bifil

Bifil er en seksuell identitet, altså personens selvoppfatning og identifikasjon med den sosiale gruppen bifile. Dette innebærer at en bifil person ikke nødvendigvis har seksuell omgang med personer av flere kjønn, men kjenner på romantisk eller seksuell tiltrekning og opplever at dette er en viktig del av ens identitet. I likhet med andre seksuelle identiteter som homofil og heterofil oppfatter altså bifile sine seksuelle og romantiske preferanser, enten det er langvarige forhold eller mer sporadiske relasjoner, som en del av selvoppfatningen.

Begrepet bifil bygget historisk på tokjønnsmodellen, altså en antagelse om at det finnes kun to kjønn og at det å tilhøre det ene utelukker det andre. Begrepet kommer fra forstavelsen bi, som betyr begge, dobbelt, eller to ganger. I praksis kan bifile være tiltrukket av flere kjønn, inkludert ikke-binære personer. Det kan også vise til personer som opplever seksuell eller romantisk tiltrekning uten at kjønn spiller en rolle. På denne måten vil bifil i praksis overlappe med identiteter som panfil, altså at en person er tiltrukket av flere kjønn enn kun kvinner og menn. I praksis er noen bifile interessert i kun kvinner eller menn, mens andre vil være åpne for flere kjønn.

Siden både bifil og panfil først og fremst er identiteter som får betydning i det sosiale liv, vil grensene mellom disse være flytende, og det er opp til den enkelte å definere seg selv og bruke ulike identitetskategorier og merkelapper. Det kan dessuten variere gjennom livet hvilket kjønn en person er seksuelt interessert i.

Mye tyder på at andelen som identifiserer seg som bifile, påvirkes av hvor akseptert bifil identitet er i samfunnet, og av kjønnsroller. Flere kvinner enn menn ser ut til å identifisere seg som bifile. Dette kan bety at kvinner oftere enn menn tillater seg å utforske eller leve ut bifile følelser og seksuelle relasjoner.

Det er ikke uvanlig å ha hatt seksuelle erfaringer med personer av samme kjønn i løpet av puberteten eller ungdomstiden, uten at dette innebærer at man identifiserer seg som bifil i voksen alder eller fortsetter å ha sex med personer av samme kjønn senere i livet.

I både nasjonale og internasjonale undersøkelser rapporterer bifile flere levekårsvansker knyttet til psykisk helse, tilknytning til arbeidslivet og diskriminering. Både nasjonale og internasjonale undersøkelser indikerer dessuten at bifile møter fordommer knyttet til forestillinger om at biseksualitet egentlig ikke finnes. Dette kan være forestillinger om at det ikke er mulig å være tiltrukket av flere kjønn. Denne formen for mangel på anerkjennelse av egen seksualitet ansees spesifikt for bifile. Det kan for eksempel dreie seg om personer som har vært i langvarige forhold med samme person, for eksempel en person av samme kjønn, hvis bifile identitet dermed ikke anerkjennes av andre. Bifile kan møte slike invalidiserende holdninger i storsamfunnet, ved at deres tiltrekning mot det motsatte kjønn ikke tas på alvor. Men bifile kan også møte diskriminering blant homofile og lesbiske ved at deres tiltrekning til personer av motsatt kjønn ikke anerkjennes. I likhet med homofile og lesbiske kan de økte levekårsutfordringene sammenlignet med den heterofile befolkningen henge sammen med minoritetsstress, altså at stigma vendes innover og skaper psykisk uhelse. I motsetning til homofile og lesbiske kan imidlertid mye tyde på at bifile ikke har samme tilgang til støttende sosiale fellesskap, for eksempel ved at de lever sammen med en person av motsatt kjønn og slik anses for å være heterofil og dermed mister tilgangen til skeive fellesskap.

Denne diskrimineringen anses typisk å henge sammen med at bifile bryter med forestillinger om at seksuell orientering og seksuell identitet er klart atskilte fra hverandre, altså at seksualiteten og det seksuelle begjæret ikke kan rettes i flere retninger. Dette kan gjerne beskrives som en forventning om monoseksualitet, altså at det seksuelle begjæret kun kan rettes mot ett kjønn. Dette til tross for at seksualundersøkelser, blant annet Kinsey-rapportene, i flere tiår har vist at mennesker rapporterer både likekjønnsbegjær og seksuell praksis med personer av flere kjønn, uavhengig av seksuell identitet. Altså at seksuelle tanker og følelser mot personer av flere kjønn er langt vanligere enn det man tradisjonelt har tenkt.

Diskriminering og fordommer mot bifile antas også delvis å henge sammen med negative fremstillinger av bifile i film, litteratur og andre kulturuttrykk. Det har i det hele tatt vært en tendens til at bifile har havnet i skyggen av rettighetskampen for lesbiske og homofile, eller at behovet for å kjempe frem anerkjennelse for homoseksualitet delvis kan ha skjedd på bekostning av en erkjennelse av at noen mennesker har et biseksuelt potensial. Innen skeiv teori forstås denne tendensen i lys av at den homofile rettighetskampen i stor grad har bygget på en forestilling om at homofile er diametralt forskjellige fra heterofile, altså at homoseksuelle tendenser ikke er mulige blant heterofile. Bifile personer kan i så måte være en påminner om at det bifile potensialet er mer allmennmenneskelig.

En av de første som beskrev homo- og biseksualitet var den østerrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing i 1886. Han beskrev likekjønnet tiltrekning og seksuell praksis som uttrykk for en personlighetsforstyrrelse og betegnet det som seksuell psykopati. Krafft-Ebbings diagnostisering av homo- og biseksualitet skjedde på samme tid som medisinske fagfolk i økende grad begynte å interessere seg for å beskrive seksuallivet og kategorisere det som ble ansett for avvikende seksualpraksis i diagnostiske termer. Felles for disse medisinske og psykiatriske teoriene var at de beskrev homo- og biseksualitet som sykelig, unormalt og en feil i den psykoseksuelle utviklingen. Dette var uttrykk for en generell dreining i andre halvdel av 1800-tallet, der fagfolk innen vitenskapsgrener som jus, medisin og teologi begynte å stille seg til disposisjon for offentlige organer og deres kamp mot det som ble ansett som umoralske og uønskede praksiser. Psykiatriens lovnader om å kunne behandle biseksualitet og andre uønskede seksualpraksiser var et uttrykk for denne ambisjonen om å endre og begrense menneskers seksualitet. På samme tid ble dessuten sex mellom menn kriminalisert i de fleste vestlige land, og forskere innen disipliner som medisin og jus var viktige aktører i å legitimere rådende syn på homo- og biseksualitet som avvik og uønsket.

Samtidig førte den økte interessen for seksualitet på denne tiden til at medisinere og andre fagfolk på begynnelsen av 1900-tallet begynte å utfordre de utelukkende negative beskrivelsene av homo- og biseksualitet. Et særlig toneangivende perspektiv stod legen og psykoanalytikeren Sigmund Freud for, da han i sin banebrytende avhandling om seksualitet fra 1905 hevdet at alle mennesker er født med et biseksuelt potensial. Barnet er ifølge Freud «polymorft perverst»». Dette betyr at barns libido, altså opphisselse og kåthet, kan rettes mot ulike objekter. Dette synet hang sammen med hans teori om at mennesker har flere erogene soner enn penis og vagina, blant annet hud, munn, brystvorter, analåpning, for å nevne noen. Freud mente derfor at det ikke var noen prinsipiell grunn til at seksuell tenning og libido skal være begrenset til det motsatte kjønns kropp. Tvert imot mente Freud at det finnes mange former for begjær og tilfredsstillelse.

Samtidig hevdet Freud at normal psykoseksuell utvikling innebærer at bifil tiltrekning og praksis etter hvert vil erstattes av heterofilt begjær og vaginalt samleie. Dette henger blant annet sammen med at det heteroseksuelle samleiet er målet, fordi dette er avgjørende for forplantningsfunksjonene. Ødipuskomplekset er sentralt i prosessen med å differensiere seksualiteten i retning heteroseksuelt samleie. For guttebarn innebærer ødipuskomplekset at de etter hvert identifiserer seg med far, anser kvinner som begjærsobjekt og praktiserer heteroseksuelt samleie. Freud var imidlertid tydelig på at homofile og bifile personer var velfungerende og friske og at homo- og biseksualitet ikke var uttrykk for sykdom. Freud var dessuten imot kriminalisering av sex mellom menn.

Biseksualiteten har blitt stilt opp som en motsetning til den entydige hetero- og homoseksualiteten, men i virkeligheten er det glidende overganger. I likhet med både homoseksualitet og heteroseksualitet er det lite kunnskap om årsaker til hvorfor personer utvikler et biseksuelt begjær. Forskning har de siste tiårene i større grad vendt oppmerksomheten mot å studere bifiles levekår istedenfor årsaker.

• biseksualitet
• heterofili
• heteronormativitet
• homofili
• seksualitet
• seksuell identitet
• seksuell orientering
• skeiv

• Anderssen, Norman og kolleger (2021): Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår. Resultater fra spørreundersøkelsen 2020. Universitetet i Bergen.
• American Psychological Association (2017). Understanding Bisexuality. APA Resources.
• Skålevåg, Svein Atle (2016). Utilregnelighet: En historie om rett og medisin. Pax forlag.
• Freud, Sigmund (1905). Three Essays on the Theory of Sexuality – The 1905 Edition. Verso Books.
• J. Michael Bailey og kolleger (2016). Sexual orientation, controversy, and science i tidsskriftet «Psychological Science in the Public Interest», årgang 17, nr. 2. https://doi.org/10.1177/1529100616637616