Francisco Franco var en spansk general, statsoverhode og diktator i Spania fra 1939 til 1975. Hans regime ble kalt for frankisme (franquismo) og han hadde tittelen caudillo.
Militærkarriere
Franco ble født den 4. desember 1892 og vokste opp i en militærfamilie i kystbyen Ferrol. Flere i hans familie var offiserer i det spanske sjøforsvaret, deriblant hans far som hadde tittelen viseadmiral. Franco fulgte i fotsporene til familien, og forsøkte å gå inn i sjøforsvaret. Som følge av Spanias tap i den spansk-amerikanske krigen, og tap av kolonier, så hadde ikke sjøforsvaret lenger behov for offiserer. Dette gjorde at Franco tok militærutdanning i Toledo, før han så gikk inn i infanteriet.
Franco begynte sin militærkarriere i Marokkokrigen, og ble fort forfremmet i gradene til fenrik. Grunnleggeren av den spanske fremmedlegionen, José Millán Astray, utpekte Franco til sin nestkommanderende, og kort etter til øverstkommanderende for spesialstyrken. Fremmedlegionen var plassert i Nord-Afrika og fikk raskt rykte på seg for å være både fryktløs og brutal.
I 1926 ble Franco forfremmet til general, 34 år gammel. Utnevnelsen gjorde ham til Spanias yngste general og Europas yngste general etter Napoleon. Et år senere ble han sjef for Spanias hovedkvarter for militærutdanning i Zaragoza, en rolle som han senere blir fjernet for i 1931.
Politisk engasjement
Fransisco Francos politiske engasjement var preget av katolisisme, nasjonalisme og frykten for kommunisme. Han ble oppfostret som sterkt troende katolikk av sin mor, og dette brakte Franco med som diktator, hvor han veldig lenge var sterkt opptatt av et sterkt, selvforsynt og katolsk Spania. Franco trodde på en jødisk-frimurer-kommunistisk konspirasjon (støttet av flere deler på venstresiden), og at disse ville ødelegge det kristne Europa, med Spania som fremste mål.
I 1920-årene hadde han et ambivalent forhold til Miguel Primo de Riveras diktatur (1923–1930) på grunn den den spanske armeens strategiske tilbaketrekning fra indre-Marokko til kyststrøk. Dette gjorde at han i 1924 uttalte at han ville nekte å følge ordre om tilbaketrekning og foreslo et kuppforsøk til en med-offiser, allikevel så valgte Franco tilslutt å følge ordre, noe ga han en forfremmelse.
En vanstyrt økonomi preget av svært stor inflasjon gjorde at diktator Primo de Rivera mistet både militæret og kong Alfonso XIIs tillitt, noe som tvang han til å gå av den 28. januar 1930. General Dámaso Berenguer ble valgt som Primo de Riveras arvtager, men han mislykkes i å gjenopprette konstitusjonell tillitt- og stabilitet. Kong Alfonso XIII avgjørelse om å stå på diktaturets side gjorde at mistet all tillitt (folket og militæret), og dette tvang han i eksil i april 1931. Like etter ble det avholdt valg, og dette innledet epoken kjent som den andre republikken (1931–1936). Det var en etappe preget av sosial- og politisk ustabilitet, voldelige konfrontasjoner mellom grupper på venstre- og høyreside, og hyppige regjeringsskifter. En regjering bestående av republikanere og venstreorienterte politikere kom til makten i 1931, og regjerte i en toårsperiode frem til 1933.
Ved valget i 1933 vant den høyrekonservative Nasjonalfronten. Da denne regjeringen vedtok innstramminger og reverseringer av den republikanske-venstre regjeringens politiske reformer i 1934, oppsto det kraftige uroligheter blant gruvearbeiderne i Asturias og omfattende streiker i Barcelona og i Baskerland, kjent som «revolusjonen i 1934». Disse var både organisert av det spanske sosialistpartiet PSOE og fagforeningen UGT, og støttet av andre mindre fagforeninger og anarko-syndikalister. Franco fikk ordre om å stoppe opprøret, noe han gjorde ved å hente inn fremmedlegionens tropper. Det endte med at 1500-2000 mennesker ble drept, og et sted mellom 15 000 – 30 000 ble fengslet.
Etter denne episoden var høyresiden svært kritiske til venstresiden som stod bak drapet på 34 prester, mens venstresiden fiendtlig innstilt til Franco og andre deler av militæret med tydelige bindinger til den konservative og katolske høyresiden. Ved nyvalget i 1936 vant en koalisjon kalt Folkefronten (bestående av venstresiden og republikanere) under ledelse av Manuel Azaña (34,3 prosent), mens nasjonalistene og sentrumspartiene tapte med henholdsvis 33,2 og 5,4 prosent. Franco forholdt seg lojal til den valgte regjeringen, før han så ble stilt ovenfor valget med enten å delta på deres, eller opprørernes side.
Borgerkrigen
Opptakt til krigen
Som i mange andre europeiske land tidlig på 30-tallet opplevde man krisetider med sosiale og politisk uro. Folkefrontregjeringen møtte dette med å gjeninnføre mange av de politiske reformene som var stoppet av den foregående høyregjeringen: man innførte en ny og omfordelende jordreform (som fratok adelskap eiendommer), man ga- og utvidet Catalonias politiske og administrative autonomi. Disse resulterte i skyhøye spenninger som rammet landsbygda, mens byene var preget av økende politisk motivert vold gjennomført av grupper på venstre- og høyresiden. President Azañas regjering evnet ikke å gjøre noe med konfliktnivået som preget Spania, hvor totalt 262 personer ble drept.
I denne perioden befant Franco seg langt fra maktens sentrum. Folkefrontregjeringens mistro mot han, gjorde at Franco ble stasjonert på Kanariøyene. Han ble allikevel med på kuppmakernes planer om et militært kupp.
Francos roller
I juni 1936 ble Franco med på et møte i en skog på Tenerife, hvor planer om å gjennomføre et militærkupp den 18. juli 1936 ble diskutert. Utad ga han uttrykk for å støtte republikken, og utviste en ambivalent holdning. Kort tid etter, fortalte kuppmakerne Emilio Mola og José Sanjurjo Franco at han måtte velge side. Han tok opprørernes side, ble valgt som kommende øverstkommanderende (general) for Afrika-armeen, og fløyet dit den 18. juli med chartret fly.
Den 17. juli, en dag tidligere enn planlagt, så blir planene om militærkupp avdekket, og dette gjør Afrika-armeen opprør og arresterer sine overordnede. En dag senere så publiserer Franco ett manifest hvor han uttrykker støtte til kuppet, for så å fly til Afrika der han tar kommandoen over 30 000 menn. Dette gjør at militærkuppet mot Folkefrontregjeringen for alvor er i gang, som utvikler seg til å bli en treårig lang borgerkrig.
En rekke generaler formet nasjonalistenes ledergruppe, hvor José Sanjurjo var den valgte lederen. Ettersom han dør i et flykrasj den 20. juli 1936, så etablerer nasjonalistene en ledergruppe bestående av en rekke generaler (Miguel Cabanellas, Emilio Mola, Fransisco Franco, og Gonzalo Queipo de Llano). I Burgos den 1. oktober 1936 så blir Franco valgt til overgeneral (generalísimo) og sjef for den spanske stat, med bare Cabanellas som eneste motstemme.
En av grunnen til at Franco ble valgt til øverstkommanderende for nasjonalistene var som følge av tett bånd til Nazi-Tyskland og Mussolinis Italia, noe som bidro til militærteknisk- og materiell støtte. Man mottok om lag 200 tanks og 600 fly, og disse bli styrt av personell fra Tyskland.
Franco var ikke et militærstrategisk geni, men han var velkjent for sine gode evner som effektiv offiser. Dette gjorde han godt skikket til å ta ansvar for organisering og logistikk. Til slutt, så ledet Franco som øverstkommanderende for opprørerne, disse til en seier i den spanske borgerkrigen den 1. april 1939.
I etterkant av seieren i borgerkrigen tok Franco tittelen caudillo, og denne kan sammenlignes med Hitlers betegnelse Der Führer og Mussolinis Il duce.
Franco og andre verdenskrig
Franco utviklet diplomatiske relasjoner med Hitler og Mussolini som følge av militær støtte under den spanske borgerkrigen, og sammen undertegnet disse Antikominternpakten i 1938. Denne pakten var motivert som følge av de tres store motstand mot kommunismen.
Under andre verdenskrig var Spania nøytralt, men man sendte «Den blå divisjonen» (La División Azul); opprinnelig bestående av 18 000 soldater som meldte seg frivillig. Dette var infanteri og ble sendt på trening i Tyskland, før de så ble sendt til å kjempe på tysk side ved østfronten mot Sovjetunionen, hvor de blant annet deltok i slaget ved Leningrad. Etter innenriks press, så valgte Franco å gi ordre om at disse soldatene skulle trekke seg tilbake i 1943. Allikevel, så valgte om lag 3000 menn å bli værende, som ble støttet av individer som frivillig reiste fra Spania til fronten. Noen av disse ble innlemmet i Waffen-SS, mens andre ble en av «Den blå divisjonen» (Legión Azul).
I 1940 møttes Hitler og Franco i Hendaye, men ble ikke enige om samarbeid. Hitler forsøkte å overtale Franco til å tillate hans ønske om å gå gjennom Spania for å erobre Gibraltar, men godtok ikke Francos krav om motytelser. Spanias daværende diktator krevde kontroll over territorier i Nord-Afrika og Portugal, samt at Tyskland skulle veie opp mot blokaden fra Storbritannia (forsyningskravet).
Spanias tette bånd til aksemaktene (Tyskland og Italia) gjorde at landet ble møtt med internasjonal fordømmelse og isolasjon etter borgerkrigen. Først etter utbruddet av den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen, så ble Franco møtt av økende diplomatiske henvendelser, og dette skyldte hans hat mot kommunismen. USAs president Richard Nixon anerkjente Francos kamp mot kommunismen, og på 1950-tallet fikk USA en avtale om å opprette amerikanske militærbaser i Spania. Hvor en ligger i Cadíz (kalt Rota) og en annen ligger i Sevilla (kalt Morón).
Sentrale trekk ved diktaturet
På 1940- og 1950-tallet så er Franco eneveldig statsoverhodet, og det eneste lovlige partiet Falangen. Stabilitet, disiplin, patriotisme, katolisisme og anti-kommunisme var viktige komponenter i hans autoritære regime. I denne første fasen forfølger, fengsler og henretter han flere hundretusen av politiske motstandere som kommunister, republikanere og separatistbevegelsene i Catalonia og Baskerland. Det var et stort søkelys på å ramme de som kjempet på republikkens side i borgerkrigen. Han forbød å snakke katalansk og baskisk.
I 1938 innførte Franco dødsstraff i straffeloven, og ble anvendt i partiske rettsaler mot politiske motstandere, inntil diktaturets slutt. Mot slutten av diktaturet ble dødsdommene sjeldnere, og i noen tilfeller omgjort til fengselsstraff. Dette var tilfelle i 1975, da de fem siste dødsstraffene i Spania ble utført. To ETA-medlemmer fikk dødsstraff etter terrorhandlinger og mordet på en politimann, mens fire ETA-medlemmer tiltalt i samme sak fikk omgjort sine dødsdommer. Ytterlige tre medlemmer av den antifascistiske organisasjonen FRAP fikk dødsstraff samme år.
Franco ga jøder en motsetningsfylt behandling i løpet av annen verdenskrig. På en side, så ga han ordre om å utarbeide en liste på jøder i Spania, som ble på 6000 mann, og videresendt til Heinrich Himler. Flere av disse ble sendt i konsentrasjonsleir. På den andre siden, så ga Spania visa til en rekke flyktende jøder.
Landets medier, radio og fjernsyn var sterkt sensurert, og disse fikk en viktig rolle i å legitimere borgerkrigen. Dette gjorde at Francos regime mystifiserte borgerkrigen og skapte et narrativ om at de reddet nasjonen fra voldelig konflikt og kommunismen. Man utviklet en personkult med søkelys på Franco, som Spanias redningsmann. Diktaturet hadde tette bånd til den katolske kirken, denne ble Spanias statsreligion, og det var ikke før i 1967 at man fikk full lovfestet religionsfrihet.
I førtiårene var landets økonomi basert på en politikk om selvberging, men landet var svært rasert etter borgerkrigen. Man opplevde uår, hvor avlinger sviktet, og landet opplevde stor matmangel i det som blir kalt «sultens år» (los años del hambre). I denne perioden valgte Peróns Argentina å sende korn og kjøtt med skip over Atlanterhavet.
Gradvis utover 1950-tallet blir diktaturet løssluppent, man innfører en liberaliserende reformer, og danner diplomatiske relasjoner med omverdenen. Man går bort fra autarki, omfattende forfølgelse og terrorisering av antatte fiender, til å bli innlemmet i FN i 1955. Fra midten av 1950-tallet satset Spania på turisme som viktig næringsvei, og spanjoler reiste for å arbeide i Frankrike, Tyskland, Sveits og Belgia. Disse sendte penger hjem og var en viktig kilde for kapitaltilførsel. Franco byttet ut mange av falangistene i sentrale posisjoner med profesjonsutdannede eksperter. Disse i Opus Dei ledet an i arbeidet og gjennomføringen av en rekke reformer, og dette er kjent som det økonomiske miraklet, hvor landet får en økende velstandsutvikling og fremveksten av en stor middelklasse.
I 1966 vedtok parlamentet en lov om at makten skulle deles mellom regjeringsleder og statsoverhode. I samme år kommer en ny presselov som mykner sensuren, hvor man blant annet tillater trykking av alternative tidsskrifter, og fjernsynskanalen RTVE etablerte en ny TV-kanal samme år, TVE 2. Franco utpeker kong Juan Carlos til hans etterfølger tre år senere.
I 1973 kjenner Franco på at han ikke lenger evner å lede Spania, og han utnevner admiral Carrero Blanco som sin etterfølger. Nyutnevnelsen varte kort tid, for Carrero Blanco ble imidlertid drept i et attentat organisert av ETA kort etter, før Franco selv dør i 1975.
Francos familie
Francisco Franco giftet seg med Carmen Polo (1900–1988) i 1923, og de fikk datteren Carmen (1926–2017). Familien flyttet flere ganger gjennom Francos militærkarriere, men etablerte seg til slutt i Pardo-palasset i Madrid i 1940, der de bodde i 35 år, inntil Francos død. På slutten av livet ble han rammet av Parkinsons sykdom. Familien ferierte i Pazo de Meiras i La Coruña (Galicia). Datteren Carmen giftet seg i 1951 med Cristóbal Martínez-Bordiú og fikk syv barn. Francos barnebarn, Maria del Carmen, giftet seg i 1972 med et av barnebarna til kong Alfonso XIII. Franco ble gravlagt i Valle de los Caídos, nordvest for Madrid.
Ettertidens dom over Franco og regimet
Fransisco Franco og diktaturet er et svært polariserende tema, og preget av svært ulike synspunkter. Av sine tilhengere på det ytrehøyre politisk, så blir han hedret for å ha vunnet borgerkrigen, og dermed forene et svært splittet land som beveget seg mot kommunismen. Mens av hans motstandere på sentrum-venstre politisk, så blir Franco ansett som en leder av et militært kupp mot demokratisk valgt regime. Han blir også ansett som en krigs- og menneskerettighetsforbryter som stod bak massakre, henrettelser, og masseforfølge i løpet av borgerkrigen og i diktaturet.
Motstanderne påpeker av Franco-diktaturet kvelte demokratiets fremgang, fratok befolkningen ytringsfriheten, at hans tradisjonelle kvinnesyn bremset feminismen, hindret økonomisk utvikling, og tvang et stort antall intellektuelle til å migrere, hvor mange dro til Frankrike, USA og Mexico etter borgerkrigen.
Spanias amnesti-lov fra 1977 og «Glemselspakten» (el pacto del olvido) gjorde at man unnlot å ta et oppgjør med både borgerkrigen og diktaturet, fordi man ville se fremover og konsolidere demokratiet. Man brant en rekke sentrale dokumenter, og lovfestet at man ikke skulle etterforske krigsforbrytelsene fra borgerkrigen eller diktaturet. Disse avgjørelsene i en periode kalt «den spanske transisjonen» gjorde at demokratiet befestet seg trygt, bare truet av et mislykket militærkupp i 1981. Denne «modellen» utført av spanske styresmakter er blitt hylt, og vært delvis eksport/utgangspunkt til flere latinamerikanske land som har gått fra diktatur til demokrati (eksempelvis Chile og Argentina).
Etter millenniumskiftet har den spanske venstresiden med det spanske arbeiderpartiet (PSOE) ledet an i et oppgjør med borgerkrigen og diktaturet. Dette har bidratt en polariserende debatt med det konservative Folkepartiet (PP) som fremste motstander av dette oppgjøret. I 2007 ble en viktig minnelov godkjent av lovforsamlingen i Spania (La Ley de Memoria Histórica 52/2007). Denne lovfestet at alle som hadde blitt forfulgt under borgerkrigen og Franco-tiden skulle få moralsk oppreisning. Etter at loven ble implementert, ble de fleste statuene av Franco fjernet fra det offentlige rom og mange gatenavn ble endret i hele Spania.
Folkepartiet fjernet all finansiering til minneloven fra 2007, og dette gjorde at oppgjøret lå i dvale frem til 2017-2018 hvor en rekke debatter resulterte i at Franco ble fjernet fra sitt mausoleum «De falnes dal» i 2019, til en privat familiegrav. Dette har gitt koalisjonsregjeringen bestående av PSOE og Podemos momentum, som i 2022 fikk vedtatt en fornyelse av den «historiske minneloven» fra 2007 kalt den «den demokratiske minneloven».
I 2008 åpnet dommer Baltasar Garzón etterforskning for å granske hva som skjedde med personene som forsvant under borgerkrigen og de første årene under Franco-regimet. Spansk høyesterett underkjente Garzóns rettigheter til å ta opp igjen etterforskningen, og opprettholdt amnestiloven fra 1977. Han ble til slutt fratatt jobben som statsadvokat, og mistet permanent retten til å etterforske forbrytelsene. I 2012 anmodet FNs spesialetterforsker Pablo de Greif Spania om å endre amnestiloven, slik at landet kunne ta et oppgjør med fortiden fra borgerkrigen og diktaturet.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Cuesta, Josefina (2007): Memorias históricas de España (siglo XX). Fundación Francisco Largo Caballero
- Graham Helen (2005): The Spanish Civil War: A Very Short Introduction. Oxford University Press
- Payne, Stanley G. (2008): Franco and Hitler. New Haven: Yale University Press. Les utdrag og omtale av boken på google.books
- Preston, Paul (2011): The Franco regime. University of Wisconsin Press. Finn utdrag av boken på google.books
- Preston, Paul (2012): The Spanish Holocaust: Inquisition and Extermination in Twentieth-Century Spain. Harper Press
- Palacios, Jesús og Payne, Stanley G. (2008): Franco, mi padre. Francos datter, Carmen Franco forteller om sin far. Finn utdrag av boken på google books.
- Juliá Diaz, Santos red. (2006) Memoria de la guerra y del franquismo. Taurus Historia