Bagdadpakten

Mye av årsaken til dannelsen av Bagdadpakten skyldtes press og oppfordringer fra Storbritannia og USA. De to landene hadde forskjellige formål med å støtte dannelsen av Bagdadpakten, og dette bidro sterkt til at Bagdadpakten og dens etterfølgere ble en lite effektiv militærallianse. Britene ville bruke pakten til å styrke sin kontroll av Midtøsten, mens amerikanerne var langt mer opptatt av å forhindre mulige sovjetiske framstøt.

Så sent som i 1955 dominerte Storbritannia Midtøsten militært, med over 80 000 soldater stasjonert langs Suezkanalen, den arabiske legion i Jordan, trent og ledet av britiske offiserer. Den arabiske legionen ble regnet som den mest effektive militærstyrken i regionen. Videre hadde Storbritannia flybaser i Irak, samt at britene kontrollerte sikkerhets- og utenrikspolitikken til sjeikdømmene langs Persiagulfen. Men ved dannelsen av Bagdadpakten var den britiske posisjonen truet av framveksten av arabisk nasjonalisme og radikalisme, særlig representert ved lederen av Egypt, Gamal Abdel Nasser og hans nære allierte i Syria. Nasser hadde allerede lyktes med å få britene til å akseptere tilbaketrekning av sine styrker ved Suezkanalen i 1956.

Et oversett faktum er at fram til seksdagerskrigen i 1967 mellom Israel og Egypt, Jordan og Syria, var konflikten mellom radikale regimer og konservative regimer det viktigste faktum i Midtøsten. Egypt og Syria var radikale regimene som søkte å underminere de mer konservative regimene som Jordan, Irak (før 1959) og Iran, samt å fjerne vestlig innflytelse fra regionen og derved øke sin egen makt og kontroll. Som en historiker kalte konfliktlinjen; den arabiske kalde krigen. De konservative regimene var overbevist om at Egypt og Syria var i ledtog med Sovjetunionen. Dette forklarer hvilke regimer som støttet Bagdadpakten. Etter seksdagerskrigen ble striden mellom Israel og araberstatene den viktigste konfliktlinjen i Midtøsten.

USA var lite begeistret for og motarbeidet det at Storbritannia søkte å bruke Bagdadpakten til å styrke sin stilling. Britene burde i stedet modernisere sitt forhold til regionen, akseptere arabisk nasjonalisme og være mer bekymret for sovjetiske framstøt, mente amerikanerne. I motsetning til USA argumenterte britene med at den sovjetiske trusselen var mindre farlig for vestlige interesser enn de radikale regimene.

Nettopp fordi britene søkte å bygge Bagdadpakten til å styrke sin egen stilling, forble USA bare støttemedlem (assosiert) fram til 1959. Amerikanerne mente at det var viktigere å forhindre sovjetisk innmarsj i Midtøsten ved blant annet å søke tilnærming til arabisk nasjonalisme. Storbritannia og USA hadde dermed forskjellige interesser og tilnærming til regionen. Dette toppet seg med Suezkrisen i november 1956, hvor amerikanske sanksjoner tvang britene til en ydmykende retrett og tilbaketrekning fra storparten av Midtøsten.

Etter Suezkrisen sluttet USA seg til den omdøpte Bagdadpakten, CENTO, i 1959. CENTO var ment å være bindeleddet mellom NATO i vest og Southeast Asia Treaty Organization (SEATO) for Asia. CENTO ble det svakeste leddet i alle de amerikansk-inspirerte paktene, og alliansen ble aldri særlig effektiv. Den klarte ikke å demme opp for arabisk radikalisme eller sovjetiske framstøt i regionen. Storbritannias rolle som dominerende makt var sannsynligvis mer eller mindre utspilt rundt den tiden pakten ble dannet, på grunn av konsekvensene av Suezkrisen. USA klarte ikke å erstatte britenes kontroll av Midtøsten med et system som er til amerikansk gunst og innflytelse. Spørsmålet er imidlertid om det er mulig eller ønskelig i dag.

• CENTO
• den kalde krigen
• Midtøsten
• Midtøstens historie