Berija, Lavrentij Pavlovitsj (fotoportrett, halvprofil) (bilde)
sovjetisk politiker, født i Georgia, fryktet sjef for det sovjetiske sikkerhetspolitiet 1938–53. Berija var politisk aktiv i Georgia og i Aserbajdsjan under borgerkrigen, og ble utnevnt til sjef for sikkerhetstjenesten i de transkaukasiske republikkene. 1931 førstesekretær i kommunistpartiet i Georgia. Overført til Moskva 1938, overtok innenrikskommissariatet (NKVD, senere MVD) etter Jesjov, som ble likvidert. Berija skulle reorganisere politi- og sikkerhetstjenesten etter 1930-årenes store utrenskinger og gjenopprette mer tillitsfulle arbeidsforhold i partiet, staten og hæren. Men terroren skulle fortsatt prege sikkerhetspolitiets arbeide; politiet beholdt sine nesten uinnskrenkede fullmakter, og arbeidsleirsystemet (GULag) ble under Berijas øverste ledelse videre utbygd. Han ble 1941 visestatsminister og medlem av forsvarskomiteen, 1945 utnevnt til marskalk av Sovjetunionen. Han gikk 1946 av som innenriksminister, men som visestatsminister hadde han fortsatt overoppsynet med sikkerhets- og etterretningstjenesten. Samme år fullt medlem av partiets politbyrå (kandidatmedlem fra 1939).
Etter Stalins død mars 1953 ble Berija første visestatsminister og innenriksminister, og rykket opp som nummer to på rangstigen (etter Malenkov). Men allerede etter tre måneder ble han fratatt alle verv i stat og parti, arrestert og anklaget for «forbrytersk virksomhet mot staten og partiet». 23. des. samme år kom meldingen om at han var blitt dømt til døden og henrettet.
Berija må ha hatt Stalins særlige tillit, kanskje fordi de kom fra samme del av Sovjetunionen. Men da diktatoren var borte, kunne ikke politiets rolle som stat i staten og redskap for en enehersker forenes med kollektivt lederskap, og dette kan ha vært utslagsgivende for Berijas skjebne.