Unionspartiet

Unionspartiet så Riksforsamlingen og en grunnlov som nyttige grunnlag for å kunne drive forhandlinger med Sverige og skaffe Norge gode vilkår i den kommende unionen. Unionspartiet skulle preges av aristokratiske holdninger. Grev Wedel Jarlsberg gikk inn for en sterk regjering og for å gjøre den utøvende makt til tyngdepunktet i staten. Unionspartiet markerte seg også som motstander av allmenn verneplikt, og kom til å beskytte de adelige rettigheter. Medlemmene gikk også inn for et reelt tokammersystem, som ville sikre kamrene gjensidig vetorett, og dermed ville et førstekammer for de øverste stendene kunne fungere som en effektiv brems mot vidtgående reformer. I synet på tokammersystem var Wedel Jarlsberg på linje med Johan Gunder Adler og Christian Magnus Falsen i Selvstendighetspartiet.

Unionspartiet lyktes i liten grad å vinne fram under forhandlingene på Eidsvoll våren 1814. Også tokammersystemet falt bort som realitet etter behandling på Riksforsamlingen, selv om Lagtinget og Odelstinget ble innført som Stortingets to avdelinger. Heller ikke en utenrikskomité greide Unionspartiet å få gjennomslag for. Derimot drev Selvstendighetspartiet gjennom en sterk personlig kongemakt og en vid sosial stemmerett, og hadde hell med å bygge ned stands- og privilegiesamfunnet (forbud mot å etablere nytt adelskap og å gi nye næringsprivilegier). Grunnloven ble mer demokratisk, og mindre aristokratisk, med Selvstendighetspartiet som den sterkeste gruppering enn om Unionspartiet hadde hatt flertall.

Unionsforhandlingene og unionsavtalen mellom Norge og Sverige høsten 1814 demonstrerte at Unionspartiet hadde hatt rett i sine strategiske vurderinger. Unionen var uunngåelig. Lederen for Unionspartiet, Wedel Jarlsberg, rykket opp til å bli en sentral statsmann i Norge etter 1814, og i 1836 han ble stattholder i Norge.

• Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814
• Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 – representanter
• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel