Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Logg inn eller registrer deg☞

Versj. 99
Denne versjonen ble publisert av Frank Meyer 22. mars 2024. Artikkelen endret 41 tegn fra forrige versjon.

Froland jernverk var et jernverk i det østlige Agder. Det fikk sine privilegier den 6. juni 1763, ble bygd opp i årene 1764 og 1765, før masovnen ble slukket for godt i 1867. Dermed opphørte smelting av malm til råjern. Spiker- og stangjernproduksjon fortsatte imidlertid fram til 1876. I 1871 kjøpte arendalsfirmaet Smith & Thommessen verket og gjorde det om til sagbruk og høvleri med impregneringsverk. Jernverkets hovedbygning, ulike driftsbygninger og parkanlegget er kommunens eiendom og utgjør Frolands Verk Kultursenter.

Plassering

Verket ble bygd opp på gården Træ ved Trævatn, i dag Trevann, på Frolands Verk i Froland kommune i det østlige Agder. Der var det allerede et stort sagbruk med rikelig tilgang på vannkraft og skog. Også jernmalm fantes rikelig i nærheten. Eieren av gården, Skjelluf Træ, likte ikke planene om et jernverk på hans grunn. Han fikk valget om enten å leie ut gården eller selge den til jernverket, og valgte da motvillig å leie den ut.

Trekløveret fra Arendal

Det var de tre arendalsborgere Hans Hagerup (1717–1781), Niels Larsen Røer og Thomas Jørgensen Toft, som sto bak opprettelsen av Froland jernverk. Trekløveret fikk på plass den nødvendige startkapitalen på 20 000 riksdaler, dels av egne midler, dels ved hjelp av to investorer fra London. Det var Hans Hagerup som var hovedmannen. Han hadde en embetsstilling som veier og måler i Arendal. Jernverket ble ikke til gullgruven som Hagerup hadde håpet på. Malmen han hadde funnet var for dårlig, og det oppsto en hard og langvarig kamp om den avgjørende skogressursen.

Kampen om skogen og elvene

Gjennom privilegiene fikk Froland jernverk tildelt gårder fra Høvåg i sør-vest til Åmli i nord. Bøndene på disse gårdene skulle brenne og kjøre trekull, korn og varer til og fra verket. Men konkurransen om skogen var hard, og ikke alle ønsket det nye jernverket velkommen. Frolands konkurrenter var trelasthandlere i Arendal og to andre jernverk, Næs og Egeland.

Opprettelsen av det nye jernverket var dårlig forberedt. Fra før av fantes det ulike type privilegier, gitt til ulike grupper, som utelukket hverandre. Gården Træ, hvor Froland jernverk skulle opprettes, kan tjene som eksempel. Både Næs og Fritzøe jernverk (sistnevnte i Larvik) mente at de hadde krav på gården (og for øvrig også alle andre gårder i Froland). Dessuten mente også eieren av Egeland jernverk at gården Træ var forpliktet til å yte tjenester for ham. Slik var det ikke bare med Træ gård, men med mange av gårdene som var tiltenkt Froland jernverk. Jernverkets sirkumferens truet med å spise seg grovt inn i de områdene hvor de tre andre jernverkene hadde privilegier fra før.

Protestene fra eierne av både Næs, Egeland og Fritzøe førte til at verkets sirkumferens, fastsatt i 1770, ble annerledes enn hva som egentlig var tenkt. Etter langvarige forhandlinger ble grensen mellom Froland og Næs fastlagt. Den fulgte stort sett Nidelva fra Simonstad i Åmli til Espeland. Det var mer enn 300 gårder som ble lagt til Frolands sirkumfirense, og 235 var forpliktet til å brenne og kjøre trekull til verkets bruk. Bare seks av disse lå i Froland. Bøndene skulle få rimelig betaling for arbeidet, men i virkeligheten kom bøndene dårlig ut av handelen.

Også trelasthandlerne i Arendal, bom- og grunneiere langsmed Nidelva var imot verket fordi de hadde rettigheter til skogen, sager og fløting i området. Trelasthandlerne i Arendal forsøkte for eksempel å hindre verket fra å bruke Nidelva, som munner ut i Arendal, som transportåre. Dette førte etter hvert til at Grimstad ble utskipningshavn for verkets produkter og innskipningshavn for varer til verket. Jernet fra verket ble derfor rodd, seilt eller trukket på lektere, prammer eller båter til Rore ved Grimstad. På tilbakeveien tok skipperne med seg korn til bøndene og arbeiderne. Protestene til tross, fikk jernverkseierne i 1867 fikk lov til å skjære til 10 000 bord i året på verkets sag.

Johan Frederik Classen

Hagerup solgte jernverket i 1768 for 16 000 riksdaler, sjøl om verkets verdi ble vurdert til 80 000 riksdaler. Dette var to år før forhandlingene om sirkumferensen ble avsluttet. Kjøperen var et nytt trekløver, med den dansk-norsk industrieieren, generalmajoren og godseieren Johan Frederik Classen (1725–1792) i spissen. Classen var opprinnelig fra Christiania eller Kongsberg og var blitt en rik forretningsmann i Danmark. Blant annet bygde han opp og eide krutt- og våpenfabrikken Frederiksværk i Danmark. Han var bosatt i Danmark og engasjerte seg i Froland jernverk for å sikre leveranser av jern til våpenfabrikken sin. Han arbeidet for øvrig også i mange år for Moss jernverk i København.

Classen investerte tung i verket. Blant annet sørget han for at elva Hisåna ble regulert, slik at verkets vannhjul hadde en jevn forsyning med vann, og han bygget en ny spikerhammer på verket og en stangjernshammer og lager for trekull i Landvik.

Etter hvert eide Classen 2/5 av jernverket, det samme gjorde baron Reinhard af Iselin, mens kongen eide 1/5 av verket. Da baronen døde, giftet Classen seg med enka Anna Elisabeth af Iselin og eide da 4/5 av bedriften.

Froland gikk med underskudd for Classen, og i 1779 la han jernverket ut på auksjon. Det var ingen som bød på verket, og først ved fjerde forsøk lyktes Classen med å selge bedriften. Salgsprisen på jernverket var 45 000 riksdaler.

Hans og Magdalene Marie Smith

Til tross for eierskiftet ser det ut til at kongen fortsatt var medeier av verket. I 1786 overtok Classens svoger, sorenskriver i Råbyggelaget Hans Smith (1748–1804), kongens andel i jernverket uten betaling mot at han forpliktet seg til å drive det. Smith ble etter hvert eneeier av verket. Classen rådet kongen til å velge svogeren, og Smith fikk dessuten innvilget et stort lån på 40 000 riksdaler og en verdifulle kontrakt på levering av kanonkuler. Det var ikke toll på leveranser av jern fra Norge til Danmark, og krigen i Europa skapte stor etterspørsel etter kanonkuler fa Froland. Jernverket gikk inn i sin storhetstid. Samlet sett telte jernverkssamfunnet på Froland mer enn 320 menn, kvinner og barn i 1790-åra. Det vil si at det var en svært stor arbeidsplass i Norge.

Da Smith døde i 1804 arvet enka Magdalene Marie Smith, født Classen (også skrevet Clausen, 1760–1838), verket og drev det videre til 1820, det vil si i 16 år. Det er godt mulig at Magdalene Marie Smith var den som egentlig drev jernverket eller var tungt involvert i driften, også mens Hans Smith fortsatt var i live. Som nevnt, var Smith sorenskriver. Under Lofthusopprøret i 1786–1787, det vil si da Smith overtok kongens del i jernverket, klagde bøndene på at han misbrukte embetet sitt. Klagene gikk ut på at Smith tok for høye gebyrer for embetshandlinger og utnyttet bøndenes gjeldssituasjon for å overta deres gårder. Bøndene fikk stort sett medhold. Smith mistet stillingen og ble pålagt store bøter. Han ble gjeninnsatt som sorenskriver i 1791, men trakk seg tilbake to år senere og kunne vie seg til private foretak. Blant annet kjøpte han og byttet til seg gårder langsmed elva slik at han fikk kontroll med tømmerfløtningen.

Før Magdalene Marie Smith ble enke, fødte hun ikke mindre enn 17 barn, og da hun overtok verksledelsen var elleve av disse i live. Det minste var bare et halvt år gammelt. I 1805 hentet Magdalene Marie Smith den skotske støperispesialisten Thomas Crawfurd (1779–1850) til Froland. Import av eksperter fra utlandet var svært vanlig ved norske jernverk, og Froland hadde gjort gode erfaringer med svenske og britiske spesialister tidligere. Crawfurds far var støperimester og hadde arbeidet ved Carron jernverk ved Falkirk. Carron var det fremste jernverket i Skottland og et av de største industrianleggene i Europa. Da Thomas var ungdom flyttet familien til Dundee, og faren åpnet sin egen støperi. På denne måten hadde Thomas Crawfurd kompetanse fra datidas mest avanserte jern- og stålindustri i hodet og hendene. På Froland bygde han i 1805 Norges første kupolovn og innførte jernstøping i lukkede former. Dette revolusjonerte produksjonen. En kunne støpe tynnere plater (noe som reduserte forbruket av det dyrebare trekullet), hadde mer kontroll med sammensettingen av smelten og kunne støpe finere design. Crawfurt arbeidet senere på Næs jernverk.

Under napoleonskrigene arbeidet Magdalene Marie Smith intenst for å skaffe korn, salt og andre varer til arbeiderne og bøndene som var knyttet til jernverket. Til dette brukte hun skip som hun enten eide sjøl eller som hun var medreder i: Briggen Fidissima og Ann Carolina, sluppene Nicoline, Frigge og Ceres, og de store skipene Cronprinds Friedrich, Hebe og Nor. Dessuten leide hun inn skip for å frakte de nødvendige varene til de trengende. Likevel kom det til opprør blant bøndene, og disse krevde å få kornmagasinene åpnet.

Det var også Magdalene Maria Smith som anla hage- og parkanlegget ved Trevannet i senbarokk og romantisk stil. Slik som ved andre herregårder, hentet hun også utenlandske spesialister – dyktige landskapsarkitekter og gartnere – til dette arbeidet.

Oppkjøp og overgang til sagbruk og trelast

Etter at Norge var blitt dratt inn i napoleonskrigene fra og med 1807 gikk verket dårlig. I 1820-åra var det Hans Ellefsen Dedekam (1772–1848 ) som eide verket. I 1830-åra ble verket overtatt av kreditorene.

Verket ble i 1845 kjøpt av familien Treschow i Larvik, som fra før av eide Norges største jernverk, Fritzøe jernverk. Froland ble rustet opp og fikk for første gang tilgang til noen av Norges beste malmgruver. Blant Fritzøes investeringer i 1850-åra var to nye ovner for å avhjelpe mangelen på trekull, to dampskip (først Glitner, så Henikar) med kraftig maskin fra Liverpool for å dra lektere til og fra Roresand og et bidrag til en moderne, 3,5 kilometer lang vei med fem meters kjøre bredde fra Rore til Grimstad.

Takket være det nye eierskapet, nye ledere og store investeringer opplevde Froland jernverk en svært god periode på 1850-tallet. I 1840-åra ble staben kuttet ned fra 83 til 62 arbeidere og funksjonærer, før det gikk opp til 75 i starten av 1850-åra. Blomstringen var imidlertid kortvarig, og en del av råjernet ble fraktet til Larvik hvor det ble foredlet til stangjern. Fra 1860, kanskje til og med tidligere, kom virksomheten i en ny krise, og det ledelsen reduserte tallet på ansatte til 53. Den 14. august 1867 ble masovnen slukket for godt, men produksjon av stangjern og spikre fortsatte fram til 1876.

Fritzøes forvalter på Froland var Georg Sverdrup, bror til juristen, politikeren og senere statsministeren Johan Sverdrup. Sverdrup var sterkt interessert i hagebruk. Han ga Magdalene Marie Smiths park en delvis ny utforming i engelsk landskapsstil. Han var pioner på fruktdyrking, og lot plante et stort antall frukttrær.

I 1871 kjøpte arendalsfirmaet Smith & Thommessen verket for 71 000 spesiedaler og gjorde det om til sagbruk og høvleri med impregneringsverk.

Gruver

Hans Hagerups arbeidere lette etter jernmalm i seks kirkesogn og han fikk lov til å drive (mute) på tolv nye jernskjerp og to gamle gruver. De lå mellom Øyestad i vest og Vegårshei i øst. De to gamle gruvene var Anna Catharina gruve i Rannekleiv og Gamle Rannekleiv gruve sørvest for Arendal. Den mest verdifulle av gruvene var Lyngrot som lå i Froland. Jernmalmen var svært god men inneholdt en del fosfor, slik at den egnet seg best til støpegods og i mindre grad til stangjern. Med overtakelsen fikk Froland tilgang til malm fra noen av Norges beste jernmalmgruver, Bråstad, Klodeborg gruver og Torbjørnsbu. Alle gruvene lå i Arendalsfeltet.

Produkter

I motsetning til Næs og Egeland jernverk, egnet jernet fra Froland seg dårlig til smiing av stangjern (som ga høyere salgspris enn støpejern). Den dårlige malmkvaliteten fra Lyngrot og mangel på trekull ble brukt som forklaring. Imidlertid produserte verket fra 1790-åra spikre.

Froland jernverk ble mest kjent for støping av kanonkuler. Etter at Treschow overtok jernverket i 1845, fikk jernverket en bestilling på 15 000 spesiedaler (tilsvarende 1,6 millioner kroner i 2023). Det hadde også en omfattende produksjon av jernovner, og knyttet blant annet til seg ovnskunstneren Ole Nilsen Weierholt. Ellers ble det støpt gryter, panner, munkejern og jerngittere, gravminner med mer, og det ble blant annet hamret ut ambolter, skipsnagler og spiker.

Kulturminnet og kultursenteret

Den tidligere hovedbygningen, gårdstunet og kontorbygningen Storhaven står fortsatt i dag. Bygningen ble fredet i 1927, og hovedbygningen ble restaurert i 2008. Det er Froland kommune som eier alle historiske bygg knyttet til storgården og jernverksvirksomheten. Det er kun tidligere husmannsplasser og skog som ikke er eid av kommunen. Stedet drives i dag som kultursenter.

Matematikkeren Niels Henrik Abel (1802–1829) var forlovet med guvernante Christine Kemp (1804–1862) som arbeidet på Froland Verk. Han døde på verket under et besøk i 1829, og dødsværelset hans har stått omtrent urørt siden da.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur