En oppfatning som stort sett var felles for den greske tenkningen om det gode liv, var at det er en sterk sammenheng mellom det å inneha eudaimonia og det å inneha dyd.
Dydene er de egenskapene ved mennesker som gjør dem i stand til å fungere godt som den form for skapninger de er, og til å verdsette og ta del i de tingene som er gode. Disse dydene inkluderer intellektuelle dyder som gir innehaveren forståelse og innsikt, moralske dyder som gir innehaveren gode relasjoner til andre mennesker, samt såkalte eksekutive dyder (som for eksempel mot og selvkontroll) som gjør innehaveren i stand til å utføre de rette handlingene.
Det var uenighet innen den antikke filosofien om den nøyaktige sammenhengen mellom eudaimonia og dyd. En viktig debatt var om det å være dydig var en nødvendig eller tilstrekkelig betingelse for å leve et godt liv. På den ene siden var synet til de stoiske filosofene som mente at dyd er det eneste som er av det gode i livet, og at det å være dydig derfor er tilstrekkelig for å ha et godt liv. På den andre siden mente blant annet Aristoteles at dydene kun er nødvendige, men ikke tilstrekkelige for å ha et godt liv. Et godt liv utgjøres også av en rekke eksterne faktorer som helse, rikdom, vennskap og aktelse. En persons mulighet til å leve et godt liv er derfor også betinget av hell og uhell, ifølge Aristoteles.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.