Jean Piaget
Jean Piaget var en sveitsisk psykolog og filosof. Han er kjent for å ha utført omfattende forskningsarbeid og detaljerte undersøkelser på utviklingen av intelligens og tenkning fra fødsel og til voksen alder.
Piaget har også publisert en rekke betydningsfulle bøker om barns utvikling.
Piaget var født i Neuchâtel i Sveits der hans far Arthur var professor i litteratur. Jean Piaget var professor ved universitetet i Genève fra 1929 til 1975, direktør for det internasjonale byrå for pedagogikk (B.I.E.), og leder av Centre international d'épistémologie génétique, som ble stiftet i 1955. Videre tok Piaget en doktorgrad i biologi før han studerte videre ved universitetet i Zürich der han ble interessert i psykoanalyse. Piaget ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1961. Han døde i Genève i 1980, 84 år gammel.
Piaget ønsket å forstå hvordan kunnskap oppstår og utvikles. På denne måten kan det argumenteres for at problemstillingene hans først og fremst er epistemologiske, ikke psykologiske eller pedagogiske – selv om hans teorier, spesielt stadieteorien, ble svært populær blant psykologer og pedagoger. Studier av barns utvikling kan heller sies å være et middel, enn et mål, for å forstå kunnskap som en egen ting.
I 1920-årene publiserte Piaget en rekke betydningsfulle bøker om barns utvikling fra «egosentriske individer» til mennesker som kan tenke rasjonelt og erkjenne sannhets- og moralnormer. Det vakte oppsikt da han hevdet at barn helt opptil 6–7 årsalder ikke forstår at andre mennesker kan ha et annet perspektiv på verden enn det de selv har.
Piaget baserte påstandene sine på studier av barns språk. Barn opptil denne alderen synes ikke å snakke til andre for å gi informasjon eller for å forstå hva andre mennesker mente om omgivelsene og det som skjedde. Han observerte at barna stort sett snakket til seg selv.
Piaget mener at den logiske tenkningen hos barn er kvalitativt forskjellig fra hva vi ser hos voksne. Dette er utgangspunktet for hans stadieteori: Piaget mener at barns logiske evner utvikler seg i stadier, og at det dreier seg om hvordan og når barn får forståelse av logiske relasjoner.
I denne sammenheng utførte Piaget en serie studier av hvordan barn oppfatter tid, rom, mengde, hastighet og så videre. For Piaget handlet intelligens om å mestre problemer av logisk natur.
Ifølge stadieteorien er det mulig å dele utviklingen av den logiske tenkningen inn i fire kvalitativt forskjellige perioder; den sensomotoriske, den preoperasjonelle, den konkret-operasjonelle og den formal-operasjonelle perioden.
Den sensomotoriske fase strekker seg fra fødsel til barnet er omtrent 1 ½ år. Den karakteriseres av at barnets sanseopplevelse eller sensoriske opplevelse og bevegelse er nært koblet til hverandre uten at det var et kognitivt (tankemessig) element til stede.
Erfaringer med ting fører til at barnet langsomt lærer seg konsekvensene av sine handlinger. Det lærer at ting kan falle på gulvet, klosser lager lyd når de slås mot bordet, at vann søles på bordet når glasset velter og så videre. Piaget mener også at det er i dette stadiet at barn lærer at objekter har varighet, ikke forsvinner selv om det ikke er synlige, altså objektpermanens.
Piaget undersøkte om barnet hadde oppnådd objektpermanens ved å dekke til en leke. Dersom barnet ikke viste noen tegn på at det hadde skjedd en forandring hos objektet, hadde barnet ennå ikke etablert objektpermanens. Forsøkene resulterte i hypotesen om at barn ikke hadde oppnådd denne evnen før ved ti måneders alder. Barnet har også utviklet evnen til å bruke symboler under lek i dette stadiet. Det kan for eksempel være en kloss som representer en bil, eller en pinne som er et dyr.
Den preoperasjonelle fase strekker seg fra barnet er to til omtrent syv år. Piaget mener at barnet på dette punktet ennå ikke mestrer det han kaller logiske operasjoner. Barn kan leke med eller manipulere objekter, som i forrige stadium, men kan ikke forstå mengde eller form: hvis et objekt forandrer form uten å endre masse, kan ikke barnet forstå at det har samme mengde/masse.
Han kalte denne evnen reversibilitet – det å kunne forstå at når et objekt forandrer noe, for eksempel form, ville objektet være det samme objektet når man reverserte objektets form tilbake til den opprinnelige formen.
Han demonstrerte denne egenskapen ved å gi barnet spesielle oppgaver. Han helte blant annet like mye vann i to like glass slik at barnet så at det var like mye vann i begge glassene. Så helte han vannet fra det ene glasset over i et tynnere og høyere glass og spurte barnet om det nå var like mye vann i glassene. Barnet på fire–fem år vil svare at det er mer vann i det tynne glasset. Evnen til å forstå at logiske operasjoner var reversible kaller han konservering.
Den tredje stadiet er det konkret-operasjonelle stadiet. Det varer fra barnet er syv til elleve år. Barnet har nå lært å utføre konkrete, logiske handlinger, men forstår ikke abstrakte hendelser. Eksempelvis vil ikke barnet forstå vannglasseksempelet før ved syv–åtte års alder. Det er i dette stadiet at barnet også begynner å forstå klassifisering av objekter.
Barnet kan nå for eksempel velge ut alle blå klosser fra en ekse med klosser som har forskjellige farger og former. Det kan også gjøre konseptuelle kategoriseringer i løpet av dette stadiet, for eksempel at dyr er fellesbetegnelse på alle dyr som katt, hund, hest og så videre. Evnen til reversibel tenkning (reversibilitet) oppstår også nå. Hvis man har en leirklump som ser ut som en ball og den rulles ut til en pølse, vil barnet nå forstå et pølsa kan rulles tilbake til en ball.
Det fjerde stadiet er det formal-operasjonelle stadiet og strekker seg fra barnet er 11 til 15 år. Nå er barnet i stand til å forestille seg noe som ikke har skjedd, men som kan komme til å skje. Det er ikke lenger avhengig av konkrete objekter for å kunne forstå abstrakte fenomener.
Piaget beskriver dette som at barnet er i stand til å danne seg hypoteser om hva som kan skje. Barnet kan resonnere seg fram til for eksempel hva som vil skje hvis hen ikke rekker bussen. I dette stadiet blir også barnet meget opptatt av sine egne meninger og holdninger. De kan fremstå som egosentriske og oppleve at andre kritiserer deres meninger og atferd.
I årene etter at Piaget publiserte disse teoriene, har det vært reist en del kritikk mot både stadiebegrepet og mot Piagets metoder. Blant annet har det vært rettet kritikk mot selve forsøkene. Noen mener at bedømmelsen av barns virkelighetsforståelse i ulike alderstrinn i for stor grad skjedde med forskerens øyne, i stedet for med bakgrunn i barnets egen opplevelse av forsøkssituasjonen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.