Moldovas historie

I det første årtusen før vår tidsregning var området som i dag utgjør Moldova, bebodd av getere og skytere. På Svartehavskysten anla grekerne fra 600-tallet fvt. kolonier som drev handel med landet innenfor. Som grenseområde til den romerske provinsen Moesia Inferior var de sørlige delene av dagens Moldova en periode under sterk innflytelse fra Romerriket.

Under folkevandringene ble Moldova med sitt åpne landskap invadert mange ganger, og gjennom århundrene hadde ulike folk dominans over området: gotere, sarmater, hunnere, gepider, slavere, avarer, ungarere, petsjeneger, kumaner og mongoler (Den gylne horde fra 1200-tallet).

Ved Dnestrs utløp hadde den italienske bystaten Genova en befestet handelsstasjon fra 1300-tallet. Det førte med seg kommersielle og kulturelle kontakter med det vestlige Europa.

Fra midten av 1300-tallet, trolig fra 1359, oppstod fyrstedømmet Moldova som en videreføring av tidligere mindre politiske enheter. Det skjedde etter initiativ fra den ungarske kongen Lajos 1 som en buffersone mot mongolene. De første årene var fyrstedømmet under ungarsk overhøyhet, fra 1364 (eller noe tidligere) selvstendig under Bogdan 1.

Grensene for fyrstedømmet ble gradvis utvidet mot øst og sør, slik at de på begynnelsen av 1400-tallet gikk ved Dnestr i øst og Svartehavet i sør. Språket til den dominerende folkegruppen i Moldova var rumensk, det vil si at det nedstammet fra latin med sterk innflytelse fra andre språk i området, særlig slavisk.

• For den generelle historien til fyrstedømmet Moldova fram til avståelsen av den østlige delen (Bessarabia) til Russland i 1812, se Romanias historie.

En kortere tid på begynnelsen av 1400-tallet var Moldova under polsk overhøyhet. Men det var tyrkerne og Det osmanske riket som skulle bli den største trusselen mot moldovsk selvstendighet og territorial integritet – og deretter, fra 1700-tallet, Russland.

Den første tyrkiske erobringen skjedde i 1484 (i Cetatea Albă, tyrkisk Akkerman, i dag Bilhorod-Dnistrovskyj i Ukraina), og i 1538 annekterte Det osmanske riket den sørøstlige delen av Moldova (Bugeac, fra 1800-tallet gjerne kalt Sør-Bessarabia). Området ble lagt under direkte tyrkisk styre. Samtidig ble det som var igjen av fyrstedømmet Moldova en autonom vasallstat under sultanen.

Svekkelsen av Det osmanske riket på 1700-tallet fristet både Østerrike og Russland til å utvide sin innflytelse. Det russiske presset mot Moldova begynte tidlig på 1700-tallet. At moldovske fyrster flere ganger søkte russisk støtte mot tyrkerne, gjorde det lettere for russerne å få innflytelse. På 1700-tallet betraktet Russland Moldova som sitt naturlige innflytelsesområde, og søkte å legge det under seg i forbindelse med flere russisk-tyrkiske kriger.

Under napoleonskrigene provoserte Russland frem en konflikt med Det osmanske riket som påskudd for å okkupere Moldova og Valakia høsten 1806. I tidens hemmelige diplomati ble de to fyrstedømmene flere ganger brukt av stormaktene som lokkemat og byttemiddel i forhandlinger med andre stormakter. Men Russland måtte gradvis redusere sitt krav om avståelse av de to Donaufyrstedømmene. Først ble kravet på Valakia frafalt, Russland ville nøye seg med Moldova og Bugeac. Deretter godtok Russland at ikke hele Moldova skulle avstås. Det endelige resultatet, bestemt ved fredsslutningen i Bucureşti (1812), ble at Moldova skulle deles med Prut som grenseelv.

Navnet Bessarabia hadde til da bare vært brukt om dette området i sør, men bruken ble nå utvidet til å gjelde hele den russiske erobringen. Fyrstedømmet Moldova var dermed delt omtrent på midten, med en noe større og mer fruktbar del til Russland enn det den moldovske fyrsten (fortsatt under tyrkisk overhøyhet) i Iaşi kontrollerte. Moldovske protester mot delingen ble ikke tatt hensyn til. I den russiske delen var 85 prosent av befolkningen moldovere (rumenere). Ved freden i Adrianopel i 1829 fikk Russland etter en ny russisk-tyrkisk krig skjøvet grensen sørover slik at også Donaudeltaet ble russisk.

I begynnelsen var den russiske forvaltningen relativt liberal. De gamle lovene skulle fortsatt gjelde. Tighina ble den første hovedstaden, men i 1818 overtok Chişinău som hovedstad. Under Nikolai 1 mistet Bessarabia sin delvise autonomi i 1828, og de generelle linjene i den politiske og økonomiske utviklingen frem til den første verdenskrig ble en del av Russlands historie.

Under Krimkrigen (1853–1856) var Bessarabia et oppmarsjområde for de russiske styrkene, som okkuperte fyrstedømmene Moldova og Valakia. Ved freden i Paris i 1856 måtte Russland avstå den sørlige delen av Bessarabia (Bugeac) til Moldova. Etter den russisk-tyrkiske krig i 1877–1878, da Romania og Russland stod sammen mot tyrkerne, tok Russland Sør-Bessarabia tilbake.

Unionen mellom Moldova og Valakia i 1859–1862, som skapte den nye staten Romania (kongedømme fra 1881), vakte interesse i Bessarabia, men førte ikke til noen nasjonal bevegelse. Først de siste tiårene under russisk styre vokste det frem en nasjonal bevegelse. Det var en reaksjon på den hardere russifiseringen som preget annen halvdel av 1800-tallet, men hadde også sammenheng med den politiske interessen som fulgte med den russiske revolusjonen i 1905 og de nye politiske organene, blant annet valg til dumaen.

• Se også: Russlands historie

Den første verdenskrig førte med seg løsrivelse fra Russland og forening med Romania. For Bessarabia betydde krigen i første omgang mobilisering av en stor del av den mannlige befolkningen til russisk krigstjeneste. Mange ble satt inn på den felles russisk-rumenske fronten i rumensk Moldova og fikk slik nye nasjonale erfaringer om forbindelsene mellom de to moldovske områdene.

Selv om sentralmaktene lokket Romania med Bessarabia, valgte Romania i 1916 å gå sammen med ententemaktene i håp om å få Transilvania og Bukovina fra Østerrike-Ungarn og ble dermed alliert med Russland.

Den russiske revolusjonen i mars 1917 førte også i Bessarabia til en hektisk politisk aktivitet. Det nasjonale moldovske partiet ble grunnlagt i april og krevde autonomi, demokratiske retter og bruk av rumensk språk. De nasjonale kravene gjaldt også moldoverne øst for Dnestr. Tanken om en egen nasjonalforsamling fikk økende oppslutning. I desember 1917 møtte Sfatul Ţării (Landsrådet) i Chişinău. Den 15. desember utropte rådet Den demokratiske moldovske republikk og utnevnte kort tid etter en regjering. Denne republikken skulle inngå i en føderativ, demokratisk russisk republikk.

Til grunn for opprettelsen lå ikke bare generelle nasjonale selvstyrekrav, men også frykten for Ukraina, der mange nasjonalister ønsket Bessarabia lagt inn under Ukraina. Situasjonen på den moldovske landsbygda holdt dessuten på å komme ut av kontroll, spesielt etter bolsjevikenes maktovertakelse i Petrograd i november. Den nye regjeringen hadde ikke maktmidler til å gjenopprette ordnede forhold, og 18. januar 1918 inntok bolsjevikiske styrker Chişinău. Den største fraksjonen i Sfatul Ţării møttes da i hemmelighet og anmodet Romania og de allierte om å gripe inn militært mot bolsjevikene. Den 26. januar gikk rumenske styrker inn i Chişinău.

Etter sammenstøt øst i landet trakk bolsjevik-styrkene seg tilbake. Den 6. februar erklærte landsrådet Sfatul Ţării Den demokratiske republikken Moldova som uavhengig stat. Den nye republikken hadde foreløpig små økonomiske muligheter til å eksistere som uavhengig stat, og følte seg truet både fra sovjetrussisk hold og fra den tysk-støttede ukrainske regjeringen.

Sfatul Ţării erklærte den 9. april 1918 union med Romania på visse betingelser, blant annet delvis selvstyre. Betingelsene ble tatt bort i desember 1918 etter at krigen var slutt og hadde ført til dannelsen av Stor-Romania. Unionen mellom Bessarabia og Romania ble internasjonalt anerkjent på fredskonferansen i Paris i oktober 1920.

Men Sovjetunionen anerkjente aldri Romanias rett til provinsen. Som en påminnelse om dette opprettet de i 1924 Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikk på østsiden av Dnestr (rumensk Transnistria), som del av sovjetrepublikken Ukraina. Hovedstad var først Balta, fra 1929 Tiraspol.

Fra 1918 til 1940 ble de generelle linjer i den politiske og økonomiske utviklingen en del av Romanias historie. Som landsdel i Romania var Bessarabia den økonomisk svakest utviklede både i 1918 og 1940. Bessarabias økonomi og kommunikasjoner hadde vært integrert med Russlands, og landsdelens eksportvarer var til dels sammenfallende med Romanias, slik at det var vanskelig å finne nye markeder i Romania.

Analfabetismen i Bessarabia var den høyeste i Romania både i 1918 og 1940, men det skjedde likevel fremskritt. Samlet sett forble Bessarabia tilbakestående, og mange rumenske politikere mistet fort interessen for landsdelen. Frykten for sovjetiske ønsker om gjenerobring virket også hemmende.

I en hemmelig tilleggsavtale til den tysk-sovjetiske ikke-angrepspakten av 1939 (Molotov-Ribbentrop-pakten) godtok Tyskland at Bessarabia skulle være sovjetisk innflytelsesområde. På den bakgrunn krevde Sovjetunionen i juni 1940 i et ultimatum at Romania skulle avstå Bessarabia og Nord-Bukovina. Romania fant det nytteløst å gjøre motstand, og 28. juni rykket sovjetiske styrker inn.

I august 1940 ble den sentrale delen av Bessarabia, sammen med en del av Den moldovske autonome sovjetrepublikken på den andre siden av Dnestr, organisert som egen sovjetrepublikk – Den moldovske sosialistiske sovjetrepublikk. Det nordlige Bessarabia og Nord-Bukovina ble innlemmet i sovjetrepublikken Ukraina, det samme ble Sør-Bessarabia (Bugeac). Et stort antall mennesker ble arrestert eller drept, ikke minst gjaldt det den ikke-kommunistiske eliten.

Da Tyskland angrep Sovjetunionen i juni 1941, okkuperte Romania, nå som alliert med Tyskland, Bessarabia etter harde kamper. Denne okkupasjonen gikk spesielt utover jødene. Titusener ble drept av tyske spesialkommandoer og tyske og rumenske soldater, og trolig ble over 140 000 deportert til konsentrasjonsleirer i Transnistria. Over halvparten døde. Da de tyske og rumenske styrkene måtte trekke seg tilbake for den fremrykkende sovjethæren i august 1944, ble Bessarabia igjen sovjetrepublikk etter de samme grensene som i 1940.

Fra 1944 til 1990 ble de generelle linjer i den politiske og økonomiske utviklingen i Moldova en del av Sovjetunionens historie. Tvangskollektiviseringen av jordbruket, som var påbegynt i 1940–1941, ble for alvor gjenopptatt i 1947 og avsluttet i 1950. Flere hundre tusen mennesker ble deportert til Sibir. Det rumenske språket måtte kalles moldovsk og skrives med det kyrilliske alfabetet.

Slik hadde det også vært forrige gang Bessarabia var under russisk styre. Forskjellen var at myndighetene nå unngikk navnet Bessarabia og i stedet innprentet at moldoverne var en egen nasjon forskjellig fra rumenere, og at moldovsk var et annet språk enn rumensk. En god del av arbeidskraften til industribyggingen ble hentet fra andre sovjetrepublikker, noe som bidro til å øke russifiseringen i byene. Da sovjetstyret falt i 1991, var om lag 65 prosent av befolkningen moldovere/rumenere.

• Se også: Sovjetunionens historie

Kampen for demokrati og nasjonal selvbestemmelse i Moldova da kommunismen falt sammen i Sovjetunionen, fulgte i hovedtrekk mønsteret fra de baltiske statene. Ofte tjente uavhengighetsprosessene i det øvrige Øst-Europa som direkte inspirasjon. Prosessen hadde et noe mer forsiktig preg i Moldova. En av grunnene var at kommunistpartiet i lengre tid enn i Baltikum forble en konservativ bastion. Ikke overraskende var den stadige innvandringen av russere og russifiseringen av samfunnet blant de første sakene som ble tatt opp av opposisjonelle da Sovjetunionens statsleder Gorbatsjov begynte med sin reformpolitikk.

De nasjonale manifestasjonene fikk masseomfang fra januar 1989. På en stor demonstrasjon i Chişinău ble det krevd at moldovsk skulle bli offisielt språk og skrives med det latinske alfabetet, og at det skulle betraktes som samme språk som rumensk. Andre krav gikk ut på at innvandringen fra andre sovjetrepublikker skulle bremses, at ofrene for stalinismen skulle rehabiliteres, at stengte kirker skulle åpnes. Det ble også stilt krav som gikk på miljøvern. Konservative nøkkelpersoner i parti og massemedier ble anklaget for å stå i veien for perestrojka.

Utover vinteren og våren 1989 kom det til flere demonstrasjoner med harde sammenstøt mellom politi og demonstranter. Språkspørsmålet kom mer og mer i sentrum for protestene. I mai sluttet forskjellige opposisjonsgrupper seg sammen til Folkefronten i Moldova, etter mønster fra Baltikum. Presset fra den nasjonale bevegelsen førte til at republikkens Øverste sovjet i september 1989 vedtok en språklov som langt på vei imøtekom opposisjonen. Det førte til protester, ikke bare fra russerne, men også fra gagauserne sør i landet.

I november 1989 ble den konservative partilederen Semion Grossu byttet ut. Han hadde sittet helt siden 1980, og hadde lenge lyktes med å holde nasjonalistiske tendenser i sjakk. Hans etterfølger ble Petru Lucinschi, en innfødt moldover som hadde gjort en rask partikarrière både i sin hjemlige republikk og i andre deler av Sovjetunionen. Han fikk til oppgave å omstrukturere det «stagnerte» partiet. Det ble imidlertid fort klart for ham at det var for sent å friste folk med perestrojka. I stedet åpnet han for nasjonale krav og gav Folkefronten full bevegelsesfrihet.

Ved valgene våren 1990 fikk Folkefronten 40 prosent av plassene i Moldovas øverste sovjet, mens 30 prosent av plassene gikk til grupperinger som stod Folkefronten nær. Lucinschi administrerte den fredelige maktoverføringen fra kommunistpartiet til en regjering som var utgått fra en nasjonalforsamling dominert av Folkefronten.

Moldovas første ikke-kommunistiske nasjonalforsamling erklærte i juni 1990 landets suverenitet, halvannet år etter at Estland, som det første av de baltiske landene, hadde erklært sin. Etter det mislykkede kuppet mot Gorbatsjov i august 1991 erklærte Moldova, i likhet med de fleste andre sovjetrepublikker, sin uavhengighet 27. august 1991.

• Moldovas samtidshistorie
• Moldova
• Sovjetunionens historie
• Romanias historie
• Russlands historie