Olaf Gulbransson

I 1901 ga Olaf Norlis forlag ut Gulbranssons første bok i eget navn – 24 Karikaturer af Olaf Gulbransson. Her karikerte han en rekke av landets fremste kulturpersonligheter, som Kitty Kielland, Vilhelm Krag og Fridtjof Nansen. Portrettene vakte oppmerksomhet og norsk presse var begeistret.

Året etterpå illustrerte Gulbransson Sfinx, først utgitt i 1899. Som i Trangviksposten var det vittigheter og et skråblikk på samfunnet som sto i sentrum.

I 1902 kom den tyske Simplicissimus-forleggeren Albert Langen til Norge for å lete etter nye karikaturtegnere til det satiriske bladet. Tross språkvansker fant Langen og Gulbransson snart tonen. Gulbransson takket ja til tilbudet om jobb med fast lønn, og samme år bosatte han seg i München. Fra 1906 ble Gulbransson også medeier i Simplicissimus.

I løpet av kort tid ble han en av bladets mest populære tegnere. Hans tidligere grove, kraftige strek fikk nå et smidigere og mer poengtert uttrykk: Tegningene kjennetegnes heretter av sylskarp presisjon og maksimal uttrykkskraft i hver linje. Samtidig har de et tydelig dekorativt formspråk. I 1903 fikk han tegne sin første tittelside. Motivet forestilte Adam og Eva i Paradis der hun sitter i bakgrunn sammen med en apekatt og hygger seg med å spise epler. I forgrunn står Adam med hendene foran skrittet.

Albert Langen drev også et tysk bokforlag der han ga ut en rekke av Norges mest kjente forfattere, deriblant Knut Hamsun, Marie Hamsun, Johan Bojer, Olav Duun og Bjørnstjerne Bjørnson. Gulbransson utformet en mengde omslag til disse oversatte utgivelsene. Omslaget til Bjørnsons Arnljot Celline (1904) regnes som et av de beste, likeså H.C. Andersens Märchen (1927).

Simplicissimus under nazismen

I 1933 kom Adolf Hitlers totalitære, nazistiske parti NSDAP til makten i Tyskland. Til å begynne tok ikke Simplicissimus nazistene særlig alvorlig og omtalte bevegelsen nokså ironisk. Men med Hitler som makthaver ble redaksjonen stilt overfor et ultimatum: De måtte slutte å kritisere partiet, eller stoppe produksjonen. Redaksjonen, inklusiv Olaf Gulbransson, valgte å fortsette å utgi bladet, og stilen ble heretter langt mindre kritisk, noe som også kom til å prege hans tegnede bidrag.

I anledning Gulbranssons 60-års fødselsdag i 1933 holdt Städtische Gallerie i München en utstilling for ham. Allerede to dager etter åpningen ble den lukket. Det nazistiske bystyret begrunnet avgjørelsen med at Gulbransson var medansvarlig i at Tysklands anseelse var blitt dårligere i utlandet. NSDAP prøvde ved flere anledninger å få ham inn i partiet uten å lykkes. I 1944 gikk Simplicissimus inn grunnet daværende politiske situasjon.

Gulbransson ga ut flere egne bøker med samlinger av sine beste tegninger. Berühmte Zeitgenossen (1905) og Sprüche und Wahrheiten (1939) samt erindringsbøkene Det var en gang (1934) og Und so weiter (1954) kan nevnes.

Gulbransson ble boende i Tyskland resten av sitt liv, med unntak av årene 1923–1927, da han tegnet for Tidens Tegn i Oslo. I perioden fra 1929 til 1943 var Olaf Gulbransson ansatt som professor ved kunstakademiet i München. Etter andre verdenskrig var han mest sammen med sin tredje kone Dagny rundt gården Schererhof. Han badet i bassenget og malte bilder i friluft. I 1966 ble det i hans hjemby Tegernsee innviet et Gulbransson-museum.

I Norge er hans verker å finne blant annet i Nasjonalmuseet og Oslo Museum.