Torolv Mosterskjegg
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
Torolv Mosterskjegg (Þórolfr Mostrarskegg) (ca. 840-910) var en høvding i Norge, høyest sannsynlig fra Moster i Hordaland i vikingtiden. Han kom i konflikt med Harald Hårfagre og reiste til Island der han ryddet gården Hofstaðir / Hovstad på Vest-Island. Han er omtalt som en stor blotmann og hadde Tor som sin hovedgud. Viktigste kilde om hans liv er Eyrbyggja saga. I tillegg er han nevnt i Landnåmabok. Fortellingen om Torolv gir innblikk i hvordan landnåmet foregikk, men også om ulike sider av norrøn religion. Om dette er følgende skrevet:
Torolv Mosterskjegg laget til et stort blot og gikk og spurte guden Tor, hjertevennen sin, om han skulle forlike seg med kongen (i Norge) eller fare bort fra landet og friste lykken et annet sted. Gudesvaret viste Torolv til Island. Og etter det fikk han seg et stort skip og klargjorde det til Islandsferd, og hadde med seg folket sitt og løsøren. Mange av vennene hans slo lag med han. Han reiv ned hovet, og tok med seg det meste av tømmeret i det og like ens molden under alteret som Tor hadde sete på. Etter det seilte Torolv til havs og fikk god bør.
Han fant landet, og seilte langsmed sørstranda vestetter om Reykjanes. Da la vinden seg og de så at store fjorder skar seg inn i landet. Torolv kasta da over bord de høgsetestolpene sine som hadde stått i hovet; på den ene var det skåret ut et bilde av Tor. Han sa at han skulle ta bosted på Island der Tor lot stolpene drive i land. Og straks de fløt bort fra skipet, drev de inn i den vestre fjorden, og de så ut til å fare av sted fortere enn en skulle vente. Etter det kom havgula.
De seilte da vestetter framom Snæfellsnes og inn i fjorden. De ser at fjorden er uhorvelig bred og lang og med store fjell på begge sidene. Torolv ga fjorden navn og kalte den Breidafjord. Han tok land på sørsida av fjorden, nær midten, og la skipet sitt i den vågen som de siden kalte Hovsvåg. Etter det undersøkte de landet, og de fant at Tor var kommet i land med stolpene på et nes lenger ute nordafor vågen. Det ble siden kalt Torsnes. Etter det fór Torolv med ild omkring landnåmet sitt, utenfra Stavåa og inn til den åa som han kalla Torså, og der gav han bosted til skipsfolket sitt.
Ved Hovsvåg bygde Torolv seg en stor gard som han kalte Hovstad. Der lot han reise et hov, og det var et stort hus. Det hadde dør på langveggen nær ved den ene tverrveggen, og innenfor stod høgsetestolpene, og i de var det noen nagler; de hette gudenaglene. Der inne var det fredlyst. Lenger inne i hovet var det et tilbygg som likner på koret i kirkene nå, og der stod det en stall midt på golvet liksom et alter, og på denne stallen lå det en helsmidd ring som veide tjue øre. Til denne ringen skulle de sverge alle edene sine, og hovgoden skulle ha den på armen sin på alle folkestevner.
På stallen skulle også blot-bollen stå, og oppi den blodteinen, som var en skvettekost til å skvette offerblodet, som var kalt laut, fra bollen med. Det var slikt blod som de tok av de dyra som var ofra til gudene. Rundt omkring stallen var det laget til for gudene i tilbygget. Til hovet skulle alle menn legge avgift, og de skulle være hovgoden skyldige å gjøre alle de ferdene han la på de, slik som tingmennene skylder høvdingene nå for tida. Men goden skulle holde hovet ved lag på egen kostnad, så det ikke kom i forfall, og han skulle ha blotveitslene hos seg.
Landet mellom Vigrafjord og Hovsvåg kalte Torolv Torsnes. På det neset står det et fjell, og det fjellet holdt Torolv så hellig at ingen måtte se på det uvaska, og ikke noe levende skulle drepest i fjellet, hverken menneske eller fe, uten de selv gikk seg bort. Det fjellet kalte han Helgafell, og han trodde at han skulle fare dit når han døde, og like ens alle frendene hans på neset. På den tangen på neset der Tor hadde drive i land, lot han si alle dommene, og der satte han heradstinget. Der var det også slik et fredhelget sted at han på ingen måte ville de skulle sulke til vollen med fiendeblod eller med å gjøre sitt nødtrengende der; til det hadde de et skjær de kalte Dritskjær.