Lukasevangeliet, eller Evangeliet etter Lukas, er det tredje evangeliet i Det nye testamente. Som det eneste av evangeliene innledes det med et forord (1,1-4), der forfatteren gjør rede for at han bygger på kilder som går tilbake til øyenvitner til Jesu liv. Slik vil han vise at det han skriver, er pålitelig. Forordet viser at Lukas vil skrive en historisk framstilling. Slike forord finner vi også hos andre historikere i oldtiden, som Thukydid og Josefus.
Kilder
Lukas gjengir det meste av stoffet i Markusevangeliet, som må ha vært en av hans kilder. Han har også benyttet en kilde, den såkalte Q-kilden, som kan rekonstrueres på grunnlag av det stoffet han har felles med Matteusevangeliet, men som mangler hos Markus. I tillegg gjengir Lukas mye særstoff, fortellinger og Jesus-ord som ikke har paralleller i de andre evangeliene. Fra kapittel 3 følger Lukas fortellingsgangen i Markusevangeliet, men to store «innskudd» består av særstoff og Q-stoff (6,20-8,3 og 9,51-18,14).
I forordet blir evangeliet adressert til «den ærede Teofilus» og tilegnet ham. Han er ukjent fra andre kilder, men han blir også nevnt som adressat i forordet til Apostlenes gjerninger, hvor det samtidig henvises til evangeliet som «min første bok» (Apg 1,1). På denne måten framstår Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger som to bind i ett verk, der apostlenes virke i Åndens kraft etter pinsedagen framstilles som fortsettelsen av Jesu gjerning. Det er vanlig å anta at Teofilus var en framstående mann og at tilegnelsen til ham ga ham ansvar for at bøkene ble skrevet av og distribuert til flere.
Forfatterens eget navn framgår ikke av bøkene selv, så Lukasevangeliet er anonymt, i likhet med de andre evangeliene. Men evangeliets overskrift og den oldkirkelige tradisjonen navngir forfatteren som Lukas, legen som ifølge Kol 4,14 og 2 Tim 4,11 var Paulus’ nære medarbeider. Framstillingen av Paulus i Apostlenes gjerninger er såpass forskjellig fra bildet av ham i Paulusbrevene at forfatterspørsmålet er omstridt. Men misjonsperspektivet i de to bindene svarer godt til at bøkene stammer fra kretsen rundt Paulus, urkirkens største misjonær. Forordet viser at forfatteren tilhørte den andre generasjonen etter apostlene. Han var tydeligvis en hedningekristen og skrev for lesere som for det meste ikke hadde jødisk bakgrunn. Men han legger vekt på at evangeliet om Jesus er en oppfyllelse av Skriftens løfter, til Israel først og så til folkeslagene. Det er vanlig å anta at evangeliet er skrevet rundt år 80. Vi har ingen sikre antydninger om hvor det er skrevet.
Innhold og særpreg
Evangeliet begynner med å fortelle om hvordan døperen Johannes og Jesus ble født. Fortellingene om de to blir flettet inn i hverandre og parallellført. Begges fødsel blir kunngjort av en engel. Begge blir født ved et under: Johannes’ mor Elisabet var for gammel til å få barn (1,7, sml. Sara og Isak, 1 Mos 18,9-15), og Jesu mor Maria var for ung: hun var jomfru og hadde ikke vært sammen med noen mann (1,26-38). Både Johannes og Jesus ble omskåret på den åttende dagen etter jødisk skikk (1,59; 2,21). Begges fødsel utløser lovsang: både Marias takkesang (1,46-55) og Sakarjas lovprisning (1,58-79) er poesi i gammeltestamentlig stil. Disse to tekstene har fått navn etter sine åpningsord på latin (Magnificat og Benedictus). De har spilt en stor rolle i kirkens bønneliv og gitt stoff til utallige musikkverk. De lovpriser Gud for at han lar løftet til Abraham og frelsesbudskapet til Israel få sin oppfyllelse. Sammen med englesangen ved Betlehem (2,14) og fortellingen om Simeon og Anna i tempelet (2,25-38) vitner de om at evangeliet begynner med lovsang.
Den nøyaktige tidsangivelsen for døperen Johannes’ framtreden bekrefter Lukas’ ambisjon om å skrive som historiker (3,1-2). Samtidig viser formuleringen «da kom Guds ord til Johannes» at døperen stilles på linje med profetene i Det gamle testamente (Jer 1,2.4.11 osv.). Lukas skriver ikke politisk historie eller kulturhistorie, men frelseshistorie, hvor det avgjørende perspektivet er at Gud handler og griper inn i menneskers liv. Denne historien har sin begynnelse i utvelgelsen av Abraham og Guds tale gjennom loven og profetene, og sitt midtpunkt i Jesu virke, som ble innledet med Johannes og som brakte Guds rike nær (16,16). Den videreføres i kirkens liv, og når sitt mål med Jesu gjenkomst (21,5-36). Forventningen om en kort tidsfrist til Jesu gjenkomst (Mark 9,1; 13,30; Matt 16,28; 24,34) er dempet ned hos Lukas (9,27; 21,29-33), noe som også framgår av at han skriver et bind to om Jesu fortsatte gjerning i kirken.
Lukasevangeliet betoner at Jesus oppsøkte dem som ble tilsidesatt. «Tollerne og synderne» var foraktet av de fromme, men Jesus holdt seg ikke for god til å spise sammen med dem og å kalle dem til å følge seg som disipler. I sin «programtale» i Nasaret leste han fra profeten Jesaja og sa at han var salvet til å «forkynne et godt budskap for fattige» (4,16-22). En prostituert fikk lov til å salve føttene hans på tross av vertens protester (7,36-50), og en toller fikk del i Guds nåde framfor den selvgode fariseeren (18,9-14). Også kvinner fikk være med i Jesu følge, ja, de fikk til og med være hans disipler og lytte til hans undervisning (8,1-3; 10,38-42). Selv om samaritanene ble foraktet av jødene, lot Jesus en samaritan være det gode eksempelet som tok seg av mannen som hadde falt blant røvere (10,25-37, sml. 17,11-19). Alle disse fortellingene, sammen med den kjente liknelsen om den bortkomne sønnen som vendte hjem til sin gode far (15,11-32), er særstoff for Lukasevangeliet. Syndere blir tatt inn i fellesskapet med Jesus og får smake gleden i Guds rike.
I dette evangeliet utfordres de rike og det advares mot rikdommens farer. I innledningen til Sletteprekenen (6,20-49, en kortere parallell til Bergprekenen i Matt 5-7) tilsies de fattige og forfulgte disiplene Guds rike og stilles opp mot de rike og vellykkede, som står under Guds dom. Den rike bonden som bare er opptatt av å fylle lagrene og sikre seg selv, skal miste livet (12,13-21). Den rike mannen som ikke bryr seg om den fattige Lasarus utenfor porten sin, havner i fortapelsen (16,19-31). Selg heller det dere eier og gi det til de fattige, sier Jesus (12,33-34; 18,22; 19,8). Å forsømme den fattige er brudd på Guds bud om å elske sin neste. Mammon (et arameisk ord for eiendom og penger) er en forførende avgud (16,13). Det er farlig å være rik!
Et egenartet trekk ved Lukasevangeliet er den såkalte «reiseberetningen» (9,51-19,27), som innledes med et høytidelig uttrykk: «han vendte ansiktet mot Jerusalem». Hans vei går til korset og oppstandelsen, men underveis bringer han Guds frelse til Israel. «Gud gjester sitt folk» (7,16) kan stå som et motto for Lukasevangeliet, et tema som allerede er antydet i døperen Johannes’ erklæring om at Jesajas ord går i oppfyllelse: «Rydd Herrens vei … Og alle mennesker skal se Guds frelse» (3,4-6). Lukas forteller om verdensmisjonens begynnelse. Den historien som startet i Jerusalems tempel (kap 1-2), munner ut i at «omvendelse og tilgivelse for syndene skal forkynnes for alle folkeslag» (24,47). Mens disiplenes møte med den oppstandne hos Markus (14,28) og Matteus (28,16-20) skjer i Galilea, er Jerusalem hos Lukas stedet hvor Jesus kommer til dem etter sin oppstandelse og gir dem misjonsbefalingen. Han sier uttrykkelig at de må holde seg i Jerusalem til de får Åndens gave på pinsedagen (24,44-53). Jesu vei gikk til Jerusalem, det var evangeliets tema. Men fra Jerusalem skal Herrens vei gå ut til folkeslagene, så alle mennesker kan se Guds frelse. Den historien fortelles i Apostlenes gjerninger, som bygger en bro over til evangeliets lesere og lar også deres liv bli en fortsettelse av den historien som begynte med Jesus fra Nasaret.
Anbefalt litteratur
- Joel B. Green, The Gospel of Luke, Grand Rapids: Eerdmans 1997