Opplysningstiden, samlebetegnelse for en europeisk intellektuell bevegelse mellom den engelske (1688) og den franske revolusjonen (1789), en bevegelse som fremhevet fornuften som rettesnor i alle tilværelsens forhold.
Bevegelsen hadde sine røtter i det nye vitenskapelige verdensbildet på 1600-tallet, og kalles gjerne også fornuftenseller rasjonalismens tidsalder. Den omfattet i første rekke Frankrike, Storbritannia og Tyskland, men fikk også betydning for Italia, Russland og Skandinavia.
Retningens tenkere inntok en rekke ulike filosofiske posisjoner, men var oftest eksponenter for en materialistisk metafysikk, deistisk teologi, naturalistisk etikk og empiristisk erkjennelsesteori, med en samlebetegnelse gjerne kalt opplysningsfilosofien.
Sentrale tenkere
I Frankrike var det særlig Voltaire, Jean Le Rond d'Alembert, Jean-Jacques Rousseau, Denis Diderot og andre encyklopedister som representerte denne bevegelsen.
I Storbritannia regnes Lord Shaftesbury, Francis Hutcheson, John Locke og David Hume som opplysningstenkere. I Tyskland særlig Christian Wolff, Gotthold Ephraim Lessing og Immanuel Kant.
Idégrunnlag
Felles for bevegelsens ytringer var et opprør mot tradisjonelle autoriteter, især stat og kirke, og et krav om at de skulle vise sin berettigelse overfor fornuften, den nye autoritet. Sannheten ble således ikke lenger forvaltet av religionen alene, men fanget gjennom utfoldelsen av fornuften.
Opplysningsfilosofene var gjerne preget av en sterk fremtidsoptimisme, og de var ivrige etter å gjøre naturvitenskapens nye resultater tilgjengelige for allmennheten. På det praktiske område stod de gjerne for liberalisme og individualisme.
Kant formulerte opplysningstidens program slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet». Fra Skandinavia kjenner vi noe senere Grundtvigs understrekning av en annen sentral tanke i opplysningstiden: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde».
Opplysningstiden forberedte i vesentlig grad den franske revolusjonen 1789 og den norske grunnloven av 1814, som på mange viktige punkter influert av opplysningstidens politiske ideer.
Opplysningstidens vektlegging av fornuften på bekostning av fantasi og følelser møtte på begynnelsen av 1800-tallet en motreaksjon i form av romantikken.