Lesothos historie

Arkeologiske funn viser at det har levd mennesker i Lesotho i over 50 000 år. De første innbyggerne var jegere og sankere fra san-folket, som bebodde store deler av det sørlige Afrika. San-folket har blant annet etterlatt seg hulemalerier.

Fra det som i dag er Sør-Afrika innvandret flere bantu-folkeslag til Lesotho på 1500-tallet. Dette var kvegfolk som etter hvert organiserte seg i klaner og høvdingdømmer. Dette var i første rekke sotho-talende folk (basotho), som nå utgjør mesteparten av landets befolkning. Lesotho eksisterte ennå ikke som noen statsdannelse. Nasjonsbyggingen til basotho-folket er gjerne tidfestet til første halvdel av 1800-tallet og knyttet til kong Moshoeshoe (1786–1870), som da vokste frem som en lokal høvding og etter hvert samlende leder for basothoene.

Moshoeshoe gjorde seg blant annet bemerket i forsvaret mot krigere og røvere som rundt 1820 hjemsøkte basothoenes områder, og samlet ulike klaner og høvdingdømmer i en allianse som la grunnlaget for en forent basotho-nasjon – som senere ble kongedømmet Lesotho. Ennå kontrollerte basothoene betydelige landområder i lavlandet, i det som senere ble Oranjefristaten i Sør-Afrika, i tillegg til fjellområder i dagens Lesotho.

Flere hendelser som fant sted i dagens Sør-Afrika i første halvdel av 1800-tallet var bestemmende for fremveksten av det moderne Lesotho. Uro blant afrikanske folk, samt kriger som følge av zulukongen Shakas ekspansjonisme, førte til nye folkeforflyttinger og konflikt med basothoene. Samtidig, midt i 1830-årene, krysset hvite bosettere (boere) Oranje-elven og slo seg ned innenfor deler av Moshoeshoes kongedømme.

I tillegg til den truende politiske utviklingen ble basothoene rammet av tørke og sult. Boernes kolonisering truet basothoenes land og selvstendighet, og kong Moshoeshoe trakk seg tilbake til fjellene for bedre å kunne forsvare seg mot militært overlegne boere. Samtidig søkte han en politisk løsning gjennom å alliere seg med britene – som stod i motsetning til boerne i det senere Sør-Afrika. I 1843 undertegnet kongen en avtale med guvernøren av Kapp-kolonien, der Moshoeshoe ble anerkjent som alliert.

Med den britiske annektering av Oranjefristaten i 1848 ble nye grenser – uakseptable for basothoene – trukket opp, og basothoene førte i 1851–1852 væpnet motstand mot den hvite koloniseringen og det britiske styret. Britene trakk seg ut av Oranjefristaten i 1854, som da ble en boer-republikk. Etter en kort periode med godt forhold, kom det til kamper i 1858, etterfulgt av en spent periode med nye og til dels omfattende kriger i 1865 og 1867, hvoretter kong Moshoeshoe søkte britisk beskyttelse. Derved ble Lesotho annektert av Storbritannia og gjort til protektorat under navnet Basutoland i 1868.

Britene fryktet dels at basothoenes land skulle tas helt over av boerne, dels at basothoene ville kompensere for tapt territorium ved å underlegge seg annet land i Kapp-kolonien og Natal. Endelige grenser ble trukket opp i 1869. Av økonomiske hensyn slo Storbritannia Basutoland administrativt sammen med Kapp-kolonien. Da denne fikk indre selvstyre i 1872, brøt det ut opprør i Lesotho, og det direkte styret fra London ble gjenopptatt i 1884 med Maseru som administrasjonssted. Derved ble Basutoland ansett som en egen statsdannelse, hvilket bidro til at landet unngikk å bli inkorporert i Sør-Afrikaunionen da denne ble etablert i 1910. Boerne arbeidet for dette, men avtalen med britene forhindret en slik utvikling. Britene styrte gjennom en utsending, men etablerte samtidig en viss grad av selvstyre gjennom et nasjonalt råd, opprettet i 1903, og en overhøvding.

I første halvdel av 1900-tallet ble det fremmet krav om økt innflytelse over administrasjonen av Basutoland, og det vokste frem en nasjonalistbevegelse som krevde selvstendighet. Fra 1952 ble dette kravet kanalisert gjennom landets første parti, Basutoland Congress Party (BCP), stiftet av Ntsu Mokhehle (1918–1999). Et annet, Marerna Tiou Party (MTP), ble dannet av en gruppe høvdinger i 1957. En splittelse av BCP førte i 1958 til etableringen av Basutoland National Party (BNP), ledet av Joseph Leabua Jonathan.

BCP vant det første valget i 1960 og var medvirkende til å få vedtatt en grunnlov i 1964. Partiet la grunnlaget for Lesothos selvstendighet 4. oktober 1966. Valget i 1965 ble derimot vunnet av BNP, med finansiell hjelp fra Sør-Afrika. Statsoverhode ved selvstendigheten ble kong Moshoeshoe 2., sønnesønn av nasjonens grunnlegger. Som statsminister ble Leabua Jonathan den sterke mann i Lesotho og fikk gjennomslag for at kongen ikke skulle ha utøvende makt eller spille noen politisk rolle.

Da det ved valgene i 1970 ble klart at BNP led nederlag, innførte Jonathan unntakstilstand, avskaffet grunnloven, oppløste regjeringen og arresterte opposisjonslederne. Kongen ble tvunget i eksil, men vendte tilbake samme år. Flere forsøk på væpnet opprør mot Jonathans styre ble slått ned; de var blant annet iverksatt av Lesotho Liberation Army (LLA), en væpnet gren av BCP som statsministeren beskyldte Sør-Afrika for å stå bak.

Etter en sørafrikansk blokade av grensen fra 1. januar 1986 gjennomførte Lesothos militære, ledet av generalmajor Justine Lekhanya (1938–2021), et kupp som avsatte statsminister Jonathan. Kong Moshoeshoe ble gjeninnsatt som Lesothos virkelige statsoverhode, men makten lå i et militærråd som Lekhanya innsatte. Kongen dro i 1990 på ny i eksil, etter uoverensstemmelse med de militære lederne. Han ble dermed avsatt og erstattet av sin sønn, som tok navnet Letsie 3.

I 1991 ble Lekhanya avsatt som leder for militærrådet etter et kupp ledet av oberst Elias Phisoana Ramaema (1933–2015), som selv var medlem av rådet. En ny demokratisk grunnlov ble forhandlet fram i 1991 og vedtatt i 1993. Kong Moshoeshoe 2. vendte tilbake til Lesotho i 1992 og ble gjeninnsatt 1995. Letsie abdiserte og ble kronprins.

I 1993 ble det avholdt flerpartivalg på ny nasjonalforsamling. BCP vant alle setene, og Ntsu Mokhehle ble utnevnt til statsminister. I januar 1996 omkom kong Moshoeshoe 2. i en bilulykke, og Letsie tok på ny over tronen. Samme år mislyktes et kuppforsøk iscenesatt av elementer innen hæren. Den politiske uroen fortsatte i 1997 da deler av politiet gjorde opprør og forsøkte å avsette regjeringen.

I 1997 dannet Mokhehle et nytt parti, Lesotho Congress for Democracy (LCD), og fikk med seg et flertall av BCPs parlamentsmedlemmer. I 1998 gjennomlevde Lesotho landets mest alvorlige politiske krise noen gang: Resultatet av parlamentsvalget i mai ble bestridt av opposisjonen etter at LCD, med 60,7 prosent av stemmene, tok 78 av de i alt 80 setene i nasjonalforsamlingen. Under demonstrasjoner i hovedstaden Maseru brøt det ut væpnede sammenstøt mellom tilhengere av LCD og opposisjonen. Deretter gjorde yngre offiserer i hæren opprør. Deler av sentrum i hovedstaden ble også brent ned og vandalisert.

Statsminister Pakalitha Mosisili ba den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC om assistanse. Sørafrikanske og botswanske soldater gikk inn i Lesotho 22. september 1998 og tok kontroll over de mest sentrale politiske, økonomiske og militære installasjoner. Intervensjonsstyrken ble trukket ut i mai 1999, hvorpå en prosess for å gjenskape normalitet og gjeninnføre demokratisk styresett ble påbegynt.

SADC med Sør-Afrika i spissen har spilt en sentral rolle i å mekle frem politiske løsninger der siktemålet både har vært å skape tillit mellom politiske partier og fraksjoner, og for å få på plass grunnlovsreformer som kunne styrke politiske institusjoner, blant annet endringer i valgsystemet. Svært mange grunnlovsreformer er innført, men rivalisering i parlament og regjering har vedvart og bidratt til fortsatt politisk ustabilitet. Frykten for at krefter i militæret og politiet igjen kan gripe inn, har heller ikke forsvunnet. Statsministeren fra 2012, Tom Thabane, flyktet til Sør-Afrika i august 2014 under påstand om at militæret forsøkte å ta makten og ønsket å drepe ham. Han returnerte til Lesotho i september 2014 med beskyttelse av sørafrikansk politi.

Den politiske ustabiliteten har vært forsterket av svake politiske partier, stadige avskallinger og framvekst av nye partier. Medlemmer av regjering og parlament har også ofte skiftet partitilhørighet og gjort levedyktigheten til koalisjonsregjeringer vanskelig. Ved valget i 2022 ble et helt nytt parti, Revolution for Prosperity, størst og fikk statsministeren, Sam Matekane, i en koalisjonsregjering. Matekane regnes som Lesothos rikeste mann, der inntektene særlig er knyttet til bygg og anlegg og oppdrag for myndighetene, men også fra diamantgruvene.

Lesothos utvikling er tett knyttet til og avhengig av Sør-Afrika. Historisk har eksportinntektene vært knyttet til mannlig arbeidskraft på årskontrakter i den sørafrikanske gruveindustrien. Samtidig har overføringer fra Sør-Afrika fra tollinntekter og kompensasjon for medlemskapet i Southern Africa Customs Union alltid vært en stor inntektskilde for Lesotho. Sør-Afrika er også Lesothos viktigste importmarked. Lesotho er i valutaunion med Sør-Afrika.

Avhengigheten til Sør-Afrika har fortsatt etter apartheids fall, men den har endret noe karakter. Sysselsettingen i gruvene har gått ned, men vokst på andre områder. Det er også personer med høyere utdanning og fagopplæring, og mange kvinner, som søker arbeid i Sør-Afrika. Mange har også utvandret. Inntekter og overføring herfra tilbake til familier og lokalsamfunn i Lesotho utgjør en betydelig del av nasjonalproduktet.

Siden årtusenskiftet har også Lesotho fått en tekstilindustri der utenlandske investorer har vært tiltrukket av billig arbeidskraft, gunstige skatteavtaler, investeringsstøtte og framfor alt tollfri adgang til markeder i Sør-Afrika og særlig USA. På det meste har dette sysselsatt over 50 000 personer, der de fleste er kvinner. Utbygging av fjellandets enorme vannressurser for eksport av strøm til Sør-Afrika gir også mange ringvirkninger og på sikt store inntekter. I tillegg gir diamantgruvene viktige eksportinntekter og avgifter til myndighetene.

Lesotho klassifiseres som et lavere mellominntektsland. Halvparten av befolkningen lever i dag under fattigdomsgrensa. Rundt en firedel må klare seg med mindre enn to dollar dagen. Fattigdommen i byene har gått ned siden tusenårsskiftet, men har stagnert på landsbygda. Der er flertallet av husholdningene knyttet til selvberging, og mange lever i en utsatt posisjon og er sårbare for variasjoner i nedbør og klimaendringer.

• Lesotho
• Lesothos befolkning
• Lesothos geografi
• Lesothos politiske system
• Lesothos utenrikspolitikk