Olaf Larsen

Larsen var sønn av en gårdbruker på Jørgensløkka på Oppsal (ved dagens Vilberggrenda), og det fortelles at han eksperimenterte med sjokoladeproduksjon hjemme på gården. I nærheten lå Sarabråten, der Thomas Heftye hadde sin sommervilla. Mange i Heftyes enorme kontaktnett i Christianias kulturelle, økonomiske og politiske toppsjikt vanket der, blant annet på jakt i skogene i Østmarka.

En fargerik opprinnelsesmyte forteller at hjemmeproduksjonen på Oppsal skal ha startet etter at unggutten Olaf fikk et eksemplar av boken «Hur man gör Choclad» av en svenske som var med i et slikt jaktlag på Sarabråten. Dette skal ha vært selveste kongen, som jeger under dekke, anført av en annen Heftye-venn, forfatteren Jonas Lie.

Den kjedeligere og trolig mer sannferdige historien er at Larsen lærte sjokoladefaget da han jobbet ved Brødrene Ottesens Chocolade & bonbonfabrik. Denne først lå på Bryn, og flyttet senere til sentrum, fra 1898 i et eget fabrikkbygg ved Akerselva som fortsatt står (Nedre Vaskegang 2). Ottesens fabrikk var den første og største sjokoladefabrikken i Oslo. Det var arbeidet her som inspirerte Larsen til å starte for seg selv. I mangel av startkapital for tilsvarende industriproduksjon forsøkte han seg først på bondevis med håndverksproduksjon hjemme på Oppsal og eget salg fra en bod på Stortorvet.

Den egentlige koblingen mellom Larsen og kretsen på Sarabråten skal ha vært at en annen Heftye-venn, grosserer Fredrik Christensen (1851–1913), tilfeldig traff den unge Olaf Larsen på en jakttur dit i 1888 sammen med fillenevøen Albert Hiorth. De fikk høre om køer av fornøyde kunder foran torgboden til Larsen, og grossereren bestemte seg for å gå inn som distributør og øke produksjonen. Han ordnet fabrikklokaler på Rodeløkken, ved fetteren Fredrik Hiorths jernstøperi. I desember 1889 meldte Christensen inn oppstart av Dampchocoladefabrikken Freia. Den skal ha fått navn etter Christensens svenske kone, Frida, lett omskrevet til det kanskje mer velklingende navnet Freia. Olaf Larsen fikk med seg sin bror Magnus og fire damer ble ansatt. I sine enkle lokaler på Rodeløkken forble Freia en liten bakgårdsindustri som på det meste hadde et titalls ansatte.

Dette forandret seg da Christensen ble kjent med en juniorpartner i et av hovedstadens importagenturer, som blant annet solgte det brasilianske kaffemerket Lacerda til grossisten. Agenten var Johan Throne-Holst fra Trondheim. Han hadde vist interesse for industriproduksjon og sikkert gitt uttrykk for dette til grossereren. En vårdag i 1892 tilbød Larsen den 23-årige trønderen å kjøpe Freia. I ungdommelig overmot slo Throne Holst til, og sikret seg fabrikken for 9000 kroner. Larsen skulle fortsette som verksmester – i realiteten fabrikkbestyrer, mens Throne-Holst skulle selge varene og lede bedriften.

To år senere satte Larsen inn egne penger i Freia, og ble eier av 1/8 av selskapet. Pengene hadde han tjent på boligspekulasjon. Samarbeidet mellom den borgerlige trønderen Throne-Holst og bondegutten Larsen fra Østre Aker gikk ikke så bra. Larsens ambisjoner strakk seg lenger enn til å være underordnet bestyrer i annen manns selskap. En stadig mer vellykket eiendomsspekulasjon gjorde at Larsen til slutt hadde penger å satse både på Freias stadige utvidelser, men etter hvert på en helt egen fabrikk.

Freia ble aksjeselskap i 1898. Larsen satt i styret i kraft av sin aksjepost, men fikk snart møtenekt til styremøtene: Bare noen uker etter A/S Freias første generalforsamling etablerte han Olaf Larsen & Co. som året etter skiftet navn til Olaf Larsens Chokoladefabrik, og erklærte med det åpen krig mot Throne-Holst. Bare noen hundre meter unna Freia etablerte han seg med ny fabrikk, og lokket også med seg en lang rekke lojale sjokoladearbeidere fra Freia. Rimeligvis var Throne-Holst og Freias øvrige styre lite fornøyd.

Enda verre ble det året etter da Larsen gikk i gang med en storstilt priskrig på sjokolade som umiddelbart ødela lønnsomheten i Freia, og formodentlig også i de fleste andre sjokoladefabrikkene – Larsens inkludert. Dette var en lite langsiktig løsning for Larsen, og en kamp han tapte mot Throne-Holst, som svarte med å trekke seg fra priskrigen ved økt markedsføring og merkevarebygging rundt Freia, og satsing på finere sjokolader og konfekt. Freia klarte seg dermed best i krigen, mens Larsens nye fabrikk buklandet. Dobbelt rammet ble han ved at 1899 også ble det store kriseåret i eiendomsmarkedet i Kristiania («Kristiania-krakket»). Spekulasjonsboblen sprakk, og en spiller som Larsen uten finansielt sikkerhetsnett ble rammet hardt. Den nye fabrikken på Rodeløkken med alt utstyr måtte selges.

• A/S Asola Chokoladefabrik
• Bergene A/S
• Freia sjokoladefabrikk