Guarneri var en italiensk fiolinbyggerfamilie i Cremona på 1600–1700-tallet. Giuseppe Guarneri (1698–1744) er den mest berømte av familiemedlemmene, og regnes som en av de fremste fiolinbyggerne gjennom tidene, ved siden av Antonio Stradivari. Flere av de største fiolinistene i historien spilte på instrumenter bygd av Guarneri.
Andrea Guarneri (1623–1698) var den første fiolinbyggeren i familien. Han gikk i lære som instrumentmaker hos fiolinbyggeren Nicolò Amati i hjembyen Cremona. Mens Stradivari utviklet sin egen distinkte stil, bærer Andrea Guarneris instrumenter preg av Amatis praksis, om enn med mer varierende kvalitet.
Selv om Guarneris strykeinstrumenter kan være enklere dekorert, ha grovere finish i overflatebehandlingen og enkelte mangler i symmetrien, er de høyt verdsatt, spesielt bratsjene og celloene.
Pietro Giovanni (1655–1720), Andrea Guarneris eldste sønn, ble kalt «Pietro av Mantua» for å unngå forveksling med nevøen med samme navn. Etter en periode i farens verksted i Cremona, etablerte han i 1683 egen virksomhet i Mantua. Hans produksjon ble ikke stor, noe som trolig skyldes at han også var ansatt som fiolinist ved den fyrstelige familien Gonzagas hoff.
Pietros instrumenter kjennetegnes av nøyaktighet og presisjon, på samme tid med både originalitet og Guarneri-familiens spesielle karakter. Klangen er fulltonende og rik, og instrumentenes overflatebehandling holder svært høy kvalitet. Pietros få overlevende instrumenter er høyt skattet blant kjennere. Det er usikkert om han også bygde bratsjer, og bare én cello er kjent.
Giuseppe Giovanni Battista Guarneri (1666–1740), Andrea Guarneris tredje sønn og Pietro Guarneris bror, ble kalt «filius Andreae». Slik ble det lettere å holde ham og hans enda mer berømte sønn med samme fornavn fra hverandre. Giuseppe Giovanni overtok sin fars bedrift i 1698, etter å ha vært assistent der i mange år. Allerede i 1680 begynte han å sette sitt preg på virksomheten, blant annet ved å hente inspirasjon fra sin eldre bror Pietros instrumenter. Med dette som utgangspunkt utviklet han sin egen variant av Amati-stilen, og bygde en rekke instrumenter som ble ansett for å ha svært høy kvalitet.
På samme måte som at faren Andrea ofte ble nummer to i konkurransen med den berømte Nicolò Amati, måtte Giuseppe Giovanni finne seg i å leve i skyggen av Antonio Stradivari i store deler av sin karriere. I årene mellom 1715 og 1722 ble han assistert av sønnene Pietro og Giuseppe. Noen av fiolinene fra denne overgangsperioden blir forvekslet med de tidligste instrumentene til sønnen Giuseppe, med en klang og byggekvalitet som overgår både hans fars (Andrea) og hans brors (Pietro) standard.
Pietro Guarneri (1695–1762), Giuseppes Giovanni Battista Guarneris sønn, ble kalt «Pietro av Venezia» for å skille ham fra sin onkel med samme navn. På grunn av et økonomisk tilbakeslag for familiens virksomhet i starten av 1700-tallet flyttet Pietro til Venezia i 1719, etter å ha arbeidet i sin fars verksted noen år. Her fortsatte han å bygge strykeinstrumenter i tradisjonen etter sin far, men utviklet senere en blandingsstil ispedd elementer fra den Venezianske byggemåten. Pietro Guarneris instrumenter er sjeldne, men verdsatt minst like høyt som sin fars og sin onkels instrumenter, ikke minst de få celloene fra hans verksted som har overlevd.
(Bartholomeo) Giuseppe Guarneri (1698-1744) var yngste sønn av Giuseppe Giovanni Battista Guarneri. Hans lysende karriere som fiolinbygger har gjort ham til en av de mest respekterte og berømte fiolinbyggere gjennom tidene. Giuseppe ble også kalt «Guarneri del Gesù», både for å skille ham fra faren med samme navn, og fordi bokstavene IHS er lagt til på firmamerkene i instrumentene. Årsaken er trolig at det var en skikk i Italia å tilføye dette hellige monogrammet på kunstverker.
Giuseppe har blitt omtalt som elev av Stradivari, men mer sannsynlig er det at han gikk i lære hos sin far og assisterte ham i produksjon av fioliner. Allerede i lærlingetiden viste han sitt store talent som instrumentmaker, blant annet ved at han forbedret de siste fiolinene fra farens verksted. Hans første selvstendige instrumenter ble bygd mot slutten av 1720-årene, og allerede i begynnelsen av det neste tiåret hadde hans eget særpreg modnet til en tydelig og gjenkjennbar personstil. Instrumentene viser en klar forskjell fra Stradivaris stil, og tonekvaliteten peker i noen grad mot Amatis praksis, som også hans far og farfar bygget sin egenart på. Imidlertid hviler Giuseppes suksess på å integrere det beste fra flere andres arbeid, for så å forfine og videreutvikle det til et eget karakteristisk særpreg.
Guiseppe var sterkt inspirert av fiolinmakerne fra Brescia-området, blant annet Gaspari Salò og Paolo Maggini. På enkelte måter er innflytelsen fra disse så tydelig at det kan se ut som han ønsket å skape en spesiell Cremona-versjon av disses fiolinbyggernes instrumenter. Dette merkes i fiolinenes form og design, blant annet de frodige buene ved kantene, de lange og spisse lydhullene, og den lange midjen. På den annen side er fiolinenes klang fyldig og robust, og med mulighet til å spille med stort buepress. På mange måter kan instrumentenes karakteriseres som en kombinasjon mellom Guarneris egen klang og Stradivaris responsive og lettspilte fioliner.
Mens andre fiolinbyggere la mest vekt på form og byggestil i sine instrumenter, var tonekvaliteten det viktigste for Giuseppe Giovanni. De mange variasjonene i størrelse, fasong, og i utforming av f-hullene, forteller om hvordan han eksperimenterte for å hente ut den beste klangen fra instrumentene. Guarneri var kompromissløs i sitt krav til materialkvalitet, og valgte ut bare de beste delene av emnene. Overflatebehandlingen er utsøkt, med en transparent oransje eller oransjerød glød. På sitt beste overgår Giuseppe Guarneri kollegaen Stradivari, både med hensyn til instrumentenes klang og byggekvaliteten. Høydepunktet i karrieren var perioden etter 1730. I de siste to-tre siste årene skapte han fioliner som omtales som mesterverker.
Mange berømte fiolinister har brukt fioliner bygd av Giuseppe Guarneri i sin karriere. Paganini var en av de første som fikk stjernestatus med en Guarneri-fiolin, senere fulgte Heifetz, Stern, Zukerman og mange flere. Den kjente norske fiolinisten Arve Tellefsen kjøpte en Guarnerius fra 1741 i 1970, og spiller på den fremdeles.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.