Francisco Franco var en spansk general, statsoverhode og diktator i Spania fra 1939 til 1975. Hans regime ble kalt for frankisme (franquismo).
Militærkarriere
Franco vokste opp i en militærfamilie i kystbyen Ferrol. Etter militærutdanning i Toledo gikk han inn i infanteriet. Han begynte sin militærkarriere i Marokkokrigen, og ble fort forfremmet i gradene til fenrik. Grunnleggeren av den spanske fremmedlegionen, José Millán Astray, utpekte Franco til sin nestkommanderende, og kort etter til øverstkommanderende for spesialstyrken. Fremmedlegionen var plassert i Nord-Afrika og fikk raskt rykte på seg for å være både fryktløs og brutal.
I 1926 ble Franco forfremmet til general, 34 år gammel. Utnevnelsen gjorde ham til Spanias yngste general og Europas yngste general etter Napoleon. Et år senere ble han sjef for Spanias hovedkvarter for militærutdanning i Zaragoza.
Politisk engasjement
Frykten for kommunismen var en viktig del av Francos politiske engasjement. I 1920-årene støttet han Miguel Primo de Riveras diktatur (1923–1930) og viste lojalitet mot kong Alfonso XIII. Da diktator Primo de Rivera ble tvunget til å gå av på grunn av vanstyrt økonomi, og kongedømmet ble avviklet dro kong Alfonso XIII i eksil. Dette innledet epoken kjent som den andre republikken (1931–1936). Det var en urolig tid med hyppige regjeringsskifter. Den venstreorienterte Folkefrontregjeringen regjerte i en toårsperiode fra 1931 til 1933.
Ved valget i 1933 vant den konservative Nasjonalfronten. Da høyreregjeringen vedtok innstramminger i 1934, oppsto det kraftige uroligheter blant gruvearbeiderne i Asturias, kjent som revolusjonen i 1934. Franco fikk ordre om å stoppe opprøret, noe han gjorde ved å hente inn fremmedlegionens tropper. Etter denne episoden identifiserte venstresiden Franco som en tydelig fiende. Ved nyvalget i 1936 vant venstresiden igjen med en knapp seier for Folkefrontens presidentkandidat Manuel Azaña (34,3 prosent), mens nasjonalistene og sentrumspartiene tapte med henholdsvis 33,2 og 5,4 prosent.
Borgerkrigen
Opptakt til krigen
Folkefrontregjeringen gjennomførte flere politiske endringer: politiske fanger fra venstresiden ble løslatt, en ny jordreform skulle frata adelskapet dets privilegier, det politiske fascistpartiet Falangen ble forbudt og Catalonia fikk politisk og administrativ autonomi. Det oppsto samtidig frykt for at en kommunistisk stat skulle beslaglegge personlige formuer, og mange sendte penger ut av landet.
Pengeflukten medførte en forverring av den økonomiske krisen og pesetaen ble devaluert. Devalueringen førte til at prisene gikk opp og arbeiderne krevde høyere lønn. Landet var preget av stor sosial uro. President Azaña søkte støtte hos militæret, men fikk den ikke, hvorpå han utstyrte flere venstreorienterte organisasjoner med våpen og ammunisjon.
I denne perioden befant Franco seg langt fra maktens sentrum. Folkefrontregjeringen hadde stasjonert ham på Kanariøyene.
Overgeneral og statssjef
Den 17. juli 1936 gjorde generalene Emilio Mola og José Sanjurjo militærkupp mot Folkefrontens venstreregjering. Franco kom noe senere med i opprøret, som innledningsvis ble ledet av general Mola. Militærkuppet innledet den tre år lange spanske borgerkrigen. Flere generaler (Emilio Mola, Juan Yagüe, Gonzalo Queipo de Llano, José Sanjurjo og Francisco Franco) formet nasjonalistenes ledergruppe.
Ledergruppen valgte Franco til overgeneral (generalísimo) og sjef for den spanske stat. Tilsvarende Hitlers betegnelse Der Führer og Mussolinis Il duce, tok Franco tittelen Caudillo. Franco ledet militæret og nasjonalistene i krigen mot Folkefronten, som blant annet besto av marxister, kommunister og anarko-syndikalister. 1. april 1939 var Francos seier et faktum.
Franco og andre verdenskrig
Franco undertegnet i 1938 Antikominternpakten sammen med Hitler og Mussolini, og under den spanske borgerkrigen mottok Franco støtte fra Tyskland og Italia i form av ammunisjon, materiell og informasjon. Under andre verdenskrig var Spania nøytralt. I 1940 møttes Hitler og Franco i Hendaye, men ble ikke enige om samarbeid. Hitler ønsket å gå gjennom Spania for å erobre Gibraltar, men godtok ikke Francos krav om motytelser. Franco krevde kontroll over territorier i Nord-Afrika og Portugal, samt at Tyskland skulle veie opp mot blokaden fra Storbritannia (forsyningskravet). Franco sendte riktignok Den blå divisjon (La División Azul); frivillige soldater som kjempet på tysk side ved østfronten mot Sovjetunionen, men trakk soldatene tilbake i 1943.
Etter andre verdenskrig
Selv om Spania ble isolert rett etter borgerkrigen, fikk Franco etter hvert anerkjennelse fra flere statsledere. Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen var en viktig årsak til dette. USAs president Richard Nixon anerkjente Francos kamp mot kommunismen, og på 1950-tallet fikk USA en avtale om å opprette amerikanske militærbaser i Spania.
Sentrale trekk ved Francos diktatur
På 1940- og 1950-tallet og første halvdel av 1960-tallet var Franco enerådende statsoverhode, men mot slutten av 1960-tallet beveget regimet seg langsomt mot monarkiets innføring og en noe mer demokratisk profil. Fra starten av var orden, disiplin, patriotisme, katolisisme og anti-kommunisme viktige komponenter i hans autoritære regime. Den katolske kirke var en viktig støttespiller.
Francos hovedfiender var kommunistene og separatistbevegelsene i Catalonia og Baskerland. Dessuten ble frimurerordenen forbudt. Det eneste lovlige politiske parti var Falangen. Motstandsbevegelse var forbudt og straffbart, og aviser og fjernsyn ble sensurert.
Dødsstraff
Den andre republikken i Spania hadde avviklet dødsstraff i 1932, men den ble gjeninnført i 1934. I 1938 innførte Franco dødsstraff i straffeloven. Den ble brukt i straffesaker for mord og terrorisme. De fleste henrettelsene under Franco fant sted som krigshandlinger under borgerkrigen og krigsoppgjøret. Tallene over de som ble henrettet under borgerkrigen er usikre. Det samme gjelder antallet henrettelser som ble utført under krigsoppgjøret i de første årene etter krigen.
Dødsstraff var rettsgyldig dom inntil diktaturets slutt. Mot slutten av diktaturet ble dødsdommene sjeldnere, og i noen tilfeller omgjort til fengselsstraff. Dette var tilfelle i 1975, da de fem siste dødsstraffene i Spania ble utført. To ETA-medlemmer fikk dødsstraff etter terrorhandlinger og mordet på en politimann, mens fire ETA-medlemmer tiltalt i samme sak fikk omgjort sine dødsdommer. Ytterlige tre medlemmer av den antifasistiske organisasjonen FRAP fikk dødsstraff samme år.
Dødsstraff ble avviklet i den spanske grunnloven av 1978, men med forbehold om å kunne ta den i bruk ved et krigsoppgjør. Etter press fra Amnesty International ble denne klausulen fjernet gjennom en ny lov i 1995.
Økonomi og samfunnsutvikling
I førtiårene var landets økonomi basert på en politikk om selvforsyning. Det var mangel på mat og materialer på grunn av borgerkrigen og kostbar gjenoppbygging. Argentina sendte korn og kjøtt. På femtitallet ble landets økonomi langsomt liberalisert, og landet ble mindre isolert. Franco satset på teknokratiet, og byttet ut mange av falangistene i sentrale posisjoner med profesjonsutdannede eksperter. Mange av disse tilhørte Opus Dei. Fra midten av 1950-tallet satset Spania på turisme som viktig næringsvei. Visumkravet ble avviklet. Mange spanjoler reiste for å arbeide i Frankrike, Tyskland, Sveits og Belgia.
I 1966 vedtok parlamentet en lov om at makten skulle deles mellom regjeringsleder og statsoverhode. Samme år kom ny presselov som tillot trykking av alternative tidsskrifter, og fjernsynskanalen RTVE etablerte en ny TV-kanal samme år, TVE 2. Dette var starten på et noe mer demokratisk styresett. Franco utpekte kong Juan Carlos til konge tre år senere, og i 1973 utnevnte han admiral Carrero Blanco til sin etterfølger som regjeringsleder. Carrero Blanco ble imidlertid drept i et attentat organisert av ETA kort etter, og Franco selv døde i 1975.
Francos familie
Francisco Franco giftet seg med Carmen Polo (1900–1988) i 1923, og de fikk datteren Carmen (1926–2017). Familien flyttet flere ganger gjennom Francos militærkarriere, men etablerte seg til slutt i Pardo-palasset i Madrid i 1940, der de bodde i 35 år, inntil Francos død. På slutten av livet ble han rammet av Parkinsons sykdom. Familien ferierte i Pazo de Meiras i La Coruña (Galicia). Datteren Carmen giftet seg i 1951 med Cristóbal Martínez-Bordiú og fikk syv barn. Francos barnebarn, Maria del Carmen, giftet seg i 1972 med et av barnebarna til kong Alfonso XIII. Franco ble gravlagt i Valle de los Caídos, nordvest for Madrid.
Ettertidens dom over Franco og regimet
Av sine tilhengere ble Franco hedret for å vinne borgerkrigen og dermed hindre et splittet land og at Spania utviklet seg til en kommunistisk stat. Blant sine motstandere, deriblant de fleste vestlige land, ble Francos langvarige regime kritisert for å kvele demokrati og ytringsfrihet, for å bremse for kvinnefrigjøringen og økonomisk utvikling, og for å ha forårsaket at den kritiske masse forsvant med det store antall intellektuelle som måtte søke asyl. Mange av dem dro til Frankrike, USA og Mexico etter borgerkrigen.
Det er uenighet og stor splid om hva som skjedde i denne perioden i spansk historie. I 1977 kom en lov om amnesti («glemselspakten») som nedla forbud mot å etterforske krigsforbrytelsene fra borgerkrigen (1936–1939) begått både på den republikanske og den nasjonale siden. Denne ble av spanske styresmakter sett på som så verdifull at modellen senere ble forsøkt eksportert til flere latinamerikanske land som også hadde hatt diktaturer (for eksempel Chile og Argentina).
I 2007 ble en viktig minnelov godkjent av lovforsamlingen i Spania (La Ley de Memoria Histórica 52/2007). Regjeringen til det spanske arbeiderpartiet (PSOE) bestemte at alle som hadde blitt forfulgt under borgerkrigen og Franco-tiden skulle kunne få oppreisning. Loven har vært og er svært omstridt. Etter at loven ble implementert, ble de fleste statuene av Franco fjernet fra det offentlige rom og mange gatenavn ble endret i hele Spania.
I 2008 åpnet dommer Baltasar Garzón etterforskning for å granske hva som skjedde med personene som forsvant under borgerkrigen og de første årene under Franco-regimet. Spansk høyesterett underkjente Garzóns rettigheter til å ta opp igjen etterforskningen, og opprettholdt amnestiloven fra 1977. FN har formelt anmodet Spania om å endre denne loven (2012).
Uklarheten og striden angår også saker om barn som ble adoptert bort til regimevennlige familier, da de under Franco-tiden ble skilt fra sine republikanske mødre og gitt i adopsjon uten foreldrenes samtykke.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Cuesta, Josefina (2007): Memorias históricas de España (siglo XX). Fundación Francisco Largo Caballero
- Graham Helen (2005): The Spanish Civil War: A Very Short Introduction. Oxford University Press
- Payne, Stanley G. (2008): Franco and Hitler. New Haven: Yale University Press. Les utdrag og omtale av boken på google.books
- Preston, Paul (2011): The Franco regime. University of Wisconsin Press. Finn utdrag av boken på google.books
- Preston, Paul (2012): The Spanish Holocaust: Inquisition and Extermination in Twentieth-Century Spain. Harper Press
- Palacios, Jesús og Payne, Stanley G. (2008): Franco, mi padre. Francos datter, Carmen Franco forteller om sin far. Finn utdrag av boken på google books.
- Juliá Diaz, Santos red. (2006) Memoria de la guerra y del franquismo. Taurus Historia