rasjonalitet

Det er vanlig å skille mellom ulike typer av rasjonalitet, avhengig av hva slags område vår fornuft eller evne til rasjonalitet anvendes på. Her hersker det også uenighet om hvilke områder som faktisk kan underlegges vår fornuft eller rasjonalitet samt på hvilken måte dette foregår.

Rimelig høy grad av enighet finner vi blant filosofer når det gjelder spørsmålet om fornuften har en rolle å spille innen kunnskapservervelse og det å forstå mer av verden.

Hva slags rolle er mer kontroversiell, men det er vanlig å påstå at det vi tror og tenker om verden er noe som kan måles opp i mot standarder av epistemisk- eller teoretisk rasjonalitet. Disse standardene bestemmes igjen ut fra hva det er som indikerer om noe er sant eller usant.

Ledestjernen eller siktemålet her er med andre ord virkeligheten og sannheten. Selv om filosofer er uenige om hvorvidt det er tanken eller sansene som er kongeveien til sannhet, så er de stort sett enige om at våre oppfatninger bør rette seg etter det som er sant, og følgelig at standardene for epistemisk rasjonalitet bør ha noe med sannhet å gjøre.

En er følgelig epistemisk rasjonell i den grad ens oppfatninger er i tråd med – hverken i konflikt med eller går for mye utover – de grunnene en har til å tro at noe er sant eller ikke.

I kontrast til epistemisk rasjonalitet står den praktiske fornuft eller praktiske rasjonalitet. Her spør man seg ikke hvor rasjonelt det er å tro at ulike ting er sant, men snarere hvor rasjonelt det er å gjøre ulike ting.

I motsetning til det som er tilfelle med epistemisk rasjonalitet, er filosofer svært uenige om hva siktemålet eller ledestjernen med praktisk rasjonalitet består i.

Aristoteles angir menneskets funksjon og lykken (gresk: eudaimonia) som siktemålet for et rasjonalt vesen. Immanuel Kant hevder at frihet og moralloven er det sentrale.

Utilitarister, som Jeremy Bentham og John Stuart Mill, snakker om å maksimere nytelser og minimere lidelser, mens moderne beslutningsteori gjerne tar utgangspunkt i individets gitte ønsker og verdier.

Et grunnleggende skille mellom ulike typer av praktisk rasjonalitet gjøres på bakgrunn av struktur.

Såkalt instrumentell-, mål-middel- eller simpelthen formålsrasjonalitet er en måte å tenke om rasjonalitet der man anser det rasjonelle som noe som bare gir seg relativt til at man har et gitt formål eller mål.

Gitt at man har et mål om å leve sunt, vil for eksempel det rasjonelle og fornuftige være å forfølge de mest effektive midlene som en kan bruke for å realisere nettopp dette målet.

Hva som er rasjonelt, gir seg da som en funksjon av (a) hvilke verdier eller mål aktøren har, samt (b) hvilke oppfatninger aktøren har om verden.

Denne måten å tenke om rasjonalitet på spores gjerne tilbake til de britiske empiristene, som Thomas Hobbes, John Locke og særlig David Hume, og har lagt grunnlaget for de moderne beslutningsteoriene man har utviklet matematiske modeller for innen såkalt beslutningsteori (engelsk: rational choice theory).

En annen variant av denne modellen får man om (b) – altså aktørens subjektive oppfatninger om verden – erstattes med en mer objektiv størrelse, der hvilke midler som rent faktisk er egnet til å realisere aktørens mål, legges til grunn.

En annen variant finner man i Aristoteles' måte å tenke om praktisk rasjonalitet, der målene som angir hva som er rasjonelt, ikke er gitt av individets subjektive preferanser eller ønsker, men av hva som ligger der av formål i menneskets natur.

Aristoteles definerte mennesket som et rasjonelt eller fornuftig dyr (gresk: zoon politikon) slik at menneskets mål og hensikt bestemmes av fornuftens egne mål.

En begrensning ved den instrumentalistiske- eller formålsrettede måten å betrakte rasjonalitet på er at den ikke er i stand til å vurdere målenes verdi, fornuft eller rasjonalitet uten at man samtidig tar andre mål for gitt.

For å vurdere målet om sunn helse instrumentelt må man nettopp vurdere om sunn helse er formålstjenlig satt opp mot andre mål, som for eksempel som middel for å realisere målet lykke. Da må man igjen vurdere lykken som et mål og spørre om lykke er et effektivt middel til å nå andre mål.

Slik havner man i en uendelig regress, der ingen mål lar seg bestemme som rasjonelle eller fornuftige uten at man trekker inn nok et mål som i sin tur trenger bekreftelse. Alternativt blir man tvunget til å gå i sirkel, slik at ett av de målene en tidligere har søkt å underbygge igjen dukker opp i rekken.

For å kunne unnslippe den uendelige regressen har enkelte filosofer, som for eksempel Immanuel Kant, foreslått et kriterium som supplerer instrumentell formålsrasjonalitet med en type målrasjonalitet.

For at dette skal lykkes, må en finne et kriterium som angir hvorvidt målet i seg selv er rasjonelt eller fornuftig. Kants forslag er at det såkalte kategoriske imperativ kan fungere som et slikt kriterium.

Hvis dette stemmer, vil man kunne bruke det kategoriske imperativ for å angi de mål eller handlingsprinsipper et fornuftsvesen bør følge.

• erkjennelsesteori
• teorier om kunnskap