Vankomycinresistens er resistens mot det bredspektrede antibiotikumet vankomycin (også kalt vankocin). Vankomycinresistens er under fremmarsj hos en rekke viktige bakteriearter, for eksempel enterokokker og gule stafylokokker (Staphylococcus aureus). Ved vankomycinresistens finnes det foreløpig få eller ingen alternativ antibiotikabehandling.
vankocinresistens
Vankomycin er antibiotika som har vært brukt i nesten 60 år. I dag brukes vankomycin blant annet mot infeksjoner som er forårsaket av methicillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA) og til å behandle infeksjoner hos pasienter som er allergiske mot andre typer antibiotika.
Vankomycinresistens ble oppdaget i 1986 i bakterien Enterococcus faecium. Siden har vankomycinresistens blitt oppdaget i flere Enterococci-arter (vankomycinresistente enterokokker, VRE) og bakterier som Staphylococcus aureus (vancomycinresistent S. aureus, VRSA), Clostridium difficile og Streptococcus bovis.
Vankomycin er et glykopeptidantibiotika som virker ved å forstyrre dannelsen av bakterienes cellevegg. To resistensmekanismer finnes som truer den kliniske effekten av vankomycin. Resistensmekanismene innebærer at enzymer endrer strukturen av stoffet peptidoglykan som finnes i celleveggen slik at vankomycin ikke lenger fungerer.
Vankomycinresistens er økende, spesielt i sykehusmiljøer. Vankomycin kan være siste behandlingsutvei av infeksjoner forårsaket at sykdomsfremkallende grampositive bakterier når andre antibiotika ikke virker. Ved vankomycinresistens finnes det foreløpig få behandlingsalternativer, og vankomycinresistens er derfor en alvorlig helseutfordring.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.