foreldelse

Gjenstand for foreldelse etter foreldelsesloven er «[f]ordring på penger eller andre ytelser», jamfør foreldelsesloven § 1.

Pengefordringer er ifølge § 1 gjenstand for foreldelse. Det betyr eksempelvis at dersom man har påført en annen person skade, kan den andre personens erstatningskrav mot meg foreldes. Om fordringen er i norsk eller fremmed valuta, spiller ingen rolle.

Det er ikke uten videre klart hvilke andre krav enn pengekrav som er gjenstand for foreldelse.

Vindikasjonskrav, det vil si rette eiers krav om å få tilbake en ting som urettmessig har havnet hos noen andre, er som hovedregel ikke gjenstand for foreldelse. Slike krav er ikke en «fordring» i foreldelseslovens forstand.

Verken retten til å heve en kontrakt eller til å gjøre gjeldende at en kontrakt er ugyldig, foreldes. Krav på restitusjon av ytelser etter heving er derimot gjenstand for foreldelse. Dette stiller seg i utgangspunktet annerledes ved tilbakeføring som følge av ugyldighet. I en avgjørelse fra Høyesterett i 2012 (Rt. 2012 s. 506) kunne en fast eiendom som var overført i kraft av en ugyldig avtale, kreves tilbakeført til opprinnelig eier etter reglene om vindikasjon.

Hovedregelen om utgangspunktet for foreldelsesfristen følger av foreldelsesloven § 3 nr. 1: Fristen starter å løpe «den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Her må man skille mellom to situasjoner:

1. Er en bestemt forfallsdag fastsatt, for eksempel hvis det er angitt en betalingsdato i en faktura, regnes foreldelsesfristen fra denne dagen.
2. Er forfallsdagen ikke fastsatt, for eksempel ved et uformelt pengelån mellom venner, følger det av gjeldsbrevloven § 5 annet punktum at fordringen forfaller ved påkrav fra kreditor. Slikt påkrav kan kreditor fremsette så snart han vil etter at fordringen ble stiftet, med mindre annet er avtalt. I prinsippet kan dermed kreditor rette påkrav til debitor om betaling i samme øyeblikk som gjelden stiftes. Allerede på dette tidspunktet har han altså «rett til å kreve å få oppfyllelse», som det heter i foreldelsesloven § 3 nr. 1. Dette får den konsekvensen at for fordringer uten en bestemt forfallsdag løper foreldelsesfristen allerede fra fordringen ble stiftet. Fristen løper altså ikke fra det tidspunktet kreditor krever betaling. Dette innebærer igjen at fordringen kan falle bort som foreldet før den er forfalt.

En viktig presisering av (noen vil si unntak fra) hovedregelen om når foreldelsesfristen starter å løpe, finner man i foreldelsesloven § 3 nr. 2: «For krav som oppstår ved mislighold, regnes foreldelsesfristen fra den dag da misligholdet inntrer». Krav som oppstår ved mislighold kan fordringshaveren kreve oppfylt når som helst. Fordringshaveren har, straks misligholdet inntrer, «rett til å kreve å få oppfyllelse», som det heter i § 3 nr. 1.

Et praktisk viktig eksempel på bruk av bestemmelsen i foreldelsesloven § 3 nr. 2, er en kjøpers krav på erstatning eller prisavslag når selgeren leverer mangelfull vare. Kjøperen har for eksempel kjøpt en brukt bolig med et utett bad av selgeren. Misligholdet inntrer her når den mangelfulle varen leveres, og foreldelsesfristen for kjøperens krav løper fra samme tidspunkt. (Hvis mangelen er skjult slik at det går en tid før den ble eller burde ha blitt oppdaget, kan kjøperen ha rett til en tilleggsfrist etter § 10, se nedenfor.) Ved forsinket levering inntrer misligholdet på det avtalte leveringstidspunktet, og foreldelsesfristen for et eventuelt erstatningskrav starter å løpe fra dette tidspunktet.

For skatter til stat og kommune begynner foreldelsesfristen ikke å løpe før utgangen av det kalenderåret da kravene, eller i tilfelle siste termin av kravene, forfaller til betaling, jamfør skattebetalingsloven 17. juni 2005 nr. 67 § 12-1.

Det følger av foreldelsesloven § 2 at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år. Denne regelen kommer til anvendelse på alle fordringer som ikke omfattes av noen særregel i foreldelsesloven eller i annen lov (med mindre noe annet er gyldig avtalt).

For enkelte fordringer gjelder særskilte foreldelsesfrister:

• For bankinnskudd med mer er foreldelsesfristen minst 30 år fra det sist ble satt inn eller tatt ut noe fra kontoen (foreldelsesloven § 4, jf. finansavtaleloven 18. desember 2020 nr. 146 § 4-46).
• Pengelån og fordringer det er utstedt gjeldsbrev for, foreldes etter 10 år (foreldelsesloven § 5).
• Det gjelder også en foreldelsesfrist på 10 år for pensjoner, underholdsbidrag med mer (foreldelsesloven § 6).
• Erstatningskrav foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige; kravet foreldes likevel senest 10 år etter den dag da skaden inntraff (foreldelsesloven § 9). Bestemmelsen er for eksempel aktuell hvis en person blir påført en personskade av en annen.

Det finnes to hovedmåter foreldelsesfristen kan avbrytes på:

1. Ved at skyldneren erkjenner fordringen
2. Ved at fordringshaveren anlegger søksmål eller lignende mot skyldneren

Den viktigste virkningen av foreldelse følger av foreldelsesloven § 24 nr. 1: «Ved foreldelse taper fordringshaveren sin rett til oppfyllelse.»

Foreldelsens virkning består i at oppfyllelse ikke lenger kan fremtvinges ved søksmål, men fordringen kan likevel i visse tilfeller benyttes til motregning. Har noen betalt foreldet gjeld, kan tilbakebetaling ikke kreves.

Avtale om at foreldelse ikke skal inntre eller at det skal gjelde en lengre frist enn den lovbestemte, er med enkelte unntak uforbindende for skyldneren (foreldelsesloven § 28).

• fordring

• Foreldelsesloven (Lovdata)