Hellmuth Reinhard var en tysk jurist, nazist og SS-offiser. Han var sjef for Gestapo i Oslo fra 1942 til 1945, under andre verdenskrig. Reinhard gjorde seg bemerket som en fryktet motstander for den norske motstandsbevegelsen, og spilte også en sentral rolle i aksjonen mot de norske jødene høsten 1942.
Hellmuth Reinhard
Faktaboks
Hellmuth Reinhard
Hermann Gustav Hellmuth Patzschke; Hellmuth Patzschke; Hellmuth Patschke
- Uttale
- rˈainhart
- Født
- 24. juli 1911, Unterwerschen, Tyskland
- Død
- 28. oktober 2002
- Virke
- Tysk jurist og SS-polititjenestemann
- Familie
-
Foreldre: Faren var vertshusholder Patzschke; morens navn er ikke kjent.
Gift med Gunhild Röschmann (1918–2007).
Navneendring til Reinhard 1939, deretter til Patschke i 1945.
Hellmuth Reinhard var sjef for Gestapo i Oslo under andre verdenskrig. Reinhard (til venstre) under rettssaken mot ham i Baden-Baden, Vest-Tyskland, i 1967. Her ble han dømt til fem års tukthus og tre års tap av borgerlige rettigheter for sin medvirkning til fire mord i Norge. Reinhard satt fengslet fram til 1970, men sonet aldri straff for sin deltakelse i forfølgelsen av de norske jødene. Mannen til høyre er Reinhards forsvarer.
Bakgrunn
Reinhard ble født i 1911 i landsbyen Unterwerschen i Sachsen som sønn av en vertshusholder ved navn Patzschke. I 1913 flyttet familien til Leipzig, der Reinhard avsluttet skolegangen med eksamen fra det humanistiske König-Albert-Gymnasium. I ungdomstiden var Reinhard tilknyttet ulike høyreradikale ungdomsorganisasjoner, og ble medlem av Hitler-Jugend (HJ) som 18-åring i 1929. På samme tid ble han i tråd med datidens praksis obligatorisk medlem av Sturmabteilung (SA). Reinhard inngikk imidlertid HJ-medlemskap på et relativt tidlig tidspunkt i organisasjonens historie, noe som kan tyde på at han handlet på bakgrunn av ideologisk overbevisning, og som også gjorde at han som andre tidlige HJ-medlemmer ble tildelt utmerkelsen Goldenes H.J.-Abzeichen.
Etter gymnasiet studerte Reinhard jus, statsvitenskap og kunsthistorie ved universitetene i Leipzig, Berlin og Wien, og avla juridisk embetseksamen i 1934 med den gjennomsnittlige karakteren «tilfredsstillende». Året i forveien, i 1933, var Reinhard blitt medlem av det tyske nazi-partiet NSDAP, men hadde da allerede meldt seg inn i den nazistiske eliteorganisasjonen SS et par måneder i forveien. Etter å ha avlagt eksamen tjenestegjorde Reinhard for den tyske sikkerhetstjenesten Sicherheitsdienst (SD) i Leipzig, og i SDs hovedkvarter i Berlin.
Under krigen
Faksimile av den opprinnelige teleksen som ble sendt fra Norge til Stapoleitstelle Stettin natt til den 25. november 1942 for å informere om at D/S «Donau» ville ankomme med «rundt 700–900» jøder fra Norge om bord. Teleksen er undertegnet Hellmuth Reinhard, sjef for Abt. IV/Gestapo i Oslo.
Ved utbruddet av andre verdenskrig hadde Hellmuth Reinhard dermed relativt lang fartstid innenfor de sentrale tyske sikkerhetsmyndighetene som var blitt bygget opp av Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich, og som organisatorisk kulminerte i opprettelsen av Reichssicherheitshauptamt (RSHA, «Hovedkontoret for rikssikkerhet») i slutten av september 1939.
Med tittelen Regierungsassessor ledet Reinhard på oppdrag fra Heinrich Himmler fra september 1938 «Den historiske kommisjon for Reichsführer-SS» som gransket mordet på Østerrikes kansler Engelbert Dollfuss i 1934, et oppdrag Reinhard utførte med base dels i Wien, dels i Praha. I september 1939 ble han overført til Sicherheitspolizei (Sipo). På dette tidspunktet hadde Reinhard grad som SS-Hauptsturmführer (kaptein), og skiftet etternavn fra Patzschke til Reinhard. I starten av 1940 giftet han seg med Gunhild Röschmann. Samme år forsøkte han å bli tatt opp i Waffen-SS, men ble avvist som følge av en skade i et bein.
Fra august 1940 til november 1941 var Hellmuth Reinhard sjef for Sentralkontoret for den jødiske utvandringen fra Nederland i Amsterdam. Høsten 1941 ble han overført til staben i Einsatzgruppe C i Kyiv, kort tid etter at denne avdelingen hadde stått bak massakren på minst 33 771 jøder i Babyn Jar. Gjennom sin tjeneste i det nazistiske sikkerhetsapparatet og ulike organer i det tyske okkupasjonsapparatet hadde Reinhard dermed god innsikt i de nazistiske forbrytelsene mot jødene i både Vest- og Øst-Europa da han kort tid etterpå ble sendt til Norge.
Sjef for Gestapo i Oslo
Den 28. januar 1942 ble Hellmuth Reinhard overført til Norge og til stillingen som sjef for Abteilung IV Gestapo i Oslo, ved Sipos hovedkvarter på Victoria terrasse, fra 1943 med grad av SS-Sturmbannführer (tilsvarende major). Denne stillingen beholdt han til februar 1945, da han forlot Norge og trådte inn i en tilsvarende stilling i et område som da var det sørlige Tyskland, men som nå tilhører Tsjekkia.
Gestapo var tyskernes utøvende politiavdeling med ansvar for arrestasjoner og forhør. Som Gestapo-sjef i Norge var Reinhard leder av Sipos kamp mot den norske motstandsbevegelsen og Sipo-sjefen Heinrich Fehlis’ høyre hånd.
Under aksjonene mot de norske jødene høsten 1942 og vinteren 1943 var det Gestapo som hadde det eksekutive ansvaret innenfor de tyske okkupasjonsmyndighetene i Norge. I kraft av å være leder for Gestapo var det Hellmuth Reinhard som undertegnet teleksene som informerte om transporten med 529 jøder fra Norge om bord på D/S «Donau» i november 1942. Reinhards underskrift tyder på at han var en sentral aktør i aksjonen mot de norske jødene, selv om det ikke kan påvises nøyaktig hva slags rolle han spilte.
Gjennom sitt tidligere arbeid så vel i Tyskland og tysk-okkuperte land i både Vest- og Øst-Europa, var imidlertid Reinhard en av de personene blant den tyske okkupasjonsmakten i Norge med mest inngående kunnskap om hva som foregikk under nazistenes forsøk på å utrydde den jødiske befolkningen i Europa. Selv om hans rolle ikke kommer entydig fram i litteraturen, er det grunn til å tro at Reinhard ikke bare visste hva aksjonen kom til å innebære for de deporterte jødene fra Norge, men også at han var en aktiv pådriver i denne prosessen.
Som Gestapo-sjef var Reinhard kjent for sin brutale framferd, og skal også ha vært en upopulær leder internt i den tyske sikkerhetstjenesten i Norge. Han ble fryktet og hatet – også av sine egne menn, som etter krigen hevdet at han forlangte ubetinget lydighet og truet med strenge straffer om de ikke fulgte hans minste vink. De påstod også at det var han som innførte tortur i Norge, men såkalt «skjerpet forhør» («Verschäfte Vernehmungen») var i bruk fra våren 1941, lenge før Reinhard kom til landet.
Likevel er det ingen tvil om at Reinhard var hard og nådeløs. Han utførte neppe tortur selv, men var en meget aktiv skrivebordsmorder. Under hans ledelse ble tortur og andre radikale tiltak overfor befolkningen i Norge utført i stadig større utstrekning. Sommeren 1944 gav Adolf Hitler ordre om at man i de besatte områdene ikke lenger skulle bry seg med å stille motstandsmenn for domstol, men la Sipo ordne saken. Deretter «dømte» Reinhard og Fehlis nordmenn til døden, etter en ordning som fangene kalte «kontordom», fordi den ble avsagt av Reinhard på et kontor. Høsten 1944 ble en rekke norske patrioter i største hemmelighet henrettet på Trandum etter å ha fått slik dom. Reinhard førte også en egen liste for såkalte «X-fanger», som i en krigsrett ville fått dødsdom og var uten sjanse til benådning, og det var han selv som sammen med Fehlis bestemte hvem som skulle stå på X-listen og hvem som skulle skytes.
Mot slutten av krigen hadde Reinhard en underlig vane – han inviterte unge gutter han hadde møtt som fanger til middag avec i sin bolig og holdt lange samtaler med dem om filosofi, litteratur og politikk (blant andre Knut Kleve). De norske ungdommene klarte å få løslatt noen andre fanger ved hjelp av disse middagene, men det forble et mysterium hva Gestapo-sjefen egentlig ville dem. Han drakk nokså mye mot slutten av sin tid i Norge og nevnte iblant dødsdommer som han hadde dårlig samvittighet for.
Den 1. februar 1945 ble Reinhard overført til Reichenberg i det daværende tyske protektoratet Böhmen-Mähren (Sudetenland), der han skulle overta som Gestapo-sjef.
Etter krigen
Ved den tyske kapitulasjonen i mai 1945 ble Reinhard arrestert av britene, men ble snart løslatt etter at han nok en gang hadde endret sitt etternavn, denne gang til Patschke. Sommeren 1945 fikk han under navnet Hellmuth Patschke jobb som trafikk- og veisjef i Böblingen nær Stuttgart. Reinhard selv hevdet at han fikk sparken der fordi han ikke skaffet den amerikanske hæren nok lastebiler. En annen versjon er at hans Gestapo-bakgrunn ble avslørt av en venn. Reinhard satt nå en kort tid i fengsel i Stuttgart. Derfra ble han sendt til en interneringsleir i Darmstadt hvor han ble avhørt av amerikanerne. Deretter ble han kontorist i et US-Army-regiment i Mannheim.
Høsten 1948 ble han ansatt i uketidsskriftet Betriebsberater. Under navnet Patschke giftet han seg i desember 1951 med sin kone igjen etter at hun hadde utstedt dødsformodningsdom på sin ektemann med etternavn «Reinhard». Hellmuth Patschke/Reinhard ble nå ansatt i fagtidsskriftet Recht der Internationalen Wirtschaft. Senere var han forlagsmann i Heidelberg og Baden-Baden.
Dom og frifinnelse
Først i 1964, i kjølvannet av den fornyede interessen for gjerningsmennene under Holocaust som følge av rettssaken mot Adolf Eichmann, ble Reinhard identifisert som krigsforbryter. Etter 2,5 år i varetektsfengsel ble han 30. juni 1967 dømt til fem års tukthus og tre års tap av borgerlige rettigheter for sin medvirkning til fire mord i Norge under «Aktion Blümenpflücken» i 1944. Han ble også dømt for drapet på motstandsmann og hotelleier Olav Sanden i Hokksund, og for medvirkning til ulovlig frihetsberøvelse ved arrestasjonen av de norske jødene, men ettersom foreldelesesfristen for denne typen forbrytelser var 15 år, anså retten straffekravene som foreldet.
Tysklands høyesterett bestemte imidlertid i 1969 at mordet på Sanden skulle opp igjen for domstolen i Karlsruhe, noe som førte til at Reinhard etter fornyet rettsbehandling ble frifunnet for dette mordet. Resten av dommen ble stående, men selv om Reinhard satt fengslet fram til 1970, sonet han aldri straff for sin deltakelse i forfølgelsen av de norske jødene. Reinhard døde i 2002, 91 år gammel.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Christensen, I.: «Samtaler med Sturmbannführer Reinhardt», i Lange, August og Schreiner, Johan (red.): Griniboken, bind 2, 1947, s. 514–521
- Bergfald, Odd: Hellmuth Reinhard, soldat eller morder?, 1967
- Grüner-Hegge, Rolf: Gestapo henter deg om natten, 1990
- Nøkleby, Berit: biografi i Norsk krigsleksikon, 1995
- Nøkleby, Berit: Skutt blir den. Tysk bruk av dødsstraff i Norge 1940–1945, 1996
- Nøkleby, Berit: Gestapo. Tysk politi i Norge 1940–45, 2003
- Nøkleby, Berit: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 7, 2003
- Pryser, Tore: Hitlers hemmelige agenter. Tysk etterretning i Norge 1939–1945, 2001
- Sæveraas, Torgeir E.: «SS-Sturmbannführer Hellmuth Reinhard og beslutningsprosessen bak Holocaust i Norge», i Mats Tangestuen (red.), Krigen, holocaust og hjemmefronten, 2023, s. 63–88
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.