Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Faktaboks

Marcello Mastroianni

Marcello Vincenzo Domenico Mastroianni

Uttale
mastroiˈanni
Født
28. september 1924, Fontana Liri, Lazio
Død
19. desember 1996, Paris
Marcello Mastroianni

Marcello Mastroianni og Stefania Sandrelli i en scene fra filmen Skilsmisse på italiensk, 1963.

Av /KF-arkiv ※.

Marcello Mastroianni var en italiensk filmskuespiller som kan vise til en av de mest allsidige og produktive skuespillerkarrierer i moderne filmhistorie.

Mastroianni ble hedret med en rekke priser, og vant skuespillerprisen under filmfestivalen i Cannes to ganger, samt to Bafta-priser og to Golden Globe.

Debut på lerretet

Han arbeidet først som skuespiller blant annet ved Luchino Viscontis Eliseo-teater, og viste at han behersket både en klassisk og moderne spillestil. Etter å ha debutert på lerretet i 1947, ble han en populær hovedrolleinnehaver i en rekke italienske filmer i 1950-årene. Mastroianni fikk et internasjonalt gjennombrudd i Viscontis filmatisering av Fjodor Dostojevskijs roman Le notti bianche (Hvite netter, 1957), og dette ble starten på en av nyere films mest allsidige skuespillerkarrierer.

Den moderne mann

I løpet av noen få år spilte han sentrale roller i epokegjørende filmer som Federico Fellinis klassiker La dolce vita (Det søte liv, 1960) og (1963), og Michelangelo Antonionis La notte (Natten, 1961). I disse filmene var han personifiseringen av den moderne europeiske mann, men tilførte samtidig alle sine roller en kompleksitet og en viss distanse.

Med mesterregissører

Mastroianni spilte varierte hovedroller i filmer som Pietro Germis Divorzio all'Italiana (Skilsmisse på italiensk, 1963), Marco Ferreris La grande bouffe (Etegildet, 1973) og brødrene Tavianis Allonsanfan (1974). Med alderen ble han mer etterspurt enn noensinne, og hadde karakterroller i Ettore Scolas Un giornata particolare (En spesiell dag, 1977), Fellinis Città delle donne (Kvinnebyen, 1980) og Ginger e Fred (1985), Theo Angelopoulos' Birøkteren (1986), Nikita Mikhalkovs Oci ciornie (Sorte øyne, 1987) og Giuseppe Tornatores Stanno tutti bene (Alle har det bra, 1990).

Hans siste spillefilm ble det biografiske dramaet Viagem ao Princípio do Mundo (1997), som hadde premiere året etter at han døde. Her portretterer han Manoel de Oliveira, som også hadde regi på filmen.

Tre ganger ble han Oscar-nominert for beste hovedrolle: Divorzio all'italiana (Skilsmisse på italiensk, 1961), Una giornata particolare og Oci ciornie.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg