Martensklausulen

Martensklausulen er en betydningsfull humanitærrettslig bestemmelse som er oppkalt etter den russiske delegaten til fredskonferansen i Haag i 1899, Frederic de Martens. Bestemmelsen finnes, i stort sett likelydende versjoner, i fortalen til 2. Haagkonvensjon av 1899, fortalen til 4. Haagkonvensjon av 1907, artikkel 63/64/142/158 i de fire Genèvekonvensjonene av 1949, og artikkel 1.2 i første tilleggsprotokoll av 1977 til de fire Genèvekonvensjonene.

Bestemmelsens hovedfunksjon er å unngå rettstomrom under en væpnet konflikt, ved at det fastslås at selv om andre regler under krigens folkerett ikke er anvendelig, så «skal sivile og stridende beskyttes av og stilles under folkerettens prinsipper slik som de utspringer av etablerte sedvaner, av humanitære prinsipper og av den offentlige samvittighets krav».

På grunn av den omfattende kodifiseringen av internasjonal humanitærrett de siste hundre årene har bestemmelsen fått begrenset betydning i praksis, men den sies å ha betydning i to funksjoner: For det første at den er til hinder for en tolkning av internasjonal humanitærrett som tilsier at det som ikke er uttrykkelig forbudt, er tillatt, og for det andre at den bidrar med et dynamisk element i internasjonal humanitærrett som innebærer at de omtalte prinsippene gjelder uansett hvordan teknologien og andre forhold utvikler seg.