Hans Jacob Arnold

I 1691 søkte Arnold seg ut med de vervede dansk-norske regimentene som kong Christian 5. leide bort til krigførende fyrster. Han deltok i kriger i Irland og Flandern i årene 1691–1697 (pfalziske krig), mens han helt til 1699 beholdt sin lønn som løytnant ved det Vesterlenske regiment i Norge for å «forbedre» gasjen mens han var utenlands.

I årene 1697–1736 tjenestegjorde Arnold stort sett i Danmark, Slesvig og Holstein. Under den store nordiske krig ble han som oberstløytnant fanget i slaget ved Hälsingborg 10. mars 1710, men like etter utvekslet og utnevnt til oberst og regimentsjef. Han deltok i felttogene i Nord-Tyskland årene 1711–1715 og ble generalmajor i 1717.

Arnold ble ridder av Dannebrogordenen i 1722, var siden i to år utsending ved det svenske hoff, ble i 1728 kommandant i Rendsborg og i 1733 generalløytnant, inspektør og øverstkommanderende over infanteriet i Slesvig og Holstein.

Sammen med Frederik Christopher de Cicignon ble Arnold våren 1718 sendt til Norge for å «påskynde og regulere gjennomføringen av de norske nasjonale infanteriregimenters fordobling», som var blitt påbudt under elleveårskrigen mot Sverige (som var en del av den store nordiske krig). I den forbindelse skulle de vurdere alle viktige administrative spørsmål og kommandosaker, blant annet kommanderende generals troppedisposisjoner.

De løste dette oppdraget på en taktfull måte, og det oppstod ikke alvorlige spenninger mellom dem og kommanderende general Barthold von Lützow. Under felttoget i Bohuslän i 1719 var Arnold blitt utsett til sjef for seks danske regimenter som fra Norge skulle innskipes på en flåteavdeling, gjøre landgang på Hisingen og erobre Göteborg. Ekspedisjonen ble forsinket av motvind og senere oppgitt, da det gikk mot fred.

Etter å ha oppholdt seg lenge i ulike land i Europa, kom Arnold 67 år gammel tilbake til Norge i 1736 som kommanderende general og overinspektør over festningene. Denne posisjonen beholdt han til sin død i 1758, smykket med stadig høyere titler og utmerkelser. I 1739 ble han general i infanteriet, i 1747 ridder av Elefantordenen, i 1749 feltmarskalk og i 1752 fikk han rang på linje med geheimeråder i kongens statsråd. Så sent som i 1758, i sitt 89. år, red han fra Christiania til Trondheim og inspiserte de soldatene som skulle sendes til Schleswig-Holstein på vakt under den europeiske sjuårskrigen.

Selv i fredstid hadde hæren en dominerende samfunnsstilling, og i 1742 fikk Arnold innført at de uttjente legdssoldatene ble rulleført som landvern. I 1747 ble landvernets organisasjon i egne kompanier gjennomført, og skiløperne ble fast organisert. Derimot fikk han ikke utvidet hærvesenet til Nord-Norge, slik han foreslo i 1745. Men i 1750 lyktes han med å reorganisere og forsterke dragonene til 5 regimenter à 600 mann. Flere av disse reformene ble omstøtt under en ny militærledelse i 1760-årene, men opprettelsen av Den militære matematiske skole i Christiania i 1750 var et varig resultat av hans initiativ.