Gliaceller er celler med forskjellige oppgaver og finnes i stort antall som en del av nervesystemet.
Nervesystemet er bygd opp av to ulike typer av celler:
- Nerveceller som har som sin primære oppgave å formidle den raske signalaktiviteten i nervebanene.
- Gliaceller, som lenge ble betraktet som nervesystemets støttevev med hovedsakelig en strukturell funksjon, derav navnet. Senere forskning har vist at gliaceller også har en rekke aktive funksjoner. Det er gjennomgående små celler, og de er til stede i stort antall gjennom hele nervesystemet.
Det er flere ulike typer av gliaceller, og de har ulike oppgaver.
Astrocytter
Astrocytter, eller astrogliaceller er, som navnet sier, stjerneformede celler med tallrike og lange utløpere i alle retninger. Utløperne har ofte intime kontakter med både nerveceller og blodkapillarer i hjernen, og en stor del av kapillarene er kledd med astrogliaceller. Under den tidlige utviklingen av nervesystemet strekker gliautløpere seg fra det sentrale hulrommet i nevralrøret og ut til overflaten. Disse «radiale» gliafibrene virker som en slags veivisere for nydannede nerveceller på vandring til sine endelige bestemmelsessteder. I det modne nervesystemet er det et nært samspill mellom astrocytter og nervecellene. De kan ta del i ernæringen og vedlikeholdet av nervecellene ved å skille ut en slags lokale hormoner (trofiske eller nærende substanser).
Gliautløpere omslutter enkelte spesielle synaptiske områder i hjernen, tilsynelatende som en slags isolasjon fra nabostrukturene, og disse bidrar også til fjerning av utskilt transmittersubstans i synapsene. Astrocytter er koblet sammen ved nexus eller gap junctions. De har dermed evne til å kommunisere med hverandre, noe som bidrar til å koordinere funksjonene over et utbredt område, samt bidra til formidling og modulering av nervecellenes signaler. Omtrent 50 prosent av astrogliacellene ligger an mot cellelaget som kler hjernens indre hulrom. Det kalles ependym, står i forbindelse med cerebrospinalvæsken, og regnes ofte som en egen type gliaceller. Astrocyttene har trolig også en stamcellefunksjon som gjør at de kan gi opphav til nye nerveceller.
Oligodendrogliaceller
Oligodendrogliaceller har fått sitt navn etter oligos, 'få', og dendros, 'forgrenet'. De er utløpere som etablerer intim kontakt med nervecelle-aksoner. De omhyller aksonene med mange lag lameller som danner isolerende 'mansjetter' av myelin langs aksonene. Myelinet består hovedsakelig av fettstoffer fra oligogliacellenes overflatemembran, og det er opphavet til den hvite fargen på den hvite substans i sentralnervesystemet.
Den periodiske isolasjonen av de myeliniserte aksonene øker i betydelig grad effektiviteten av signalledningen i slike aksoner. Mens oligodendroglia er ansvarlig for myeliniseringen av nervefibre i hjernen og ryggmargen, blir aksoner i det perifere nervesystemet myelinisert av de såkalte Schwann-celler som stammer fra nevrallisten.
Myelinet og myeliniseringsprosessene kan skades ved ulike typer av skader og sykdommer i nervesystemet. Slik demyelinisering forhindrer impulsledningen i de affiserte nervebaner (for eksempel ved multippel sklerose).
Mikrogliaceller
Mikrogliaceller virker som nervesystemets renovasjon og immunceller. De kan bevege seg i nervevevet, og de aktiveres og akkumuleres i områder som rammes av skader eller sykdommer. De kan fagocytere («spise») og derved fjerne celler som er ødelagte eller skadet av sykdomsprosesser.