Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Værne Kloster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Værne Kloster
Værne Kloster, bilde fra Riksantikvarens arkiv
LandNorge
StedRygge
Kart
Kart
Værne Kloster
59°23′35″N 10°40′21″Ø

Værne kloster slik det kan ha sett ut, dog noe mindre.

Værne Kloster (eller Verne kloster, i middelalderen Varna) er en herregård i Rygge i Moss kommune i Østfold. Navnet er hentet fra det store vannet øst for Moss. Varna, siden Vansjø. Det har tidligere vært kongsgård og johanitteranlegg (Norges eneste og verdens nordligste). Hovedbygget var over 50 meter langt, lengre enn Håkonshallen. På Norges eldste kart er kun Sarpsborg og Værne tegnet inn øst for Oslofjorden. Et maktsentrum som hadde eiendommer helt ned mot Gøteborg. Myten skal ha det til at det ligger en gullenke nedgravet rundt klosteret, antagelig til vern mot onde krefter. Det ble lagt under kronen i 1532, og ble der frem til 1675. I moderne tid har det vært meieri og planteskole. Idag (2022) er det kun landbruksvirksomhet på stedet.

Hovedbygning og beliggenhet

[rediger | rediger kilde]
Norges eldste kart.

Den eldste delen av hovedbygningen skriver seg fra ca. 1660 og er antakeligvis bygget på murer fra klostertiden. Av klosterkirken er det i dag bare ruiner igjen. Disse ligger i hagen sørøst for hovedbygningen. Der finner man også en moderne bautastein med johanitterordenens våpenskjold og årstallene 1190 og 1532 innhugget, samt en liten hvit statue av «Den ensomme nonne».

Værne kloster ligger omgitt av et særpreget herregårdslandskap, med høyreiste eiketrær og flotte alléer. Her finnes også edelløvskog, med blant annet sommereik, svartor, gråor-askeskog og alm-lindeskog. Bogslunden i nærheten av klosteret er Norges første fredede edelløvskogreservat og ble fredet 2. november 1973.

Småkonger og krongods

[rediger | rediger kilde]

Området rundt Værne (eller Varna, som det ble kalt før) har flere store gravhauger fra bronsealderen, og Værne var i jernalderen senter for lokale småkonger. En av dem var Kong Skjold som ifølge Ynglingesagaen kunne trolldom:

«Den gang var det en konge på Varna som het Skjold; han kunne allslags trolldom. Kong Øystein seilte med noen hærskip over til Varna og herjet; han tok det han fant, klær og annet som var verdt å ha, redskapen til bøndene, og så hogg de strandhogg, etterpå seilte de bort. Kong Skjold kom ned til stranda med hæren sin, da var kong Øystein borte og kommet helt over fjorden, og Skjold så seilene deres; så tok han kappa si og sveivde og blåste med den. Da de seilte inn forbi Jersøy, satt kong Øystein ved roret, et annet skip seilte like opp mot dem, det var litt sjøgang, og så slo bommen på skipet kongen over bord; det ble hans bane. Mennene hans fikk tak i liket, de flyttet det inn i Borre, og der kastet de haug på raet ute ved sjøen ved Vadla.»[1]

Johanitterkloster

[rediger | rediger kilde]

Kong Sverre Sigurdsson overdro rundt 1190 stedet til Johanitterordenen, og et hospital eller pleiehjem for gamle hirdmenn ble anlagt. Klostertiden varte frem til 1532.

Klosterets kirke var viet til Johannes Døperen, og klosteranlegget var det eneste Johanitterordenen hadde i Norge. Ordenens opprinnelige formål var å bidra med omsorg for syke og nødstedte pilegrimer i Det hellige land. Men virksomheten fikk etter hvert en militær side; i løpet av 1100-tallet bygde de opp militære eliteavdelinger som var med på å forsvare korsfarerstatene sammen med andre korsfarerordener, som tempelridderne. De trengte en base for å skaffe seg ressurser og kom til å grunnlegge hus i hele Vest-Europa. I Norge drev johanitterne utelukkende humanitært arbeid.

Anlegget tjente også som hospital for kongens hird frem til 1308, da kong Håkon V Magnusson (12991319) opprettet et eget hospital for dette formål ved Mariakirken i Oslo. Kongen kom i konflikt med johannitterne og klostergodset ble konfiskert. Hans etterfølger, kong Magnus Eriksson (13191374), ble pålagt av paven å levere klostergodset tilbake.

Restene av klosterkirken viser at det har vært en teglsteinskirke. Klosteranleggets eksakte utforming er imidlertid ukjent. I motsetning til de fleste andre klosterordener hadde ikke johannitterne noen bestemte regler for utformingen av sine anlegg.

Værne kloster var også et pilegrimsmål på katolsk tid. Historien forteller blant annet at en bonde fra Telemark i 1458 ble pålagt å dra på pilegrimsreise til Værne, Vadstena og til Nidaros.

Klostergodset ble konfiskert i 1532. Dette skjedde etter at prioren Peter Jonssøn hadde støttet forsøket til kong Christian II på å gjenerobre Norge i 1532. Jonssøn sendte 40 lodd sølv til Christian II med bønn om at det ringe bidrag ikke måtte forsmåes. Men da Christian IIs gjenerobringsforsøk feilet, led klosteret en hard straff. Frederik I avsatte prioren, opphevet klosteret, indro dets gods og ga det som len til sin hoffsinde Peder Brockenhuus. Værnes tid som religiøst senter var med dette slutt.

Etter reformasjonen

[rediger | rediger kilde]

Klosteret ble som tidligere nevnt allerede i 1532 krongods. Bygningene ble brent ned i 1570 i forbindelse med den nordiske syvårskrig. Godset med tilliggende gårder ble forpaktet fram til 1675, da ble det privatisert.

Sibbernperioden

[rediger | rediger kilde]

Deretter kom det i familiens Sibberns eie fra 1730. Sibbern-perioden varte fram til 1906.

Værne kloster og et annet gods i området, Evje, hadde eierinteresser i ikke mindre enn 36 gårder i Rygge ved overgangen til 1800–tallet. Det vil si at gårdene kontrollerte en tredjedel av gårdene i sognet, og skal man gå ut ifra jordareal blir gårdene enda større.

Værne kloster og Sibbernfamilien var viktige både i Rygge og i landet forøvrig. Valentin C. W. Sibbern var blant annet Eidsvollsmann i 1814. Valentins sønner Georg og Carl gjorde begge karriere innen statsadministrasjonen. Georg ble diplomat og mangeårig norsk statsminister i Stockholm. 1840 fikk Carl Sibbern og broren Matthias dele Værne kloster mellom seg. Carl bygde opp gården Carlberg. Han var en foregangsmann for omleggingen av jordbruket i Rygge. Han arbeidet også aktivt for at det skulle bygges en jernbane fra hovedstaden, gjennom Rygge til Sverige.

Inggard Sundt (1881–1940) fra Bergen kjøpte godset i 1906. Han innførte nye driftsmåter og satte i gang landbruksbaserte industriprosjekter. Han fikk bygget et nytt fjøs i 1912 med 130 kuer, startet eget meieri og melkekondenseringsfabrikk. Værne Kloster melkefabrikker trengte emballasje, resultatet ble De Forenede Blikemballasjefabrikker i Moss. I Årefjorden ble det anlagt en brygge med lagerhus hvor melkeprodukter ble lagret for eksport og hvor kull ble importert. Sundt satset også på grønnsaker, og fikk bygd store drivhus som ble varmet opp med damp fra en gammel lokomotivkjele.

Inggard Sundt var gift med Alfhild Knudsen (1883–1972) fra Porsgrunn, datter til skipsreder Jørgen Christian Knudsen (død 1923). Deres sønn, Rangvald Sundt, tok over gården i 1943 og drev den til 1983. Han laget en planteskole på gården, og plantet de aller fleste trærne på gården.

Dagens eier av Værne kloster er Lars Sundt Jensen (2007). Han tok over etter sin bestefar, Rangvald. De hoppet over en generasjon, fordi Rangvalds datter hadde voksne barn da han trakk seg fra gårdsbruket.

Arkeologiske undersøkelser og konservering

[rediger | rediger kilde]

Den første antikvariske undersøkelsen av ruinene ble gjort av L.D. Klüwer, da han i 1812 målte opp levningene av klosterkirken. Bare deler av kormuren er synlig over bakkenivå, men store deler av murfoten ligger noenlunde intakt under markoverflaten.

Ved en inspeksjon i 2005 ble det oppdaget at ruinen var i dårlig forfatning. Mørtelen holdt på å bli utvasket og stein raste ut. I tillegg truet røttene fra nærstående trær med å sprenge deler av muren. Det ble utarbeidet en skjøtselsplan, og i 2007 begynte arbeidet med å felle trær rundt ruinen. Arbeidet ble fortsatt i 2009 ved restaurering av muren og reising av et midlertidig vernetak. Arbeidet utføres av Riksantikvaren i nært samarbeid med Borgarsyssel Museum.

I 2009 ble også NIKU involvert med å gjøre kartlegging av området rundt ruinen med georadar. Da ble det konstatert spor av en stor, nærmere femti meter lang steinbygning som strekker seg inn under den eksisterende hovedbygningen på gården. Det har vært antatt at dette kan være murfoten etter det gamle klosterhospitalet.[2][3][4]

  • Det er ved Værne Kloster at hovedpersonen i romanen Sirkelens ende – kalt «den norske Da Vinci-koden» – finner et 2 000 år gammelt gullskrin.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]