Voltaire, fransk forfatter, den fremste representant for opplysningstiden i Frankrike; fikk med sitt mangfoldige forfatterskap en veldig innflytelse langt ut over sin samtid. Voltaire ble født i Paris og fikk sin utdanning hos jesuittene. Han gjorde seg snart bemerket ved sine satiriske dikt, ble fengslet i Bastillen og i en periode forvist til Storbritannia. Her satte han seg inn i naturvitenskap og moderne erfaringsfilosofi. Ved tilbakekomsten skrev han Lettres philosophiques sur les Anglais (1734), en beskrivelse av engelske forhold som innebar en indirekte kritikk av de franske. Han søkte tilflukt hos markisen av Châtelet i Champagne, hvor han foruten å dyrke sitt forfatterskap også drev naturvitenskapelige eksperimenter.
I 1749 fulgte Voltaire en oppfordring fra Fredrik 2 av Preussen om å slå seg ned hos ham. Her skrev han sitt mest kjente historiske verk, Le Siècle de Louis XIV (1751). Av hans øvrige historiske verker kan nevnes Histoire de Charles XII (1731, norsk oversettelse 1943, om Karl 12 av Sverige). Forholdet til Fredrik 2 ble snart dårlig, og Voltaire forlot Preussen i 1753. I 1758 kjøpte han slottet Tornay og landsbyen Ferney i Frankrike, nær den sveitsiske grensen. Herfra sendte han ut bøker og småskrifter med kritikk av de juridiske, religiøse og sosiale forholdene i landet. I 1778 reiste han til Paris, der han ble gjenstand for stor hyllest, men han døde kort etter.
Voltaire dyrket en rekke litterære sjangere. Eposet La Henriade (1728) og tragedien Zaïre (1732) ble i samtiden betraktet som mesterverker, men ettertiden har vært mer kritisk til dem. Som historieskriver ble han en forløper for senere historikere ved å interessere seg ikke bare for kongene og deres militære bedrifter, men for folkets liv, for økonomi, jordbruk, seder og skikker, diktning og vitenskap. Han avviste også den tanke at historien gjenspeilte Guds forsyn. Hans filosofiske verker har gjerne en polemisk form, for eksempel Traité sur la tolérance (1763) og Dictionnaire philosophique (1764). Hit kan også regnes hans filosofiske fortellinger, som Zadig (1747) og Candide (1759, norsk oversettelse 1945); disse utgjør kanskje den mest levedyktige delen av hans forfatterskap.
Størsteparten av Voltaires verk preges av troen på at man ved fornuftens hjelp kan skape en harmonisk og lykkelig verden. Mot slutten av hans liv ble menneskesynet mer pessimistisk, og han ble mer opptatt av de lidelser menneskene aldri kan unngå. Han bekjempet fanatismen i alle dens former, særlig den religiøse, men hans egen kritikk av kristendommen kan likevel undertiden nærme seg det fanatiske. Voltaire var deist, det vil si at han avviser åpenbaringen og den kristne tro, men mener at fornuften forteller at det finnes en Gud, «allfornuften» og «allgodheten». Med sin humor, ironi og sin klare og levende fremstillingsevne kjempet han for toleranse og frihet. Hans ideal var det opplyste enevelde; han mente at enkelte sosiale forskjeller var naturbestemte og at «folket» aldri ville bli i stand til å ta ansvar for styret av et land. Likevel kom hans tanker til å fremme revolusjonens sak.