Tyrihjelm
| Tyrihjelm | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Aconitum septentrionale Koelle | |||
| Populærnavn | |||
| tyrihjelm, torhjelm, lushatt | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Ranunculales | ||
| Familie | Soleiefamilien | ||
| Slekt | Aconitum | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | Fuktig mark i fjell og skog | ||
| Utbredelse: | nordlige Eurasia | ||
Tyrihjelm (Aconitum septentrionale) er en høy, flerårig urt i soleiefamilien. Den vokser i rasmarker, vierkratt og bjørkeskog til fjells, og i nordvendt granskog i lavlandet. Den er et medlem av de frodige høystaudeengene i fjellet sammen med turt, ballblom, mjødurt, skogstorkenebb og kvitsoleie. Blomstene er som regel fiolette, men kan en sjelden gang være (gul)hvite.
Denne planten har en eiendommelig utbredelse. I Norge finnes den fra Bykle i Setesdal til Tjeldsund og Arnøya i Troms. I Nordland går den ut til kysten, men sør for Trondheimsfjorden har utbredelsen en vestgrense i de indre fjordstrøk. Den norske utbredelsen henger sammen med forekomsten i Midt-Sverige. I Finland finnes arten bare noen få steder helt i øst, og den er også sjelden i Nordvest-Russland. Øst for Ladoga og Onega blir den vanlig igjen, og man finner den østover til Sibir, Mongolia og Nord-Kina.[1][2]
Tyrihjelms utbredelse er sammenfallende med utbredelsen til dens viktigste pollinator, lushatthumla. Dette skyldes trolig koevolusjon: For å få tak i nektaren i blomstene må pollinatoren ha svært lang tunge siden nektaren finnes i øvre ende av de to nektariene (nektarutskillings- og nektaroppsamlingsorgan) i toppen av blomsten. Det er bare to humler i Norge som har lang nok tunge, hagehumle og lushatthumle. Av disse er den siste nesten utelukkende å se på tyrihjelm når denne planten er i blomst. Imidlertid er det mange humler (med kortere tunge) som "stjeler" nektar ved å stikke hull i blomstens øvre deler (sees som små hull). Dermed når "tjuvhumlene" tak i nektaren som finnes i krøllen øverst i nektariet. Humler som samler nektar på denne måten kommer ikke i kontakt med pollenbærere eller arr og bidrar dermed ikke til pollinering. Slike besøk er derfor bortkasta sett fra plantas side.
Planten inneholder det meget giftige alkaloidet lappaconitin. Et avkok av planten har vært brukt som et effektivt lusemiddel, derav det utbredte navnet lushatt på denne plantearten. Ved inntak fører den til kramper, lammelser og døden. Planten er brukt som hageplante, og det bør advares mot at barn kommer i kontakt med planten. Barn liker gjerne å ta på planter, og slikke fingrene etterpå. Dette kan være nok til en alvorlig forgiftning.
Noen botanikere regner tyrihjelm som en underart av Aconitum lycoctonum. Det vitenskapelige navnet blir da Aconitum lycoctonum subsp. septentrionale. Andre underarter er subsp. vulparia og subsp. neapolitanum, som forekommer i Mellom- og Sør-Europa. Disse underartene har gule blomster. Artsdatabanken velger å opprettholde Aconitum septentrionale som en egen art.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ «Nordisk stormhatt». Den virtuella floran. Arkivert fra originalen 12. juli 2022. Besøkt 28. april 2016.
- ^ «Aconitum septentrionale». Flora of China. Besøkt 5. august 2019.
- ^ Tyrihjelm i Artsdatabanken. Besøkt 5. august 2019.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
- (en) Tyrihjelm i Encyclopedia of Life
- (en) Tyrihjelm i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Tyrihjelm hos Artsdatabanken
- (sv) Tyrihjelm hos Dyntaxa
- (en) Tyrihjelm hos ITIS
- (en) Tyrihjelm hos NCBI
- (en) Tyrihjelm hos Panarctic Flora
- (en) Tyrihjelm hos The International Plant Names Index
- (en) Tyrihjelm hos Tropicos
- (en) Kategori:Aconitum septentrionale – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Aconitum septentrionale – detaljert informasjon på Wikispecies
- Norges sopp- og nyttevekstforbund behandler tyrihjelm som Aconitum septentrionale med status «meget giftig».
