Akseløya

Øya er 8,5 km lang og opp til 1,2 km bred og er bygd opp av steiltstående, harde kiselbergarter fra karbon og perm. Den ligger som en propp som både hindrer is vestfra fra å komme inn i fjorden og holder tilbake fjordisen tidlig på sommeren. De sterke strømmene i sundene nord og sør for øya kan være en utfordring for skipstrafikk, som helst passerer gjennom Akselsundet på nordsiden heller enn gjennom Mariasundet i sør. Akseløya ligger mellom verneområdene Nordenskiöldland nasjonalpark i nord og Sør-Spitsbergen nasjonalpark i sør.

Øya er oppkalt etter ishavsskuta «Aksel Thordsen», som ble benyttet av den finsk-svenske polarforskeren Adolf Erik Nordenskiöld som fartøy for Spitsbergenekspedisjonen i 1864.

Bergartene på Akseløya er flintførende, det høyeste punktet er Flinthaugen på 60 moh. I 1988 gjennomførte kulturminneansvarlige ved Sysselmannen for Svalbard en nitid terrengundersøkelse for å se etter tegn på menneskelig aktivitet fra steinalderen. Det var beregnet at dette området var ett av de mest sannsynlige om det overhodet kunne finnes noen slike tegn på Svalbard. Undersøkelsen viste at det var størst sannsynlighet for at det ikke hadde vært aktivitet på Akseløya under steinalderen.

På Russeltvedtodden på den sørlige enden av Akseløya finnes en høytprioritert kulturmiljø med rester fra tidlig russisk (pomor) fangst, norsk overvintringsfangst og Den norske «Aurora Polaris»-ekspedisjonen i 1902–1903.

Nordlysforsker Kristian Birkeland organiserte et nettverk av fire stasjoner – på Svalbard, Novaja Zemlja, Island og i Kåfjord – med hensikt å utføre samtidige observasjoner av nordlyset gjennom vinteren. Nils Russeltvedt var lederen på Akseløya. I tillegg ledet Johan Hagerup fra Tromsø en fangstekspedisjon der. I dag er det bare et murt instrumentfundament som står igjen fra ekspedisjonen.

Imidlertid benyttet ekspedisjonen Hageruphuset, som er den nest eldste bevarte norske fangsthytta på Svalbard etter Hammerfesthytta på Bjørnøya fra 1822. Hageruphuset ble satt opp i 1898 av den nevnte Johan Hagerup som også benyttet den i 1904–1905 og 1906–1907. Den er mer solid enn de fleste av fangsthyttene på Svalbard, med kraftige tørrsteinsvegger. Det er tekket med russenever på vegger og tak. I 1992 var huset bare en ruin, og ble gjenoppbygd av Sysselmannen i 1993. Rundt 1990 satte fangstmann Louis Nielsen (kjent som Hiawatha) opp en ny fangsthytte like ved, og han drev fangstmannstradisjonen videre med dunsanking og fangst frem til han solgte virksomheten til fangstmann Tommy Sandal i 2012.

• Svalbard
• Sør-Spitsbergen nasjonalpark

• Sysselmannens katalog over prioriterte kulturminner og kulturmiljøer på Svalbard (pdf)