Helgeland – Avis – Store norske leksikon

Avishode Helgeland

Norsk presses historie.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Helgeland var en avis som først utkom under navnet Ranværingen fra 1903 før den skiftet navn til Helgeland i 1910. Avisen gikk inn i 1957.

Historie

Første nummer av Helgeland utkom i januar 1910.

Forside av Helgeland

Nasjonalbilioteket .

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kristine Marie Bogen Gyldenhammer (f. Andersen) (1864–1942) er en av de glemte kvinnelige avispionerene i Nord-Norge. Som sin første ektemann, Peder W. Bogen, var hun bokbinder. Fra 1904 skrev hun i Ranværingen og var redaktør fra 1906 til 1909, da mannen døde. Mo venstrelag ga fra 1913 ut Ranens Folkeblad, og i redaksjonskomiteen var Kristine med, nå gift Gyldenhammer. Sammen med sin nye mann eide hun Ranen Bok- og Akcidenstrykkeri, hvor avisen ble trykt. Fra 1915 til 1917 redigerte hun Nesnaposten, en kystutgave av ranaavisen. Høsten 1916 tiltrådte hun som redaktør av Ranens Folkeblad. Da hun og mannen kjøpte Helgeland og dets trykkeri i april 1918, fortsatte hun som redaktør fra 4. juni samme året. Da Helgeland gikk konkurs i 1921, startet hun Ranens Folkeblad igjen og holdt det gående ett års tid.

Avispioner Kristine Marie Bogen Gyldenhammer.

Av Ukjent/Norsk presses historie.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Grunnlegger og første redaktør var Annæus Eriksen Myklevand, beryktet fra anleggene ved Ofotbanen som foretaksom kaffevert og vinhandler. Etter en tid forlot Myklevand Narvik, og i 1903 startet han Ranværingen i Mo i Rana. Den nye avisen kom i konflikt med den sosialistisk orienterte Dunderlandsdølen, som hadde lite til overs for «det myklevandske skandal organ».

I 1903 inngikk redaktør Redvald Knudtson i Dunderlandsdølen kontrakt med det nyetablerte trykkeriet til Kristine og Peder W. Bogen. Etter et halvår røk Knudtson og trykkerieierne uklar, og Bogen sa opp kontrakten. Knudtson skyldte Bogen penger, og dessuten ble ekteparet uglesett fra borgerlig hold for at de hadde trykt Knudtsons bok om streiken i Dunderlandsdalen. I mangel av trykkeoppdrag kjøpte like godt ekteparet Bogen Ranværingen og ansatte Theodor A. Scheflo som redaktør i januar 1904.

De erklærte sin støtte til «venstres nationale og reformvenlige liberale politikk». Norskdomsrørsla og avholdssaken sto utgiverne særlig nært. Under redaktør Halvdan Asphaug nådde den radikale politiske og kulturelle nasjonalismen sitt høydepunkt i 1905 med kampanjen mot Karlstad-forliket og monarkiet.

Navneskifte

Venstre-tendensen fortsatte med Kristine Bogen som redaktør 1906–1909. I 1909 døde Peder Bogen, og Charles Kent overtok som redaktør i 1910, samme år som avisen skiftet navn til Helgeland. Under Kents fire år lange redaktørperiode dreide avisen mot høyre. Kristine Bogen brøt derfor ut og førte videre sin politiske linje i Ranens Folkeblad, etablert i 1913.

I 1918 kjøpte Bogen og hennes nye ektemann Helgeland tilbake, og ved folkeavstemningen om landets alkoholpolitikk året etter markerte hun sterkt sin støtte til forbudslinjen. Sommeren 1921 gikk bladet konkurs, og det reorganiserte Helgeland ble et talerør for Høyre. Bogen startet opp igjen Ranens Folkeblad.

Under krigen spilte Helgeland på lag med de tyske okkupantene 1940–1945, selv om ikke redaksjonen ble nazifisert. Bladet kom styrket ut av krigsårene, både teknisk og økonomisk. Den sosialistiske konkurrenten ble stanset i august 1941, men fra 1950 var AP-avisen på offensiven. Selv om «Høire-kretser» kjøpte forlagsretten og navnet, manglet avisen kapital til å holde det gående. 28. juni 1957 var det slutt for Helgeland.

Opplag

År	Opplag
1932	1500
1950	3000

Fakta

Ranværingen: første nr. i 1903. Siste nr. 31.12.1909.
Skiftet navn til Helgeland i januar 1910. Siste nr. 28.6.1957.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Tidligere aviser i Nord-Norge

Rune Ottosen

OsloMet – storbyuniversitetet