Versjon 27 av Voltaire – Store norske leksikon

Voltaire, fransk forfatter og filosof, pseudonym for François-Marie Arouet. Voltaire regnes som den fremste representanten for opplysningstiden i Frankrike, og 1700-tallets mest innflytelsesrike skikkelse i Europa. Hans fremste kampsak, som filosof, var toleranse. Likevel huskes han som en foregangsmann for Den franske revolusjon. Som forfatter, huskes han i dag for sine filosofiske fortellinger, hvorav Candide (1759) er den mest kjente. I sin samtid var han imidlertid først og fremst kjent som tidens største tragedie-forfatter ved Comédie-Française.

Biografi

Voltaire kom fra en borgerlig familie i Paris og fikk sin utdanning hos jesuittene, som ga ham en grundig skolering i klassisk kultur. Som 20-åring gjorde han seg bemerket i salongene, som siden presiøsitetens tid var en viktig arena der dikterne kunne pleie kontakten med øvrigheten. Men Voltaire gikk for langt i sine satiriske dikt om regenten Filip av Orléans, og ble derfor fengslet i Bastillen. Der skrev han sitt første verk med signaturen Voltaire, tragedien Oidipe (1718), som ble en publikumsuksess. I 1716 havnet Voltaire i Bastillen på nytt etter en konflikt med en adelsmann. Han fikk etter hvert slippe ut på betingelse av at han forlot landet. Dermed dro han til England. Her satte Voltaire seg inn i naturvitenskap og moderne erfaringsfilosofi.

Ved tilbakekomsten skrev han Lettres philosophiques sur les Anglais (1734), en beskrivelse av engelske forhold som innebar en indirekte kritikk av de franske. Dette verket var både årsak til, og symptom på, den franske opplysningstidens voksende anglomani. Det Voltaire her særlig verdsetter ved nabolandet er dets toleranse for flere trossamfunn, dets liberale politikk og handel, og Newton med hans teorier om gravitasjonskraften (som hadde møtt motstand i Frankrike). Verket kom ut uten det franske sensurapparatets godkjenning, og ble umiddelbart dømt til å brennes, samtidig som det kom en ny arrestordre på Voltaire. Han søkte da tilflukt hos sin nye elskerinne, forfatteren og Newton-oversetteren markisen av Châtelet, i hennes slott i Champagne. Her dyrket han sitt forfatterskap i tillegg til å drive naturvitenskapelige eksperimenter.

Etter elskerinnens død, i 1749, fulgte Voltaire en oppfordring fra Fredrik 2 av Preussen om å slå seg ned hos ham. Her skrev han sitt mest kjente historiske verk, Le Siècle de Louis XIV (1751), som roser den franske kulturen under Ludvig den 14, og som i stor grad har bidratt til at klassisismen huskes som Frankrikes store stilepoke. Av hans øvrige historiske verker kan nevnes Histoire de Charles XII (1731, norsk oversettelse 1943, om Karl 12 av Sverige). Forholdet til Fredrik 2 ble snart dårlig, og Voltaire forlot Preussen i 1753.

I 1758 kjøpte han slottet Tornay og landsbyen Ferney i Frankrike, nær den sveitsiske grensen. Herfra sendte han ut bøker og småskrifter med kritikk av de juridiske, religiøse og sosiale forholdene i landet. I 1778 reiste han til Paris, der han ble gjenstand for stor hyllest, men han døde kort etter, en måned før sin store motstander, Rousseau.

Forfatterskap

Voltaire dyrket en rekke litterære sjangere og var en stor brevskriver. Eposet La Henriade (1728) og tragedien Zaïre (1732) ble i samtiden betraktet som mesterverker, men ettertiden har vært mer kritisk til dem. Som historieskriver ble han en forløper for senere historikere ved å interessere seg ikke bare for kongene og deres militære bedrifter, men for folkets liv, for økonomi, jordbruk, seder og skikker, diktning og vitenskap. Han avviste også den tanke at historien gjenspeilte Guds forsyn.

Hans filosofiske verker har gjerne en polemisk form, for eksempel Traité sur la tolérance (1763) og Dictionnaire philosophique (1764). Hit kan også regnes hans filosofiske fortellinger, som Zadig (1747) og Candide (1759); disse utgjør den mest levedyktige delen av hans forfatterskap, til tross for at Voltaire selv anså dem som mindre viktige litteratur, og omtalte dem som morsom underholdning («amusements»).

Størsteparten av Voltaires verk preges av troen på at man ved fornuftens hjelp kan skape en harmonisk og lykkelig verden. Mot slutten av hans liv ble menneskesynet mer pessimistisk, og han ble mer opptatt av de lidelser menneskene aldri kan unngå. Han bekjempet fanatismen i alle dens former, særlig den religiøse, men hans egen kritikk av kristendommen kan likevel undertiden nærme seg det fanatiske.

Voltaire var deist, det vil si at han avviste åpenbaringen og den kristne tro, men mente at fornuften kunne vitne om eksistensen av en Gud, «allfornuften» og «allgodheten». Med sin humor, ironi og sin klare og levende fremstillingsevne kjempet han for frihet og toleranse. Hans ideal var det opplyste enevelde; han mente at enkelte sosiale forskjeller var naturbestemte og at «folket» aldri ville bli i stand til å ta ansvar for styret av et land. Likevel kom hans tanker til å fremme revolusjonens sak, og hans sarkofag ble plassert i de revolusjonære helters mausoleum, Panthéon.

Eksterne lenker

Litteratur

Besterman, Theodore: Voltaire, 1969, Finn boken
Brandes, Georg: Francois de Voltaire, 1916-17, 2 b., Finn boken
Danielsen, Camilla Kolstad, Voltaires filosofiske fortellinger. Potpourri som genrepraksis i Voltaires sene filosofiske fortellinger, doktoravhandling ved NTNU, 2006
Danielsen, Camilla Kolstad, Opplysningens stjerne, 2014, Finn boken
Ekerwald, Carl-Göran: Voltaire : liv och tänkesätt, 2000, isbn 91-1-300852-8, Finn boken
Hagen Kjørholt, Ingvild, Voltaires verdensborgere. En studie av det franske 1700-tallets kosmopolitisme, doktoravhandling ved NTNU, 2012, Om avhandlingen.
Heuvel, Jacques van den: Voltaire dans ses contes, 1967, Finn boken
Nedergaard, Leif: Voltaire : liv & værker, 2001, isbn 87-7876-141-7, Finn boken
Pearson, Roger: Voltaire almighty : a life in pursuit of freedom, 2005
Pomeau, René: Voltaire par lui-même, 1955, Finn boken
Pomeau, René m.fl.: Voltaire en son temps, 1985-94, 5 b., Finn boken
Ridgway, Ronald S.: Voltaire and sensibility, 1973, isbn 0-7735-0130-4, Finn boken
Voltaire, Candide eller Optimismen, oversatt av Henning Hagerup, 2016, Finn boken
Wade, Ira O.: The intellectual development of Voltaire, 1969, Finn boken