Elizabeth 1. – Store norske leksikon

Faktaboks

Elizabeth 1.

Elizabeth I, Elisabeth I, Elisabet I

Født: 7. september 1533, Palace of Placentia, England
Død: 24. mars 1603, Richmond Palace, England

Elizabeth 1. var dronning av England fra 1558 til 1603. Hun var datter av Henrik 8. og hans andre dronning Anne Boleyn.

Elizabeth regnes som en av Englands betydeligste regenter. I tillegg til å ha politisk teft og evne til å håndtere vanskelige situasjoner, var hun en god menneskekjenner og valgte fremragende rådgivere. Den elisabethanske tiden, som har fått navn etter Elizabeth, blir ofte framstilt som en gullalder av historikere. I hennes regjeringstid ble England en økonomisk stormakt med en blomstrende renessansekultur; særlig teateret hadde en storhetstid med William Shakespeare og Christopher Marlowe blant de største navnene.

Elizabeth gjennomførte i praksis reformasjonen i England, og England ble etter hvert den ledende protestantiske staten i Vest-Europa. Konflikten med det katolsk-dominerte Europa toppet seg med henrettelsen av den skotske, katolske dronningen Maria Stuart. Dette var den direkte foranledningen til at England ble angrepet av Spania, men Filip 2.s «uovervinnelige» spanske armada ble tilintetgjort i 1588, og England ble mer enn noen gang en stormakt på havet.

Selv giftet Elizabeth seg aldri, til tross for at hun hadde en lang rekke friere. Hun ble derfor kalt The Virgin Queen («jomfrudronningen»). Flere områder (Virginia, Virgin Islands) er oppkalt etter henne. Hun etterlot seg ingen arvinger, og var den siste monark i England av slekten Tudor. Etter hennes død gikk tronen over til den skotske slekten Stuart og Jakob 1.

Tidlige år

Elizabeth 1 som prinsesse, cirka 1547. Sannsynligvis malt for Henrik 8.

ukjent maler.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Elizabeth 1. var datter av Henrik 8. og Anne Boleyn. I 1536, da Elizabeth var to år gammel, ble Henrik og Annes ekteskap erklært ugyldig, og Anne ble henrettet for utroskap, incest og forræderi. Elizabeth ble erklært uektefødt og dermed fratatt sin plass i arverekkefølgen, en skjebne hun delte med den eldre søsteren Maria. Henrik 8. giftet seg samme år med Jane Seymour, som i 1537 fødte sønnen Edvard, den senere Edvard 6. Jane døde kort tid etter fødselen, og Elizabeth vokste opp i hoffkretsen omkring broren Edvard. Da Henrik 8. døde i 1547, fikk både Maria og Elizabeth, i tråd med Henriks testamente, tilbake sine plasser i arverekkefølgen etter broren Edvard 6.

Under brorens Edvard 6.s regjeringstid var Elizabeth en tid hos ekteparet Thomas Seymour, kongens morbror, og Katarina Parr, som hadde vært Henrik 8.s siste kone. Flere kilder beskriver hvordan Thomas Seymour flørtet hemningsløst med den unge Elizabeth, som selv skal ha blitt svært glad i vergen. For å unngå skandale bestemte imidlertid Katarina Parr seg for å sende Elizabeth vekk. I 1548 døde Katarina i barsel, og året etter ble Thomas henrettet for konspirasjon mot kongen, da Edvard 6.s rådgivere anklaget ham for å ville gifte seg med Elizabeth og styrte Edvard. Elizabeth ble en stund mistenkt for å ha deltatt i konspirasjonen, men det ble ikke funnet noen bevis mot henne.

Elizabeth fikk en humanistisk utdannelse og interesserte seg for kunst, språk og vitenskap etter renessansens skikk. Roger Ascham fra Universitetet i Cambridge, en lærd humanist av internasjonalt kaliber, ble i 1448 utnevnt til Elizabeths privatlærer. Hos Ascham studerte hun gresk og latin, og han skal senere ha beskrevet henne som sin mest intelligente elev. Elizabeth fortsatte å interessere seg for språk og historie, og oversatte senere i livet flere verker fra latin til engelsk for adspredelsens skyld.

Etter Edvard 6.s død i 1553 overtok søsteren Maria tronen. Hun gikk inn for en fullstendig katolsk restaurasjon og forfulgte protestanter ivrig. Elizabeth, som hadde omfavnet protestantismen under sin brors regjeringstid, var stadig fare og satt en kort tid i fengsel i Tower etter å ha blitt mistenkt for deltakelse i opprøret til Thomas Wyatt i 1554. Men hun reddet seg ved list, og fulgte katolsk skikk i det ytre. Romerkirken tiltalte henne, men hun var ikke i tvil om at Englands hersker måtte tilhøre det protestantiske Europa. Ved Marias død i 1558 ble Elizabeth tatt til dronning.

Dronning

Elizabeth malt etter beseiringen av Den spanske armada. Armadaen er fremstilt i vinduene bak dronningen. Elizabeth holder en globus i hånden, et symbol på hennes verdensomspennende makt.

Elizabeth 1, «Armada-portrettet»

Av George Gower.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Elizabeth 1 bæres frem.

SCODE.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Elizabeth styrte med stor myndighet og selvrådighet, men uten å følge faste linjer. Hun brukte ofte list og kjøpte tid ved hjelp av tvetydigheter og utsettelse, noe som i blant kunne føre til frustrasjon blant både rådgivere og utenlandske diplomater. I avgjørende øyeblikk var imidlertid Elizabeth pragmatisk og gikk for løsninger som var mest fordelaktig for riket og henne selv.

Hennes svoger Filip 2. og senere flere andre fyrster fridde til henne, men hun brukte sin sedvanlige utsettelsestaktikk, og utnyttet i stedet frieriene for å oppnå utenrikspolitiske fordeler. Selv om hun forble ugift, og dermed fikk tilnavnet «jomfrudronningen», skapte hennes forhold til menn stadige forviklinger ved hoffet. Størst rolle spilte yndlingen Robert Dudley, jarl av Leicester, som hun en stund vurderte å gifte seg med.

Englands store fremgang i Elizabeths regjeringstid skyldes til dels hennes dyktige rådgivere, og fremfor alt William Cecil (lord Burghley). Hun var sparsommelig, og finansene ble holdt i god orden; åkerbruk og industri gikk frem, og Englands handels- og sjøfartsvelde ble grunnlagt. Parlamentet ble ofte sammenkalt og konfronterte ved disse anledningene dronningen med krav om at hun skulle gifte seg, eller i det minste utpeke en arving. Elizabeth, som ikke kunne fordra disse, i hennes øyne, uforskammede kravene, avfeide parlamentarikerne ved innsmigrende taler og retoriske glansnumre, som vanligvis førte til at hun ble tildelt de ønskede skatteinntektene uten forpliktende gjenytelser.

Kirkepolitikk

Som sin far hadde Elizabeth sans for katolsk hierarki og estetikk, men gjennomførte likevel reformasjonen i England. Ved Act of Supremacy i 1558 ble Elizabeth gjort til den engelske kirkens suverene leder, mens Act of Uniformity (1559) regulerte den protestantiske gudstjenesten og gjeninførte bruken av erkebiskop Cranmers bønnebok, The Book of Common Prayer. Den anglikanske kirke var i sum et kompromiss mellom katolisisme og protestantisme, i det man beholdt katolsk hierarki og liturgi, men innførte en protestantisk doktrine. Slik kunne de mest moderate finne sammen i den nye kirken, mens bare de mest radikale puritanere og katolikker holdt stand mot kompromisset. Toleransen for engelske katolikker ble strammet inn fra 1570, etter at paven hadde oppfordret katolikker til å gjøre opprør mot den «uektefødte» og «illegitime» Elizabeth. Som de senere Stuart-ene forfulgte Elizabeth også de puritanske dissentere med strenge lover.

Maria Stuart

I Skottlands religiøse stridigheter blandet Elizabeth seg stadig inn og understøttet protestantene; likeledes pustet hun til oppstanden mot sin rival til Englands trone, den katolske Maria Stuart. Forholdet mellom de to dronningene ble spesielt dårlig etter at Maria giftet seg med Henry, lord Darnley, som i kraft av å være etterkommer av Henrik 7. selv hadde et krav på den engelske trone. I 1567 tok imidlertid det skotske aristokratiets tålmodighet med Marias kaotiske privatliv slutt. De satte hennes sønn Jakob 6. (i England Jakob 1.) på tronen, mens Maria flyktet til England. I frykt for hennes politiske ambisjoner i riket, lot Elizabeth Maria fengsle. Forsøkene på å befri Maria og de stadige katolske konspirasjonene (blant annet Anthony Babingtons) mot Elizabeth, medvirket til at Maria ble henrettet i 1587. For å skyve fra seg skylden for denne ugjerningen, lot Elizabeth statssekretæren William Davison fengsle, angivelig fordi han mot dronningens ordre hadde iverksatt dødsdommen.

Den spanske armada

Den spanske kongen Filip 2. hadde i 30 år hadde funnet seg i angrep på spanske sølvflåter og kolonier begått av engelske kaperkapteiner som Francis Drake og Walter Raleigh. Elizabeth hadde også blandet seg inn i åttiårskrigen på Nederlands side mot Spania. Filip ville dessuten sikre toleranse for engelske katolikker, og i 1588 sendte han ut Den spanske armada mot England. Hans angrep mislyktes fullstendig, og krigen med Spania økte bare Englands herredømme på havet. Seieren over Spania og Englands fremgang styrket dessuten Elizabeths popularitet.

Senere år

I Elizabeths senere år var England preget av økonomisk usikkerhet med mange dårlige avlinger, strenge kongelige monopoler og høye skatter. Dessuten døde mange av hennes nære rådgivere, deriblant Cecil og Dudley. De ble erstattet av yngre generasjoner, med Cecils sønn Robert og Dudleys stesønn Robert Devereux, jarlen av Essex, som ble ledere for hvert sitt hoffparti. Det var likevel den sjarmerende Essex som ble dronningens yndling. Etter en katastrofal militærkampanje i Irland mistet imidlertid Essex dronningens gunst. Han svarte ved å gjøre opprør mot Elizabeth og Cecil i 1601, men ble slått, arrestert og henrettet samme år. I 1603 døde Elizabeth i London, 69 år gammel.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Primærkilder

Camden, William (1970). The History of the Most Renowned and Victorious Princess Elizabeth, late Queen of England. MacCaffrey, Wallace T. (red). Chicago: University of Chicago Press.
Elizabeth I (2000). Elizabeth I: Collected Works. Chicago: Chicago University Press.
Spenser, Edmund (1596). The Faerie Queene. London: William Ponsonbie.

Sekundærlitteratur

Bucholz, Robert & Key, Newton (2009) Early Modern England 1485–1714: A Narrative History 2nd Edition. Chichester: Wiley-Blackwell.
Herrmann, Richard: Livet med Elizabeth og andre kongelige personer : historien om Tudor-dynastiet på den engelske tronen, 1986, isbn 82-02-10705-9
Hibbert, Christopher: The virgin queen : Elizabeth I, genius of the Golden Age, 1991, isbn 0-201-15626-1
Jenkins, Elizabeth: Elisabeth den store, 1961
MacCaffrey, Wallace T.: Elizabeth I, 1993, isbn 0-340-56167-x
Neale, John E.: Queen Elizabeth, 1934

Nettartikler

Collinson, Patrick (2004/2012). Elizabeth I (1533–1603). Oxford Dictionary of National Biography. Oxford: Oxford University Press.

Kommentarer (9)

25. september 2020 skrev Tor-Ivar Krogsæter

Dere skriver Elizabeth, men Henrik (for Henry og Heinrich) og Vilhelm (for William/Wilhelm/Guillaume) – og her kunne jeg tilføyd mange et cetera. Hvorfor får ikke kvinnelige, historiske regenter norske navneformer når det er tradisjon for det for mannlige, historiske regenter?

25. september 2020 svarte Ida Scott

Hei! Godt spørsmål. Tradisjonelt har også mange kvinnelige regenter fått norske navneformer. Blant annet har kvinnelige engelske/britiske regenter ved navn Mary fått navnet Maria og Anne fått formen Anna på norsk. For russiske regenter har Jekaterina fått formen Katarina. Så det er ikke tilfelle at kvinnelige regenter generelt ikke får norske navneformer. Jeg vet ikke hvorfor det er annerledes med Elizabeth, men kanskje fagansvarlig har et bedre svar på spørsmålet. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

29. september 2020 svarte Peter Sigurdson Lunga

Hei hei! Det finnes nok ikke noe bedre svar, dessverre, enn at de norske konvensjonene for oversettelse av utenlandske navn har vært inkonsekvente. En kan for eksempel vise til Sigrun Høgetveit Bergs bok om Reformasjonen fra 2014 der man skriver Henrik VIII, Elizabeth, og ellers både Anna og Anne Boleyn.

En kan naturligvis diskutere om man faktisk bør akseptere så inkonsekvente konvensjoner, men dette bør kanskje skje på redaksjonelt nivå?

29. september 2020 svarte Ida Scott

Vi bruker vanligvis de mest brukte formene, selv om det kan være inkonsekvent. For eksempel heter vår artikkel Anne Boleyn, selv om den norske formen tradisjonelt er Anna Boleyn, fordi formen Anne er blitt mer vanlig, og det er det de fleste søker etter. Når det gjelder Mary, er derimot formen Maria fortsatt det vanligste på norsk, derfor heter våre artikler Maria den blodige og Maria Stuart. Så dette er altså et område der vi følger sedvane heller enn å være helt konsekvente. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

29. september 2020 skrev Peter Sigurdson Lunga

Jepp. Og det er nok svaret her i dette tilfellet også. Elizabeth er vanligere å bruke på norsk enn Elisabet, mens Henrik er vanligere en Henry for hennes fars vedkommende.

30. september 2020 skrev Tor-Ivar Krogsæter

I så tilfelle vil jeg anbefale at de artiklene det gjelder får alternative navneformer ført opp i faktaboksen, da gjerne av typen (der det er høvelig):
Tradisjonell form: Elisabeth I / Elisabet I
eller
Norsk form: Elisabeth I / Elisabet I
eller noe i den retning; da blir alle navneformene søkbare. Ideelt sett hadde man hatt pekersider også, slik Wikipedia har.

1. oktober 2020 svarte Ida Scott

Vi har noe som heter nøkkelord, som er usynlig for leserne, men som gjør at man får treff også hvis man søker på andre former, og jeg har nå lagt inn formene Elisabeth og Elisabet i faktaboksen også. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

30. april 2023 skrev Erik Johan Blomdal

Ifølge artikkelen døde Edvard 6. i 1533, men han levde vel i 20 år til?

1. mai 2023 svarte Ida Scott

Takk for observasjon, fagansvarlig har retta det opp. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Biografier i Englands historie

Peter Sigurdson Lunga

Førsteamanuensis, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet