Versjon 25 av Hellmuth Reinhard – Store norske leksikon

Hellmuth Reinhard var en tysk SS-offiser. Han var sjef for Gestapo i Oslo fra 1942 til 1945, under andre verdenskrig.

Bakgrunn

Reinhard ble født i 1911 i landsbyen Unterwerschen i Sachsen som sønn av en vertshusholder ved navn Patzschke. I 1913 flyttet familien til Leipzig, der Reinhard avsluttet skolegangen med eksamen fra det humanistiske König-Albert-Gymnasium. I ungdomstiden var Reinhard tilknyttet ulike høyreradikale ungdomsorganisasjoner, og ble medlem av Hitler-Jugend (HJ) som 18-åring i 1929. På samme tid ble han obligatorisk medlem av Sturmabteilung (SA). Reinhard inngikk HJ-medlemskap på et relativt tidlig tidspunkt i organisasjonens historie, noe som gjorde at han som andre tidlige HJ-medlemmer ble tildelt utmerkelsen Goldenes H.J.-Abzeichen.

Etter gymnasiet studerte Reinhard jus, statsvitenskap og kunsthistorie ved universitetene i Leipzig, Berlin og Wien, og avla juridisk embetseksamen i 1934. I 1933 ble han medlem av NSDAP, men hadde da allerede meldt seg inn i SS et par måneder i forveien. Fra 1935 tjenestegjorde Reinhard for sikkerhetstjenesten Sicherheitsdienst (SD) i Leipzig og deretter i hovedkvarteret RSHA (Reichssicherheitshauptamt) i Berlin.

Etter avsluttende juseksamen i 1938 ble han utnevnt til Regierungsassessor.

Under krigen

Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde han dermed relativt lang fartstid innenfor de sentrale tyske sikkerhetsmyndighetene som var blitt bygget opp av Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich, og som organisatorisk kulminerte i opprettelsen av Reichssicherheitshauptamt («Hovedkontoret for rikssikkerhet») i slutten av september 1939.

I september 1939 ble han overført til Sicherheitspolizei (Sipo). Med tittelen Regierungsassessor ledet han fra september 1939 en kommisjon som gransket mordet på Østerrikes kansler Engelbert Dollfuss i 1934. Fra Wien ble Reinhard beordret til Praha. På dette tidspunktet hadde Reinhard grad som SS-Hauptsturmführer (kaptein), og skiftet etternavn fra Patzschke til Reinhard. Like etter nyttår i 1940 giftet han seg med Gunhild Röschmann.

Fra august 1940 til november 1941 var Hellmuth Reinhard sjef for Sentralkontoret for den jødiske utvandringen fra Nederland i Amsterdam. Høsten 1941 ble han overført til staben i Einsatzgruppe C i Kyiv, kort tid etter at denne avdelingen hadde stått bak massakren på minst 33 771 jøder i Babyn Jar. Reinhard hadde dermed god innsikt i de nazistiske forbrytelsene mot jødene i både Vest- og Øst-Europa.

Sjef for Gestapo i Oslo

28. januar 1942 ble Reinhard overført til Norge og til stillingen som sjef for Abteilung IV Gestapo i Oslo, ved Sipos hovedkvarter på Victoria terrasse, fra 1943 med grad av SS-Sturmbannführer (tilsvarende major). Denne stillingen beholdt han til februar 1945, da han ble forflyttet til Tyskland.

Gestapo var tyskernes utøvende politiavdeling med ansvar for arrestasjoner og forhør. Som Gestapo-sjef i Norge var Reinhard leder av Sipos kamp mot den norske motstandsbevegelsen og Sipo-sjefen Heinrich Fehlis’ høyre hånd.

Under aksjonene mot de norske jødene høsten 1942 og vinteren 1943 var det Gestapo som hadde det eksekutive ansvaret innenfor de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. I kraft av å være leder for Gestapo var det Hellmuth Reinhard som undertegnet teleksene som informerte om transporten med 529 jøder fra Norge om bord på D/S «Donau» i november 1942.

Som Gestapo-sjef var Reinhard kjent for sin brutale framferd, og skal også ha vært en upopulær leder internt i den tyske sikkerhetstjenesten i Norge. Han ble fryktet og hatet – også av sine egne menn, som etter krigen hevdet at han forlangte ubetinget lydighet og truet med strenge straffer om de ikke fulgte hans minste vink. De påstod også at det var han som innførte tortur i Norge, men såkalt «skjerpet forhør» («Verschäfte Vernehmungen») var i bruk fra våren 1941, lenge før Reinhard kom til landet.

Likevel er det ingen tvil om at Reinhard var hard og nådeløs. Han utførte neppe tortur selv, men var en meget aktiv skrivebordsmorder. Under hans ledelse ble tortur og andre radikale tiltak overfor befolkningen i Norge utført i stadig større utstrekning. Sommeren 1944 gav Hitler ordre om at man i de besatte områdene ikke lenger skulle bry seg med å stille motstandsmenn for domstol, men la Sipo ordne saken. Deretter «dømte» Reinhard og Fehlis nordmenn til døden, etter en ordning som fangene kalte «kontordom», fordi den ble avsagt av Reinhard på et kontor. Høsten 1944 ble en rekke norske patrioter i største hemmelighet henrettet på Trandum etter å ha fått slik dom. Reinhard førte også en egen liste for såkalte «X-fanger», som i en krigsrett ville fått dødsdom og var uten sjanse til benådning, og det var han selv som sammen med Fehlis bestemte hvem som skulle stå på X-listen og hvem som skulle skytes.

Mot slutten av krigen hadde Reinhard en underlig vane – han inviterte unge gutter han hadde møtt som fanger til middag avec i sin bolig og holdt lange samtaler med dem om filosofi, litteratur og politikk (blant andre Knut Kleve). De norske ungdommene klarte å få løslatt noen andre fanger ved hjelp av disse middagene, men det forble et mysterium hva Gestapo-sjefen egentlig ville dem. Han drakk nokså mye mot slutten og nevnte iblant dødsdommer som han hadde dårlig samvittighet for.

Den 1. februar 1945 ble Reinhard overført til Reichenberg i protektoratet Böhmen-Mähren (Sudetenland), der han skulle overta som Gestapo-sjef.

Etter krigen

Ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble Reinhard arrestert av britene, men ble snart løslatt etter at han nok en gang hadde endret sitt etternavn, denne gang til Patschke. Sommeren 1945 fikk han under navnet Hellmuth Patschke jobb som trafikk- og veisjef i Böblingen nær Stuttgart. Reinhard selv hevdet at han fikk sparken der fordi han ikke skaffet den amerikanske hæren nok lastebiler. En annen versjon er at hans Gestapo-bakgrunn ble avslørt av en venn. Reinhard satt nå en kort tid i fengsel i Stuttgart. Derfra ble han sendt til en interneringsleir i Darmstadt hvor han ble avhørt av amerikanerne. Deretter ble han kontorist i et US-Army-regiment i Mannheim.

Høsten 1948 ble han ansatt i uketidsskriftet Betriebsberater. Under navnet Patschke giftet han seg i desember 1951 med sin kone igjen etter at hun hadde utstedt dødsformodningsdom på sin ektemann med etternavn «Reinhard». Hellmuth Patschke/Reinhard ble nå ansatt i fagtidsskriftet Recht der Internationalen Wirtschaft. Senere var han forlagsmann i Heidelberg og Baden-Baden.

Dom og frifinnelse

Først i 1964, i kjølvannet av den fornyede interessen for gjerningsmennene i Holocaust som følge av rettssaken mot Adolf Eichmann, ble Reinhard identifisert som krigsforbryter. Etter 2,5 år i varetektsfengsel ble han 30. juni 1967 dømt til fem års tukthus og tre års tap av borgerlige rettigheter for sin medvirkning til fire mord i Norge under «Aktion Blümenpflücken» i 1944. Han ble også dømt for drapet på motstandsmann og hotelleier Olav Sanden i Hokksund, og for medvirkning til ulovlig frihetsberøvelse ved arrestasjonen av de norske jødene, men ettersom foreldelesesfristen for denne typen forbrytelser var 15 år, anså retten straffekravene som foreldet.

Høyesterett bestemte imidlertid i 1969 at mordet på Sanden skulle opp igjen for domstolen i Karlsruhe, noe som førte til at Reinhard etter fornyet rettsbehandling ble frifunnet for dette mordet. Resten av dommen ble stående, men selv om Reinhard satt fengslet fram til 1970, sonet han aldri straff for sin deltakelse i forfølgelsen av de norske jødene. Reinhard døde i 2002, 91 år gammel.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Christensen, I.: «Samtaler med Sturmbannführer Reinhardt», i Lange, August og Schreiner, Johan (red.): Griniboken, bind 2, 1947, s. 514–521
Bergfald, Odd: Hellmuth Reinhard, soldat eller morder?, 1967
Grüner-Hegge, Rolf: Gestapo henter deg om natten, 1990
Nøkleby, Berit: biografi i Norsk krigsleksikon, 1995
Nøkleby, Berit: Skutt blir den. Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945, 1996
Nøkleby, Berit: Gestapo. Tysk politi i Norge 1940–45, 2003
Nøkleby, Berit: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 7, 2003