firkantet stokk, pahastokken, som er støttet opp med dragere til den langvegg og kortvegg som utgjør motsatt hjørne i rommet. Ovnene kan ha en høyde på to meter eller mer, og banken og pahastokken har som funksjon å hindre den leiremurte ovnen i å sprekke og rase ut. Etter lengre tids bruk vil steinene inni ovnen ha forvitret så mye på grunn av varmen at det er risiko for sprekker og hull ut gjennom ovnssidene. Dette kan føre til at tømmerveggen tar fyr.

Røykovnen er et fenomenalt oppvarmingsprinsipp. Den siste røykstua som var i tradisjonell bruk ble fraflyttet så sent som 1964. Røykovnen er bygget opp av en stor mengde naturstein murt sammen med leire som bindemiddel. Når denne steinmassen varmes opp gjennom fyring i ovnen, fungerer den som varmemagasin som frigjør nok varme til å holde en behagelig romtemperatur hele det neste døgnet. Røyken under oppfyringen velter ut i rommet og legger seg som et bølgende teppe oppunder det brekte taket. På denne måten varmer røyken opp vegger og tak i rommet slik at også de grove trematerialene virker som varmekilde i lang tid etter at ilden har slokt ut.

Røykovnen ble fyrt en gang i døgnet – vanligvis på morgenen/formiddagen når folk allikevel for det meste oppholdt seg utenfor rommet. Med fyring en kort periode hver dag i vinterhalvåret trengtes selvfølgelig ikke på langt nær så mye ved som ved fyring i ordinær peis eller jernovn, for å vedlikeholde varmen i steinmassen, og fyringen trengte heller ikke å være så langvarig.

Badstua

[rediger | rediger kilde]

Badstubadingen har vært tradisjon på Finnskogen fra innvandringen og helt fram til i vår tid. Enkelte garder har hatt bading i røykbadstue som ubrutt tradisjon helt opp til i dag, selv om det de siste tiårene har vært mer spredt og tilfeldig bading enn hva det var tidligere.

Badstua er tradisjonelt en laftet tømmerbygning, som plasseres tradisjonelt på tilstrekkelig avstand fra de øvrige hus på garden til å redusere risikoen for at brann i badstua sprer seg til resten av garden.

I hovedtrekk har badstuene på Finnskogen vært temmelig like. Grunnflaten er svakt rektangulær, og lengden av veggene er for de fleste mellom fire og fem meter. Døra er i gavlveggen og røykovnen er som oftest plassert i ett av hjørnene innenfor døra. Røykovnen er oppimot to ganger to meter i grunnflate, og med en høyde på en meter eller mer. Laven, eller brisken som man sitter på under badingen er plassert på tvers av huset, langs bakre gavlvegg. Den sitter så høyt på veggen at man når helt opp i taket med hodet når man bader. Som oftest går laven ut mellom langveggstokkene på begge sider. Som alternativ til den heteste varmen oppe på laven, er det i de fleste badstuer en lavere, løs benk langs langveggen på motsatt side av ovnen. Badstua har innertak av rundstokker eller halvkløvde stokker med isolasjon av jord ovenpå for å hindre at varmen under badingen skal forsvinne rett gjennom taket. Badstua som vi i dag oppfatter som en bygning for rensing av kroppen, hadde lenger tilbake i finnekulturen en langt videre status. Badstua var et hellig sted, og badstubadet var like mye en sjelelig renselse som en kroppslig. Her ble man gjerne født, og her døde man. Og her var det ofte å finne magiske symboler skåret inn i dør eller vegger.

Badstueovnen er en selvbærende konstruksjon bygd opp av store steiner, med hvelvet eller flatt tak over hulrommet inni ovnen. På toppen av ovnen legges mengder av små runde steiner. Når ovnen fyres går varmen og ildtungene opp imellom steinene i taket og sidene og varmer disse nær sagt fra alle sider. Det er raskere å gjennomvarme mange små steiner enn få store. Under badingen frigjøres denne oppmagasinerte varmen i form av het vanndamp når man tømmer vann på steinene på toppen av ovnen.

Ria

[rediger | rediger kilde]

Ordet «rie» kommer av det finske navnet på hustypen: riihi. Ria er finnenes tørkehus for svedje-rugen. Her sto rugbandene til tørk på stenger i rommet, eller de sto på et glissent «golv» mellom to etasjer i huset. På Finnskogen i Solør og Värmland har ria vært av ettromstypen; ett enkelt rom med røykovn i hjørnet innenfor døra i gavlveggen. Ria har vært kvadratisk med noe større grunnflate og med større høyde enn badstua. Ofte var de bygget som enslige hus på svedjer som lå langt fra garden. Senere kunne slike rier og den forlatte, grasbevokste svedja bli utgangspunkt for bosetting og åkerdyrking. Navn som Rya, Svullrya, Riberget, Samuelsmorya og andre, gir eksempler på hvor det har stått rier. Det synes som om ria på Finnskogen er brukt som tørkehus bare for utresket rug, og derfor bare i sammenheng med svedjebruket, og at hustypen derfor forsvant forholdsvis raskt etter at svedjebruket tok slutt. I tillegg til tørking kunne den brukes til treskingen med sliul.

Dagens situasjon

[rediger | rediger kilde]

Skogfinnene er i dag tatt opp i det norske og svenske samfunnet, og språket er utdødd. De siste kjente skogfinner i Sverige som snakket finsk flytende, var Johannes Johansson-Oinoinen (Nitahå-Jussi), død i 1965,[14] og Karl Persson, død i 1969. Alma Gustavsson fra Värmland var født i 1896 og levde til innpå 1980-tallet.

Den skogfinske kulturen lever allikevel videre i Norge og Sverige. Noen steder feires de finske røttene til bosetterne. I Norge er en fjerdedel av stedsnavnene i kommunen Grue av finsk opphav.[15] Her feires også Finnskogdagene hvor erklæring av Republikken Finnskogen med eget flagg, president og regjering er en del av feiringen.[16] Forfatteren Åsta Holth var en drivkraft bak denne feiringen[17]. Hun står også bak dagens Finnskogsbunad.[18][19]

Skogfinnene ble i 1998 anerkjent som en av Norges nasjonale minoriteter (ved siden av kvener, romá, tatere og jøder).[20] Skogfinnenes offisielle flagg ble vedtatt i samarbeid av skogfinske organisasjoner i Norge og Sverige, og ble offentliggjort 29. desember 2022. [21] [22]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Fremmed Blod av Marte Hallem.
Sakprosa
  • Maud Wedin: Det skogfinska kulturarvet. Utgitt av Finnsam i samarbeid med Finnbygdens förlag. Falun (2001)
  • Berit Sagen Ramsfjell: «Finneinnvandringen». Asker og Bærum historielags årbok nr. 46 (2006)
  • Olav Tveter: Rugfinnene i Hurdal. Romerike historielags årbok VII (1970)
  • Tuula Eskeland : Fra Diggasborrå til Diggasbekken, finske stedsnavn på de norske Finnskogene. Universitetet i Oslo (1994)
  • Olaf Lindtorp: Fra Finnskogene i Solør og Vermland. Beretninger og folkeminne fra grensebygdene. Kongsvinger, 1943-54. Tre bind.
  • Erik Opsahl og Harald Winge: Finnemanntallet for 1686. Norsk historisk kjeldeskrift-institutt, Oslo (1990)
  • Albrekt Segerstedt: Segerstedts samling : skogsfinnarna i Skandinavien : en kommenterad och illustrerad källutgåva. Manus fra 1890 utgitt med kommentarer av Arne Vannevik og Maud Wedin. Falun, FINNSAM och Finnbygdens Förlag, 2006. ISBN 9188644103
  • Kari Tarkiainen: «Svedjefinnarnas bosättningsperiod i mellansvenska skogar». I: Finnarnas historia i Sverige. Band 1: Inflyttarna från Finland under det gemensamma rikets tid. Helsingfors: Finska historiska samfundet (1990).
  • Per Martin Tvengsberg (2010). Svedjebruk. Grue Finnskog: Norsk Skogfinsk Museum. ISBN 978-82-93036-00-5. 
  • Kristian Østberg (1978). Finnskogene i Norge. Grue: [Solør-Odal historielag]. ISBN 8271040340. . Først utgitt i Norsk geografisk tidsskrift 1931-39
  • Trygve Christensen (2002). Skogfinner og finnskoger. Eget forlag. ISBN 9788299291637. 
  • Marte Hallem (2021). Fremmed blod. Verdal: Scene midt. ISBN 9788269253108. 
Skjønnlitteratur

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Auramo Paaer, Sanna (4. oktober 2022). «Keitä ovat metsäsuomalaiset ja mistä he tulivat?». SVT (på finsk). 
  2. ^ Jarlsø, Tove Brita Eriksen, professor/dosent emeritus (3. mai 2023). «4. mai er skogfinnenes dag!». Tønsbergs Blad (på norsk). Besøkt 21. august 2024. «Folk flyttet på seg og giftet seg med ektefeller fra andre strøk. I dag bor det etterkommere av skogfinner både i Åsgårdstrand, i Larvik, i Sandefjord, i Tønsberg og i Telemark. Du finner etterkommere av skogfinner i mange kommuner i Sør-Norge.» 
  3. ^ «Berømte skogfinner». www.skogfinneforeningen.no. Besøkt 21. august 2024. «Den bästa originalkällan om skogsfinnarna i Norge är det s.k. Finnemanntallet. Här syns tydligt att finnarna var spridda över stora områden i Norge. Hälften av de drygt 1200 registrerade, bodde i det som idag kallas Finnskogen och hälften bodde på andra platser västerut, ända in i Telemark. På och runt Hadeland bodde minst 175 skogsfinnar. I nuvarande Flubergs sogn på Søndre Land finner vi ursprunget för upphovsmännen till nationalsången, på västra sidan av Randsfjorden.» 
  4. ^ Tvengsberg, Per Martin, 2010 Svedjebruk,Norsk Skogfinsk Museum ISBN 978-82-93036-00-5
  5. ^ New Sweden in America. Redigert av Carol E. Hoffecker (m.fl) University of Delaware Press, 1995. side 346. «The Finnish settlers in Delaware were an extention of the expansion of the burn-beating settlers, first to the unpopulated areas of central Finland, then the hilly forrest of western central Sweden, and finally to the fertile Delaware River valley.»
  6. ^ Nordmann P. 1888, Finnarne i mellersta Sverige, Helsingfors. 1913, Vandringsminnen fran Finnskogama i Värmland II Kalender utg. av Svenska folkskolans vanner. 28 arg. Helsingfors.
  7. ^ Statholderskapets Ekstraktprotokoll (1664-65) Bind II, s. 38, sak. 58
  8. ^ Sundt, Eilert. Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge, Christiania. 1850 Side 192
  9. ^ Pontoppidan, Erik Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie : forestillende dette Kongeriges Luft, Grund, Fielde. D. 2 , Kiøbenhavn 1753 Side 455-456
  10. ^ Medieval Sourcebook: Tacitus: Germania (latin)
  11. ^ «Medieval Sourcebook: Tacitus: Germania (engelsk)». Arkivert fra originalen 20. mars 2012. Besøkt 9. september 2013. 
  12. ^ Nesholen, Birger: «Byggeskikken på Finnskogen : - unik i både norsk og nordisk perspektiv». (utdrag av) kapittel i boken «Livet på Finnskogen» ISBN 82-91208-01-8 Norsk Skogfinsk Museum; Byggeskikk Arkivert 16. januar 2014 hos Wayback Machine., 23.08.2013
  13. ^ Nesholen, Birger: «Byggeskikken på Finnskogen : - unik i både norsk og nordisk perspektiv» (s. 165–178) i boken Livet på Finnskogen (red. Sven R. Gjems m.fl) Utgitt av Finnetunet, 1992. ISBN 82-91208-01-8
  14. ^ Nitahå-Jussis gravstein
  15. ^ East Norway and its Frontier – by Frank Noel Stagg, George Allen & Unwin, Ltd. 1956.
  16. ^ Ostlendingen.no Republikkens flagg vaier igjen. 12.07.2008 (sett 4.1.2015)
  17. ^ Finsk.no «Forfatteren Åsta Holth (av slekten Lehmoinen) utviklet i protest republikken Finnskogen for snart 40 år siden, med et eget langsmalt svart og grønt korsflagg, egen regjering og egen bonad.» Jorma Inki, fhv Finsk ambassadør i Oslo
  18. ^ Åsta Holth Piga. Selvbiografi, Oslo 1979 side 144-45 «Eg har ikkje dikta noen bunad, eg har leita opp den som har vori,.» ... «fotografier av Nils Keyland» ... ««Spising av nävgröt och flesk» hette fotoet»
  19. ^ Fotografi av Nils Keyland. :Spisning av nävgröt och stekt fläsk i en värmländsk-finsk rökstuga. Grötbitarna doppas i fläskpannan, och för varje munsbit gröt bites ett stycke av fläsket, som hålles i andra handen. Bakom pannan står grötkoppen och längst bak på bordet ett svarvat träfat med mjölk att njuta till efterrätt. Digitalmuseum.se.
  20. ^ «skogfinner – Store norske leksikon». Store norske leksikon. Besøkt 27. april 2016. 
  21. ^ Lilleåsen, Liv Rønnaug Bjerke (29. desember 2022). «(+) Får sitt eget flagg: – Dette er stort! Vi kjenner på en stolthet!». Glåmdalen (på norsk). Besøkt 31. desember 2022. 
  22. ^ «Skogfinnenes flagg». www.skogfinneforeningen.no. Besøkt 31. desember 2022. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Skogfinner&oldid=24823875»