FC Barcelona

Foot-ball Club Barcelona ble stiftet i 1899, av en gruppe menn anført av sveitseren Hans Gamper, som i Barcelona og omegn ble kjent under navnet Joan Gamper.

FC Barcelona oppnådde tidlig suksess regionalt i Catalonia. Fra 1910 og frem til etableringen av nasjonale Primera División i 1928 ble klubben dessuten vinner av Copa del Rey ved åtte anledninger. Et viktig element i Barcelonas fremvekst som en stor klubb i Spania var det faktum at klubben skaffet seg en hjemmearena, og dermed mulighet til å få billettinntekter. Gamper var her en sentral skikkelse, i kraft av sin rolle som mangeårig klubbpresident.

Frem mot 1920-tallet ble FC Barcelona i økende grad også en katalansk identitetsmarkør. Klubben skiftet offisielt språk fra kastiljansk spansk til katalansk, og hjemmekampene ble en anledning til å protestere mot sentralmyndighetene i Madrid. Blant annet pep publikum under avspillingen av nasjonalsangen i 1925, som en protest mot diktaturet ledet av general Primo de Rivera. Som straff fikk ikke Barcelona spille kamper foran eget publikum på seks måneder, og Gamper ble forvist fra Spania.

Barcelona spilte fra 1922 hjemmekampene sine på Camp de Les Corts, som var den andre arenaen bygget i klubbens egen regi, etter Camp de la Indústria (brukt fra 1910).

Barcelona ble Primera División-mester allerede i turneringens første sesong i 1929, men 1930-årene ble harde. Spania ble rammet av borgerkrig, og i Catalonia ble et lokalt opprør slått ned av myndighetene i Madrid. Katalansk kultur og språk ble kneblet. Det var ikke lenger tillatt med andre språk enn spansk. Bøker skrevet på katalansk ble forbudt, lingvist Pompeu Fabras katalanske ordbok ble symbolsk brent i offentligheten, katalansk språk ble fjernet fra skilter og kunne ikke undervises i skolen, og i telefonkiosker var det klistret opp beordringer om å snakke spansk. Foot-ball Club Barcelona måtte skifte navn til Club de Fútbol Barcelona. Det katalanske flagget måtte også fjernes fra klubbens logo.

Det lysnet imidlertid litt i andre halvdel av 1940-årene, da Barcelona ble seriemester tre ganger. I 1950 ankom dessuten den ungarske fotballspilleren László Kubala klubben, og det skulle vise seg å bli en viktig begivenhet i klubbens historie. Han ble en umiddelbar suksess, og fikk med seg fire seriemesterskap før han forlot klubben i 1961.

Men økonomien i klubben var hardt prøvet. Camp de Les Corts lå slik til at den ikke kunne utvides fra sin tilskuerkapasitet på 60 000, og i 1950 hadde prosessen med å bygge en ny hjemmearena startet. Grunnsteinen ble lagt i mars 1954, men byggingen tok lengre tid og ble mer enn fire ganger så dyr som planlagt. Klubben måtte derfor låne mye penger for å få bygget ferdig sin nye arena. Byrådet i Barcelona brukte i tillegg lang tid på å omregulere arealet hvor Les Corts stod, slik at klubben heller ikke fikk solgt eiendommen. Men i september 1957 var det klart for første kamp på Camp Nou, med en kapasitet på om lag 100 000 tilskuere.

FC Barcelonas tilknytning til katalanismen under Francos diktatur ble fra 1968 oppsummert i mottoet Mès que un club. Narcís de Carreras regnes som opphavsmannen til denne frasen, som han ytret da han ble innsatt som klubbpresident 17. januar 1968. Til tross for dette blir han av mange ansett som en kollaboratør med Franco-regimet.

På 1960-tallet kom Barcelona på fotballbanen igjen ettertrykkelig i skyggen av Real Madrid, selv om seieren over erkerivalen i finalen av Copa del Generalísimo (den forhenværende Copa del Rey) i 1968 ble et lite høydepunkt.

Tidlig på 1970-tallet ankom to nederlendere som skulle sette varige spor etter seg. Den ene var treneren Rinus Michels, og den andre var stjernespilleren Johan Cruyff. Cruyff ble fort en stor helt i Catalonia. En av grunnene var hans uttalelse om at han aldri kunne spilt for Real Madrid, så lenge den klubben ble assosiert med general Franco. En annen var at han oppkalte sin nyfødte sønn Jordi, etter Sankt Georg (Sant Jordi på katalansk); sønnen måtte bli døpt i Nederland, siden det var forbudt å kalle et barn Jordi i Spania på den tiden.

Cruyff markerte seg som en av verdens aller beste spillere gjennom sine fem sesonger i Barcelona. Han ble både seriemester og Copa del Rey-mester, og bokførte 60 mål og 83 målgivende pasninger på 180 offisielle kamper for Barcelona. Men sammen med Michels stod han også for en stilendring som ble varig i klubben. De to var nemlig eksponenter for den såkalte totalfotballen, en nederlandsk filosofi som tildelte spillerne mer flytende roller i laget, og hvor ballbesittelse var en sentral komponent.

Klubben var sportslig sett fortsatt i skyggen av Real Madrid gjennom 1970-årene, men Cruyff tilførte ny optimisme og stolthet. Barcelona kunne også ta tilbake både klubbnavnet Football Club Barcelona og sitt originale emblem, etter at general Franco døde og diktaturet opphørte. 1. februar 1976 iførte Cruyff seg også for første et kapteinsbind med det katalanske flagget på, da Barcelona møtte baskiske Athletic Club til kamp.

I 1978 forlot Cruyff klubben. Samme år valgte for første gang klubbmedlemmene sin president, og valget falt på Josep Núñez. Han ble en viktig skikkelse i klubbens historie. Først fordi han straks investerte penger i La Masia, som skulle bli Barcelonas sagnomsuste akademi for yngre spillere. En rekke førstelagsspillere har senere vært oppfostret der, blant andre Guillermo Amor, Josep Guardiola, Sergi, Albert Ferrer, Cesc Fábregas, Xavi, Andrés Iniesta, Leo Messi, Sergio Busquets, Carles Puyol, Jordi Alba, Víctor Valdés, Gerard Piqué, Pedro og Bojan Krkic. 25. november 2012 hadde Barcelona for første gang elleve spillere på banen samtidig med en fortid i La Masia-akademiet.

Núñez hadde som mål å gjøre Barcelona til en stabil toppklubb, og han hentet også utenlandske stjerner, blant annet Allan Simonsen, Hans Krankl, Bernd Schuster, Diego Maradona, Gary Lineker og Mark Hughes, uten at det ble noen stor suksess i starten.

1980-årene forble forholdsvis magre for Barcelona. Men i 1988 greide Núñez å hente Cruyff «hjem» som klubbens nye trener. Nederlenderen viste at han også mestret trenerrollen godt, ved å forme sitt «Dream Team». Solide spanske spillere som Josep Guardiola, José Maria Bakero, Miguel Ángel Nadal og Andoni Zubizarreta fikk selskap av de internasjonale stjernene Ronald Koeman, Michael Laudrup, Romário og Hristo Stoichkov, og laget spilte seg til fire strake seriemesterskap i årene 1991–1994.

I løpet av åtte sesonger hentet Cruyff hjem totalt elleve titler. Blant dem var Serievinnercupen i 1992, første gang Barcelona vant den turneringen, ved å beseire Sampdoria 1–0 på Wembley. For en klubb med Barcelonas betydelige selvbilde var det definitivt på tide.

Selvbildet fikk seg en trøkk da kaptein og klubbhelt Luis Figo ble lokket til Real Madrid sommeren 2000. Barcelona lyktes ikke med sine kjøp av storspillere de neste sesongene, og var dårlig økonomisk stilt da den unge advokaten Joan Laporta ble valgt til klubbpresident sommeren 2003. Han hadde lovet å kjøpe David Beckham fra Manchester United, men også den engelske storstjernen ble lokket til Real Madrid. Det skulle vise seg å være hell i uhell for Barcelona, som i stedet hentet Ronaldinho fra Paris Saint-Germain.

Den brasilianske stjernen var akkurat en slik spillertype som begeistret supporterne, og under ledelse av en annen nederlandsk trener, Frank Rijkaard, tok Barcelona to nye seriemesterskap, og i 2006 en ny tittel i Mesterligaen (den forhenværende Serievinnercupen).

To år senere ledet Josep Guardiola klubben inn i en ny storhetstid, som nyansatt trener. I likhet med Cruyff hadde Guardiola tidligere vært spiller, og han hadde også en forkjærlighet for korte pasninger og mye ballbesittelse. Barcelona tok en sjanse da de ansatte Guardiola, som kun hadde trenererfaring fra klubbens B-lag, men fikk fulltreff. Han vant Primera División, Copa del Rey og Mesterligaen allerede i sin første sesong. I løpet av fire sesonger vant Barcelona totalt 14 titler under hans ledelse, blant annet tre Primera División-titler og to Mesterliga-titler.

I et lag fullt av store stjerner som Xavi, Andrés Iniesta, Samuel Eto'o, Carles Puyol, Sergio Busquets og David Villa, var Lionel Messi den største. Argentineren debuterte for Barcelona i 2004, og i Guardiolas lag fikk han en skreddersydd rolle. I løpet av sine 17 sesonger i klubben ble Messi mester av Primera División ti ganger, han vant Mesterligaen fire ganger og Copa del Rey sju ganger. I sesongen 2011/2012 skåret han 50 ligamål, som er ligarekord i Spania. Messi ble kåret til verdens beste spiller sju ganger i løpet av sin tid i Barcelona.

Guardiola valgte å trekke seg som trener i 2012, etter fire svært suksessrike år. Barcelona fortsatte å være det dominerende laget i den spanske ligaen, og vant også Mesterligaen igjen i 2015. Brasilianske Neymar og Luis Suárez fra Uruguay hadde vellykkede opphold i klubben.

Verre skulle det vise seg at det stod til med økonomien. Laporta trakk seg som president i 2010, etter å ha sørget for en gjenreisning både sportslig og økonomisk. Men hans etterfølgere Sandro Rosell og Josep Bartomeu greide ikke å styre skuta like godt. Frem mot 2020 skulle det vise seg at klubben hadde vært dårlig økonomiske styrt, og sommeren 2021 hadde Barcelona ikke råd til å fornye Messis kontrakt i henhold til ligaens økonomiske regler. Den argentinske klubblegenden forsvant dermed ut portene, mot sin vilje. Noen måneder tidligere hadde Laporta gjeninntrådt som klubbpresident, men han maktet altså ikke å forhindre at Messi var tapt.

Høsten 2021 kom Xavi tilbake til klubben, som hovedtrener. Han står for en fotballstil i Cruyff og Guardiolas ånd, og og returnerte med ambisjoner om å lede Barcelona tilbake til toppen av både spansk og europeisk fotball.

Blant klubbens mest kjente spillere finner man ungarerne László Kubala og Sándor Kocsis, nederlenderne Johan Neeskens, Johan Cruyff og Ronald Koeman, tyskeren Bernd Schuster, dansken Michael Laudrup, brasilianerne Romário, Ronaldo, Rivaldo, Ronaldinho, Dani Alves og Neymar, argentineren Lionel Messi, uruguayaneren Luis Suárez, samt de spanske verdensmestrene Carles Puyol, Xavi, David Villa, Sergio Busquets og Andrés Iniesta. Spanske Luis Suárez var den første Barcelona-spilleren som ble kåret til verdens beste spiller, i 1961.

Blant de mest meritterte trenerne i klubbens historie har vært Jack Greenwell, Josep Samitier, Enrique Fernández, Ferdinand Daucik, Helenio Herrera, Rinus Michels, César Luis Menotti, Terry Venables, Luis Aragonés, Johan Cruyff, Louis Van Gaal, Frank Rijkaard, Josep Guardiola og Luis Enrique.

• La Liga (27): 1928/1929, 1944/1945, 1947/1948, 1948/1949, 1951/1952, 1952/1953, 1958/1959, 1959/1960, 1973/1974, 1984/1985, 1990/1991, 1991/1992, 1992/1993, 1993/1994, 1997/1998, 1998/1999, 2004/2005, 2005/2006, 2008/2009, 2009/2010, 2010/2011, 2012/2013, 2014/2015, 2015/2016, 2017/2018, 2018/2019 og 2022/2023
• Copa del Rey (31): 1910, 1911, 1912, 1919, 1921, 1924, 1925, 1927, 1941/1942, 1950/1951, 1951/1952, 1952/1953, 1956/1957, 1958/1959, 1962/1963, 1967/1968, 1970/1971, 1977/1978, 1980/1981, 1982/1983, 1987/1988, 1989/1990, 1996/1997, 1997/1998, 2008/2009 2011/2012, 2014/2015, 2015/2016, 2016/2017, 2017/2018 og 2020/2021
• Spansk supercup (10): 1983/1984, 1991/1992, 1992/1993, 1994/1995, 1996/1997, 2005/2006, 2006/2007, 2009/2010, 2010/2011, 2011/2012, 2016/2017 og 2022/2023

• Serievinnercupen/Mesterligaen (5): 1991/1992, 2005/2006, 2008/2009, 2010/2011, 2014/2015
• Fairs Cup (3): 1957/1958, 1959/1960 og 1965/1966
• Cupvinnercupen (4): 1978/1979, 1981/1982, 1988/1989 og 1996/1997
• Den europeiske supercupen (4): 1992/1993, 1997/1998, 2009/2010 og 2011/2012
• VM for klubblag (3): 2009/2010, 2011/2012 og 2015/2016

• Liga F (9): 2011/2012, 2012/2013, 2013/2014, 2014/2015, 2019/2020, 2020/2021, 2021/2022, 2022/2023, 2023/2024
• Copa de la Reina (10): 1994, 2011, 2013, 2014, 2017, 2018, 2019/2020, 2020/2021, 2021/2022, 2023/2024

• Mesterligaen: 2020/2021, 2022/2023, 2023/2024