Versjon 27 av Peder Anker – Store norske leksikon

Samskriving av NBL- og SNL-artikkel. SKAL GJØRES AV REDAKSJONEN, ikke av fagansvarlige.

var ein norsk godseigar og politikar. Han deltok på notabelmøtet og riksforsamlinga på Eidsvoll i 1814, og var Noregs statsminister i Stockholm frå 1814 til 1822.

Anker eigde fleire store skogar, sagbruk og jernverk samt Bogstad gård utanfor Oslo.

Bakgrunn

Peder Anker var fødd i Christiania. Han var son av justisråden og kjøpmannen Christian Anker og bror av handelsmannen Bernt Anker. Han var gift med Anna Elisabeth Cold og vart svigerfar til statthaldar grev Herman Wedel-Jarlsberg då dottera Karen gifta seg med han. Han vart adla i 1778 og gjord til riddar i 1809, seinare kommandør, og i 1812 kommandør med storkors av Dannebrogordenen. I 1815 vart han så gjord til riddar av den svenske Serafimerordenen og i 1822 til riddar av Karl XIIIs orden.

Karriere i næringslivet

Peder Anker byrja sitt offentlege virke som generalkrigskommissær i 1788. Året etter vart han generalvegintendant for Akershus stift (sjå Ankerveien), og dermed leiar for utbygging av vegnettet. Han gjekk i bresjen for å byggje ut større ferdselsårer i Sør-Noreg, mellom anna hovudvegane til Vestlandet og til Svinesund, og slik vart han avgjerande for utbygginga av det norske vegnettet.

Peder Anker eigde fleire store skogar, sagbruk og jernverk, mellom anna Bogstad, med ei hovudbygning som er oppført av han. Han eigde også det meste av Nordmarka og Bærums Verk. Anker tente store pengar i dei gode økonomiske tidene for jernverk og trelasthandel på slutten av 1700-talet og byrjinga av 1800-talet, som fleire andre kjøpmenn i Kristiania. Han fekk derimot store problem då Danmark-Noreg gjekk inn i Napoleonskrigane, og ein britisk sjøblokade hindra utføringa av handelsvarer frå 1807.

I jernverka og på godseigedomane sine gjennomførte Anker omfattande tekniske utbetringar og moderniseringar, under oppsyn av utanlandske fagekspertar. Han fekk mellom anna bygd kjerrat, ei mekanisk fraktordning for tømmer. Dette gjorde verka og eigedommane hans til mønsterbruk i samtida.

Politisk karriere

Anker deltok på notabelmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814. Her vart linja for det norske sjølvstendearbeidet lagd, i samråd med statthaldar Kristian Fredrik. På Riksforsamlinga på Eidsvoll same året, der han møtte som 1. representant for Akershus amt, støtta han svigersonen grev Herman Wedel Jarlsberg si politiske linje og var den første presidenten til forsamlinga. Wedel-Jarlsberg var på denne tida leiar for Unionspartiet, som ønskte politisk fellesskap med Sverige. Anker tala lite ved møta, men vart likevel utpeika som den første presidenten for forsamlinga. Han var òg vert for rikssamlinga, sidan eigaren av Eidsvollsbygningen, fetteren Carsten Anker, var utsend til London.

Peder Anker vart ikkje vald til det første ekstraordinære Stortinget, men vart utnemnd til Noregs første statsminister i Stockholm 18. november 1814, ei stilling han heldt til 1. juli 1822. Han var likevel ikkje førande i det norske statsrådet, men var særleg vellukka som meklar mellom kongen og finansministeren, som var svigersonen Wedel-Jarlsberg.

Peder Anker døydde på Bogstad i 1824. Godset gjekk så i arv til dottera Karen og svigersonen Wedel-Jarlsberg.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

Frydenlund, Bård: Stormannen Peder Anker : en biografi, 2009

TEKST FRA NORSK BIOGRAFISK LEKSIKON (skrevet av Carsten Hopstock)

var godseier og politiker, og eide store skoger, jernverk og sagbruk, i tillegg til eiendommen Bogstad i Sørkedalen.

Han fikk sin første skolegang ved huslærer (hovmester) i hjemmet sammen med sine tre brødre Iver (1745–72), Bernt og Jess (1753–98). Som ung tilbrakte han ett år ved universitetet i København. Fra 1762 foretok de fire brødrene, til dels sammen med fetterne Peter og Carsten Anker, en fem års reise i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Sverige (1764 var de hos Linné i Uppsala) under ledelse av hovmesteren Christen Hee Hvass. Guttene var hjemme én gang i løpet av utenlandsreisen. Slike reiser, kjent som The Grand Tour, var blitt vanlige innen den britiske overklassen og ellers innen rike handelsfamilier i Norge. Hensikten var å lære språk, handel, teknikk, sport og et stilfullt vesen, foruten å få en generell orientering innen europeisk kultur. De unge skulle utvikle seg til å bli europeere. De må ha besøkt steder med gruvedrift, jernverk, veianlegg, husbygging, botaniske haver, parker, og foruten museer, kjente monumenter og bygninger, og hørt konserter. Reisens store mål var Italia, særlig Roma og Napoli med utgravingene av Pompeii. Deres far, som var Christianias største trelasthandler, gav dem økonomisk mulighet til å skaffe seg store kunstsamlinger som de brakte med seg hjem.

Peder Anker var høy av vekst, kraftig og blond. Han var initiativrik og kreativ, og ble av samtiden karakterisert som gemyttlig, vennesæl og raus.

1772 kjøpte Peder Anker gården Bogstad en mils vei nordvest for Christiania, med betydelige skogeiendommer i Sørkedalen og bl.a. flere sagbruk. Bogstad hadde da i omkring 100 år tilhørt hans mormors slekt Leuch, som aldri hadde bodd der fast. Selgeren var den barnløse enken Mathia Leuch, som året etter giftet seg med hans bror Bernt; skjøtet på Bogstad, som ble utstedt 1773, ble undertegnet av Mathia og Bernt Anker i fellesskap. Peder hadde 1772 giftet seg med Mathia Leuchs pleiedatter Anna Elisabeth Cold, og de flyttet straks sin faste bopel til Bogstad. Familien Leuchs hovedbygning med barokk parterrehage ned mot Bogstadvannet var nyoppført og nyanlagt bare 10 år tidligere. Anker utvidet bygningen, bl.a. for å få plass til sin store kunstsamling fra utenlandsreisen og et omfattende bibliotek. Alt tyder på at Anker også overtok slekten Leuchs innbo med møbler og portretter, som også var hans egne slektsminner (hans fornavn Peder er fra slekten Leuch). Ankers hjem på Bogstad ble rikt utsmykket og utstyrt, og av samtiden karakterisert som «fyrstelig». Han førte et elegant hus, bl.a. med besøk av utlendinger på reise i Norge.

Omkring 1775 anla Anker ny og bred kjørevei fra godsets eiendom Vækerø nede ved fjorden, hvor hans mor nå bodde, og opp til Bogstad, en halv mils vei, som samtiden benevnte «en Chaussée» (den nåværende Vækerøveien). Ankers krav til en god kjørevei var jevn trasé, fast fundament, avrundet og gruset dekke og gode grøfter på begge sider. Å bygge gode veier var en av hans mange interesser. Han fremholdt «at til et lands oppkomst, både materielt og kulturelt, trenges det veier og atter veier». 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akerhus stift. Sammen med de to generalveimestrene, brødrene Georg Anton og Nicolai Frederik von Krohg, har Anker mye av æren for den storstilte utbyggingen av hovedveier i Sør-Norge på slutten av 1700-tallet. Den gamle kongeveien over Dovre til Trondheim, som hadde fått store skader under storflommen «Storofsen» i Gudbrandsdalen 1789, ble utbedret med trasé på begge sider av Mjøsa. 1790–93 ble veien fra Holmestrand til Kristiansand anlagt, og omtrent samtidig veien til Bergen over Valdres og Fillefjell.

1791 kjøpte Anker Bærums Jernverk i Lommedalen i Bærum, en mils vei vest for Bogstad. Skogene grenset til hverandre. Han moderniserte verket, ansatte den dyktige svenske bergmesteren Magnus E. Sköldberg som leder, og innførte tantieme for arbeiderne så produksjon og fortjeneste snart økte både for verket og for de ansatte. 1799 kjøpte han den del av Nordmarka som grenset inn til Sørkedalsgodset, og 1804 skoger og vassdrag videre østover til Maridalen. Der hadde han 1793 anlagt en ny stangjernhammer, Hammeren i Maridalen, som filial under Bærums verk, og rundt 1800 bygde han «Ankerveien» fra Bogstad til Hammeren for å lette transporten av trekull til verket og halvfabrikata av stangjern fra Bærum. De norske jernverkene produserte særlig støpejern, til ovner og kanoner, og stangjern, til smijern (spiker, bolter, beslag, hestesko o.l.), det meste ble eksportert.

Peder Ankers mange sager hadde større kapasitet enn det hans skoger kunne gi. Derfor kjøpte han omkring år 1800 atskillig skog ved Randsfjorden og i Valdres, slik at hans skoggods nå utgjorde anslagsvis 550 000 daa. Tømmeret fra de nyinnkjøpte skogene ble fløtet over Tyrifjorden til Steinsfjorden og tatt opp til vannskillet på Krokskogen i øst ved Åsa. Derfra ble det fløtet ned vassdraget ved elver, dammer og renner til godsets dalfører Sørkedalen og Maridalen, hvor tømmeret ble skåret for eksport. Tømmertransporten opp den bratte åssiden skjedde ved vannkraft som drev 12 kjerrater, et komplisert tømmertrekk med drivhjul, renner og lenker. Kjerraten i Åsa regnes for det største driftsanlegg som noen privatmann bygde i Norden på den tiden, planlagt og utført av svensken Samuel Bagge. Omkring 1810 beskjeftiget Peder Anker ca. 2600 mann, og etter kjøpet av jernverkene Hakadal og Moss (1820) økte antallet ytterligere. Malmen til jernverkene ble dels tatt ut i gruver ved Arendal og Kragerø, fraktet sjøveien til Sandvika i jakter, og kjørt videre frem med hest.

Godset omfattet en mengde skoggårder og husmannsplasser. Leilendingene forpaktet jordveiene til eget bruk, og påtok seg hugst, kjøring, fløting og trekullbrenning for verkene, som til sammen gav mange arbeidsplasser.

På Bogstad beholdt Peder Anker slekten Leuchs stramme barokkhage, og anla dessuten en moderne engelsk landskapshage, Norges første, på en odde i Bogstadvannet omkring 1780. Der drev han planteforsøk, bl.a. med nye treslag. Til anlegget ansatte han den tyske gartneren Johann R. Grauer, som den gang var 21 år gammel. Grauer skulle også stå for utviklingen av Bogstads jordvei til et mønsterbruk, og Anker sendte ham på privat studiereise til Storbritannia. Deretter fungerte Bogstad gratis som landets første «landbruksskole» for bondegutter. Like før krigsutbruddet sommeren 1807 hadde John Collett stiftet Akers Sogneselskab for fremme av norsk jordbruk etter engelsk mønster, dette var grunnlaget for Det kongelige Selskab for Norges Vel (1809). Anker og hans svigersønn grev Herman Wedel Jarlsberg deltok med kraft og iver i både dette arbeidet og i arbeidet for opprettelsen av egen norsk bank og eget universitet.

Peder Ankers oppkjøp og utvidelser foregikk i en periode med høykonjunktur for norsk trelast og jernverksdrift, med gode eksportmuligheter. 1807 kom krisen. Den franske fastlandssperringen var til stor skade for norsk utenrikshandel, fordi den dansk-norske kongens utenrikspolitikk førte Norge i krig med Storbritannia, vår største trelastkunde. En rekke norske handelsfirmaer og rederier ble hardt rammet, og mange gikk konkurs. Peder Ankers virksomheter greidde seg med et nødskrik.

I nødsårene 1807–14, og spesielt i året 1814, grep Anker inn i rikspolitikken, først og fremst gjennom grev Herman Wedel Jarlsberg, som 1807 hadde giftet seg med Ankers datter Karen. I svigersønnen fikk Anker en trofast og sterk venn, og en driftig og dyktig arvtaker. Grev Wedel, som var jurist, utviklet seg til å bli en fremragende politiker, som både som leder av Provideringskommisjonen og som medlem av Regjeringskommisjonen i de årene Norge var geografisk atskilt fra Danmark pga. blokaden, hadde stor nytte av svigerfarens kornmagasiner og gjestfrie hjem.

Da stormaktene ved freden i Kiel i januar 1814 besluttet at Norge skulle gå inn i en ny union med Sverige, ble en riksforsamling kalt sammen i den store hovedbygningen på Eidsvoll jernverk, som tilhørte Peder Ankers fetter Carsten Anker. Peder Anker møtte som første representant for Akershus amt, og ble forsamlingens første president. Grev Wedel møtte som representant for sitt grevskap Jarlsberg. Anker tilhørte unionspartiet, som ble ledet av grev Wedel. Han var ingen markant politiker, men fulgte sin svigersønn i ett og alt. Det nyopprettede norske kongedømme ble avviklet i oktober samme år, og unionen med Sverige trådte i kraft. Da kronprins Karl Johan skulle danne norsk regjering, henvendte han seg til grev Wedel som rådgiver, og Anker stilte igjen Bogstad til disposisjon. Selv ble greven finansminister, og den aldrende Anker gikk nølende med på å bli Norges første statsminister i Stockholm. Dette embetet innehadde han fra november 1814 til juli 1822, og skjøttet det med stor dyktighet, ikke minst ved å megle mellom grev Wedel og Karl Johan. Anker representerte også storslagent som en vinnende vert. Kong Karl Johan påskjønnet ham med å utnevne ham til ridder av Serafimerorden 1815 og til ridder av Carl XIIIs orden 1821.

Sine siste leveår tilbrakte Peder Anker på sitt kjære Bogstad, hvor han døde oppunder jul 1824. Et stort gravfølge ledsaget kisten den lange veien fra Bogstad via Vækerø til bisettelsen i Gamle Aker kirke. Kisten ble senere satt inn i familien Wedels gravkapell ved Sem kirke i Vestfold.

Peder Ankers gods gikk i arv til datteren Karen og svigersønnen grev Wedel, og etter grevinne Karens død ble eiendommene 1854 delt mellom to av deres sønner: baron Harald Wedel Jarlsberg overtok det meste av skogen, Vækerø og jernverkene i Bærum, Hakadal og Moss, mens broren Herman overtok Bogstad gård og ca. 8000 daa skog.

Kilder og litteratur

Peder Ankers selvbiografi ved utnevnelsen til storkors av Dannebrogordenen (1812), gjengitt i C. J. Anker: «Nogle Biografier af Personer», i PHT, rk. 1, bd. 3, 1882, s. 383–384
P. C. H. Kjerschow: «Statsminister Peder Ankers Personalier, oplæste ved hans Ligbegængelse», i SNFSH, bd. 2, 1834, s. 336–338
B. Moe i TNPH, rk. 1, 1840–46, s. 414–428
J. Aall: Erindringer bd. 1–3, 1844–45
Y. Nielsen: biografi i DBL1, bd. 1, København 1887
d.s.: Lensgreve J. C. H. Wedel Jarlsberg, bd. 1–3, 1901–02
H. Koht: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
C. Hopstock: Bogstad, et storgods gjennom 300 år, bd. 1–2, 1997

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

Gruppeportrett (Peder Anker med hustru og datter, helfigur) av Jens Juel, 1792; Bogstad Stiftelse, Oslo
Maleri (som serafimerridder, knebilde) av F. Westin, ant. 1815; Jarlsberg Hovedgård, Tønsberg
Portrettbyste (bronsert gips) av Hans Michelsen, 1819; Bogstad Stiftelse, Oslo
Portrett (brystbilde) av O. J. Södermark, ca. 1820; Bogstad Stiftelse, Oslo
Portrett (brystbilde) av C. F. Vogt, ca. 1820; Ulefos hovedgård, Nome