Vetranio

Vetranio Flavius Vetranio Augustus
Født	Ukjent; Moesia (Serbia)
Død	ca 356; Prusa, Bitynia
Beskjeftigelse	Monark
Embete	Romersk keiser (350–350) ;
Nasjonalitet	Romerriket
Navn før tiltredelse	Flavius Vetranio
Navn som keiser:	Flavius Vetranio Augustus
Regjerte	1. mars 350 - 25. desember 350
Forgjenger	Konstans
Etterfølger	Konstantius II
	Vetranio på Commons Se også liste over romerske keisere

Vetranio (latin: Flavius Vetranio Augustus; død ca. 356) var romersk keiser sammen med Konstantius II i kort tid, fra 1. mars til 25. desember 350. Han er en av det mest ubeskrevne keiserne i romersk historie, men han var aldri augustus, kun cæsar, og sto således bak Konstantius i myndighet.

Liv og virke

Bakgrunn

Da Konstantin den store døde i 337 ble hans arvinger hektisk opptatt av å myrde hverandre i Konstantinopel da den gamle keiser ikke hadde tatt noen bestemmelse om hvem som skulle etterfølge ham. Han hadde tre sønner og en nevø som alle fikk tittelen cæsar, vanligvis forbeholdt arvingen av tronen. De styrte i ulike deler av riker og alle kunne kreve tittelen augustus. Da blodbadet stilnet hadde hans tre sønner, den 21 år gamle Konstantin II, den 17 år gamle Konstantius II og den 14 år gamle Konstans kommet fram til en form for forståelse som etterlot dem levende. Det eneste unntaket var en fem år gammel fetter, Julianus, som ikke utgjorde en trussel. De tre sønnene ble erklært keisere, augustus, og Romerriket ble delt opp i tre like deler, eller prefekturer. Konstantin II tok prefekturet Gallia (inkludert Den iberiske halvøy og romersk Britannia); Konstans tok prefekturet Italia (inkludert Roma og Nord-Afrika); og Konstantius II tok prefekturet i Øst, skilt ved Balkan, hele Trakia, Hellas, hele Anatolia, romersk Syria, Midtøsten, romerske Egypt, og oldtidens Libya.^[1]

Konstantius II invaderte øyeblikkelig Armenia og drev deretter krig med perserne. I 340 invaderte Konstantin II sin yngste brors besittelser i Italia, men den unge Konstans forsvarte seg godt, overfalt broren i et bakhold i nordlige Italia og drepte ham. Da ble Romerriket igjen delt i to, en vestlige og en østlig del. Konstans ble upopulær hos alle, men overlevde i ti år før han i 350, 27 år gammel, ble drept av sine egne generaler. Framfor å falle inn bak Konstantius II i Konstantinopel, utropte de en av sine egne, en offiser ved navn Magnentius, i opposisjon til Konstantius II.^[1]

Litt senere det samme året ba Konstantina (død 354), søster av Konstantius II, en eldre romersk militær ved navn Vetranio om å erklære seg selv som cæsar. Omstendighetene for at Vetranio ble medkeiser er uklare. Informasjonen om at Konstantius IIs søster ba ham om det er gitt av den greske kirkehistorikeren Filostorgios (død 433)^[2] Konstantina fryktet antagelig for familiens og sitt eget liv, og håpet Vetranio ville beskytte dem fra usurpatoren Magnentius som marsjerte østover. Vetranio var en romersk offiser og statsmann fra en beskjeden bakgrunn i provinsen Moesia (dagens Serbia).^[3] Han var en erfaren soldat som hadde tjenestegjort under Konstantin den store og deretter under hans sønn Konstans hvor han avanserte til magister militum (øverstkommanderende av hæren).

Som keiser

Vetranio aksepterte hennes tilbud den 1. mars 350. Han tok tittelen cæsar, underforstått underlagt Konstantius II i Konstantinopel som samlet en hær for å gå mot Magnentius. Vetranio begynte prege mynter, men disse viser at han også tok tittelen augustus, og myntene indikerte at han forventet å herske i fem år og håpet på ti.^[4] Det er mulig at Vetranio var motivert av eget behov for å bli keiser, ikke utelukkende høvisk edelmodighet for Konstantina og hennes familie. Derimot ble han akseptert av Konstantius II som sendte keiserlige regalier og penger til Vetranio. Det var ganske sikkert for å hindre en allianse mellom Magnentius og den gamle hærfører Vetranio, som på sin side sendte brev til Konstantius II hvor han bekjente sin lojalitet.^[4]

Vetranio synes på pragmatisk vis å ha forsøkt å ri flere hester samtidig. Jevnlig ba han Konstantius II om penger for å bekjempe Magnentius, men synes ikke å ha tatt noen aktive grep mot usurpatoren. Faktisk deltok han sammen med Magnentius ved å sende en felles ambassadør til Konstantius II. Keiseren møtte sendebudet i Heraklea i Trakia (ikke langt fra Konstantinopel). For at keiseren skulle legge ned sine våpen, tilbød Vetranio og Magnentius et triarki med Konstantius II øverste keiser, sikret ved at Magnentius tilbød sin datter til Konstantius II og at han selv giftet seg med Konstantina. Konstantius II avviste deres offer. Vetranio gjorde deretter keiseren rasende ved å plassere sin garnison ved Succorum Angustiæ (Succi-passet),^[5] i ettertid bedre kjent som Trajans port. Den var ankomsten til hovedveien gjennom Balkanfjellene, og således stengt ankomsten for Konstantius IIs hær.^[3]

Om høsten det samme året var Konstantius II i stand til nå fram til Vetranio med sin hær, og Vetranio som brått og uventet ble møtt av den andres store hær, ble tvunget til å gå med på en felles militærkampanje mot Magnentius og deretter abdisere. Åpenbart berget han sitt eget liv ved å underkaste seg betingelsesløst og samarbeide. Konstantius II møtte først Vetranio ved Serdica (dagens Sofia i Bulgaria), og deretter forflyttet de seg til Naissus (dagens Niš i Serbia).^[3] I en meget velarrangert seremoni den 25. desember samme år ved Naissus gikk begge menn opp på en plattform som keiserlige brødre og likestilte, og holdt felles taler til deres samlede hær. Vetranio gikk villig med på seremonien, ikke bare for å få en ærefull avskjed og belønning for seg selv og sine offiserer, men også for at det motsatte ville være å risikere livet. Konstantius II tok formelt av purpurkappen fra Vetranio, kalte ham sin far og førte ham til et felles måltid. Den aldrende Vetranio ble belønnet med en eiendom i Prusa i Bitynia. Han trakk seg tilbake som privat borger og døde her rundt fem år senere.^[3]

Konstantius II trengte to år på å nedkjempe Magnentius. I nederlaget drepte Magnentius seg selv framfor å falle i hendene på Konstantius II, og ved 352 var han som sin far hersker av et samlet Romerrike.^[1]

Referanser

^ ^a ^b ^c Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton, s. 31-33
^ Filostorgios, 3.22
^ ^a ^b ^c ^d DiMaio, Jr., Michael (1996): «Vetranio (350 A.D.)»
^ ^a ^b ««Roman Empire, Vetranio - Not so Loyal After All»». Arkivert fra originalen 9. september 2018. Besøkt 23. juli 2015.
^ Succi, Dictionary of Greek and Roman Geography (1854)

Litteratur

Filostorgios: Church History, red. og overs. Philip R. Amidon, S.J., Atlanta: Society of Biblical Literature, 2007, 3.22
Bleckmann, Bruno (1994): «Constantina, Vetranio und Gallus Caesar» i: Chiron 24, s. 29–68.
Jones, A.H.M.; Martindale, J.R.; & Morris, J. (1971): «Vetranio 1» i: The Prosopography of the Later Roman Empire, Cambridge, 1.954.
DiMaio, Jr., Michael (1996): «Vetranio (350 A.D.)» i: De Imperatoribus Romanis

Eksterne lenker

(en) Vetranio – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Vetranio – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
Mynter av Vetranio
Det mest fullstendige database av kjente mynter av Vetranio Arkivert 26. desember 2023 hos Wayback Machine.

Romersk keiser
Intet dynasti
Forgjenger: Konstans	350–350	Etterfølger: Konstantius II
Romerriket

[Bauer-1] Bauer, Susan Wise (2010): The History of The Medieval World. From The Conversion of Constantine to The First Crusade, New York/London: W. W. Norton, s. 31-33

[2] Filostorgios, 3.22

[DiMaio-3] DiMaio, Jr., Michael (1996): «Vetranio (350 A.D.)»

[romanumismatics-4] ««Roman Empire, Vetranio - Not so Loyal After All»». Arkivert fra originalen 9. september 2018. Besøkt 23. juli 2015.

[5] Succi, Dictionary of Greek and Roman Geography (1854)

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]