Il-O-Van

Industrieventyret Il-O-Van Aluminiumvarefabrik begynte med Ernst Poleszynski (1868–1929). Han ble født utenfor ekteskapet av moren Poleszynska, en kvinne fra Wiens overklasse. Poleszynski vokste opp på barnehjem i Krakow, før han flyttet til Danmark og senere Norge. Der begynte han arbeide som kunststøper ved Drammen Jernstøperi. Senere flyttet Poleszynski til Christiania. Der etablerte han i 1894 Christiania Kunst- og Metallstøperi, som er å regne som Norges første kunststøperi.

Poleszynski hadde større visjoner enn å drive som kunststøper. I 1912 etablerte han en kasserollebedrift som en underavdeling til støperiet ved Akerselva. Arbeidsstokken det første året var på 12 mann. I 1914 leide Poleszynski et 300 kvadratmeter stort lokale på naboeiendommen. Det ble innkjøpt nødvendig utstyr som trykkbenker og presser. Første verdenskrig hadde akkurat begynt, og fabrikken produserte derfor også feltflasker, håndgranater og bajonettslirer til hæren.

På tross av at Il-O-Van var en moderne industribedrift, var det lite som minnet om industrialisert produksjon. De aller fleste arbeidsmomentene ble manuelt utført med enkelt utstyr. Tuter til kanner ble sveiset sammen med gass man selv produserte på fabrikken.

Etter at krigen var over i 1918, ble behovet for kjøkkenutstyr stadig større. Kasseroller, kjeler, suppeøser og vannøser ble produsert i store kvantiteter. Fordi det var nødvendig å utvide bedriften, så Poleszynski seg nødt å ekspandere, men han fant ikke egnede lokaler i hovedstaden. I 1922 kjøpte han derfor den nedlagte aluminiumfabrikken A/S Saturn Præsisjonsstöperi i Moss (etablert i 1911 og nedlagt i1920). Fra den tiden tok firmaet i bruk varemerket Il-O-Van på sine produkter, som en forkortelse av «ild og vann».

I 1925 overtok sønnen Gotfred Ernø som disponent for Il-O-Van i Moss, mens sønnen Josef Poleszynski fortsatte som salgs- og reklamesjef. Ernst Poleszynski fulgte godt med på bedriften helt til han døde i 1929.

Under andre verdenskrig minsket produksjonen av aluminium. Bedriften så seg om etter alternative råstoffer som sink og jern. Resultatet viste seg å være magert, og store deler av produksjon stoppet opp under okkupasjonsårene.

Etter krigen ble Il-O-Van en betydelig leverandør av halvfabrikata for andre bedrifter. Deriblant produserte man lampeskjermer til lampen L-1 for Jac. Jacobsens bedrift Luxo. I 1947 ble fabrikken totalskadet etter en brann som startet i støperiet med videre spredning. Med stort pågangsmot gikk man i gang med å bygge nye, lyse lokaler. Etter at den nye fabrikken sto ferdig i 1948 var bedriftens samlede gulvareal på 3500 kvadratmeter.

Importrestriksjoner og toller satte en effektiv stopper for import av utenlandske varer etter krigen. Bedrifter som Il-O-Van hadde gode dager helt frem til begynnelsen av 1950-tallet, da restriksjonene opphørte.

Il-O-Van ønsket å skape nye, trendriktige produkter for å styrke konkurranseevnen, og industridesigneren Thorbjørn Rygh ble brukt for å fornye vareutvalget. I 1951 tegnet han bedriftens mest profilerte og mestselgende produkt – skjenkekjelen «Vørterkaka». Kjelen var nærmest halvkuleformet med en fast bøyle med håndtak i bakelitt. Etter kort tid ble kjelen forbedret ved at bøylen ble bevegelig. Den viktigste forandringen var da man bestemte seg for å eloksere kjelen i ulike farger. På kort tid ble kjelen en salgssuksess. Vørterkakas popularitet resulterte i at man var nødt til å rasjonalisere produksjonen. Da kjelen gikk ut av sortimentet i 1976, hadde man produsert rundt 800 000 enheter.

Fra 1. januar 1961 samarbeidet Aluminiumvarefabrikken Furjo, Halden Aluminiumvarefabrikk, Il-O-Van, Nordisk Aluminiumvareindustri og Norsk Aluminiumvarefabrikk. Tanken bak salgs- og produksjonssamarbeidet var å møte konkurransen fra utlandet, men også å unngå intern konkurranse. Det norske forbrukermarkedet hadde på dette tidspunktet nådd en viss metningsgrad av kjøkkenutstyr. Derfor så alle parter fordeler med et slik samarbeidsprosjekt. Man kom til enighet om å redusere hver enkelt fabrikks produksjon av standardartikler og fordelte disse artiklene slik at ingen artikkelenhet ble produsert ved mer enn én fabrikk.

Produktene ble fra da av markedsført under navnet Høyang som var eiet av Nordisk Aluminiumindustri. Men den enkelte fabrikks produkter ble fortsatt merket med det egne varemerket. Unntaket var produkter med særpreget design eller spesiell funksjon. De kom fortsatt til å bli produsert av fabrikken som lanserte produktet og markedsført under eget navn. Samarbeidet hadde flere stordriftsfordeler. Produksjonen ble rasjonalisert. Noe som blant annet resulterte i lavere produksjonskostnader. Forhandlernes fordel var at de hadde en leverandør å henvende seg til, og lager- og innkjøpsproblemer ble minimert. Konkurranseevnen på det internasjonale markedet ble også styrket for samtlige fem fabrikker.

I 1964 bygde Il-O-Van en egen fabrikk for eloksering slik at de ikke lenger var avhengig av underleverandører. Dette forenklet produksjonen og reduserte produksjons- og transportkostnader. Firmaet elokserte også for andre produsenter, som Cathrineholm i Halden. Det var ikke alle produkter som fikk en like varm velkomst, på tross av godt gjennomført design. Noen kasseroller i rød og blå eloksering var kun på markedet i et par års tid. Det ble også produsert sukker- og fløteskål til Vørterkaka, men disse gikk ut av produksjon etter kort tid.

Den kalde krigen førte til stor etterspørsel av militært utstyr. Il-O-Van fikk en stor kontrakt om å produsere grønnlakkerte feltkokekar for NATOs styrker i Vest-Tyskland. For å dekke etterspørselen, ble det bygd en egen lakkeringsavdeling i Horten. Da kontrakten skulle fornyes, tapte firmaet imidlertid anbudet, og i 1967 ble avdelingen lagt ned. Il-O-Van produserte også flere tusen filterbokser for gassmasker for Forsvaret, men det viste seg at det ikke ble noen ordre, og firmaet satt igjen med et stort økonomisk tap.

I 1968 gikk Il-O-Van ut av familien Ernø da bedriften ble overtatt av Nordisk Aluminiumsindustri. Det samme året ble Nordisk Aluminiumsindustri en del av det statlige konsernet Årdal og Sunndal Verk. På tross av overtakelsen beholdt fabrikken Il-O-Van-navnet. I løpet av de kommende årene var det stadig forandringer, både innenfor produksjon og eierstrukturer.

I 1973 begynte Il-O-Van å lage produkter med teflon. Det samme året ble den nye kasserolleserien Høyang Color lansert. Året etterpå ble den videreutviklet og lansert som Høyang Colorit.

I 1975 ble Polaris Fabrikker i Sandnes solgt til Årdal og Sunndal Verk, og Høyang skiftet navn til Høyang-Polaris. Bedriftsnavnet Il-O-Van ble stadig mer visket ut, og i 1978 ble alle Høyang-produktene solgt som Høyang. I tiden rundt 1980 var nærmest all norsk produksjon av kjøkkenutstyr i aluminium blitt flyttet til Moss.

I 1986 ble Årdal og Sunndal Verk fusjonert med Norsk Hydro – Hydro Aluminium. I 1989 ønsket ikke Hydro Aluminium å satse på ferdigvareproduksjon og solgte derfor Høyang-Polaris til den finske konkurrenten Hackman. I 1994 fikk fabrikken navnet Hackman Designor AS, i 2000 Designor AS og i 2003 skiftet konsernet og fabrikken navn til Iittala. Da det finske konsernet Fiskars i 2007 kjøpte opp Iittala, ble driften ved Iittala AS i Moss, tidligere Il-O-Van, nedlagt.