Oslogjengen

Behovet for en aksjonsgruppe direkte underlagt Milorgs sentralledelse (SL) oppstod våren 1944. Da ba den sivile hjemmefrontledelsen SL om hjelp til å utføre sabotasje mot NS-regimets arbeidskontorer. Sabotasjeplanene gikk ut på å forstyrre de pågående forberedelsene til en storstilt innkalling av tre årsklasser (1921–1923) med unge menn til Arbeidstjeneste (AT). Hjemmefrontledelsen fryktet at denne innkallingen vil bli første skritt på veien mot en tvungen mobilisering av norsk ungdom til tysk krigstjeneste. Sentralledelsen ville gjerne bistå, men på dette tidspunktet disponerte verken SL eller Milorgs distriktsorganisasjoner egne sabotasjegrupper.

De tre første aksjonene ble planlagt i begynnelsen av mai 1944. De tok sikte på å ødelegge registre og kartotekkort for innkalling av tre årsklassene, men kun en av aksjonen ble vellykket og flere unge milorg-gutter ble arrestert. Fremfor å benytte lokale og relativt uerfarne milorg-lag, kom SL frem til at aksjonene burde utføres av spesialtrente operatører fra Kompani Linge. Disse ville ha bedre forutsetninger for å lykkes å utføre aksjonene. Ikke bare var KLP-agentene bedre trent, men de opererte også «under-cover» og ville derfor være langt vanskeligere å spore for Gestapo og deres hjelpere i det nazistiske norske Statspolitiet. Spesialsoldatene som det her var tale om, opererte i Oslo og det sentrale Østlandsområdet. De var imidlertid fordelt på flere ekspedisjoner, og de skulle utføre parallelle oppdrag i forskjellige distrikter. Den nye gruppen måtte derfor ha en leder som både kunne være et mellomledd mellom SL og de enkelte operatørene. Dernest måtte vedkommende koordinere planleggingen og lede aksjonene, i de tilfeller hvor han fant dette nødvendig eller hensiktsmessig.

Etter årsskiftet 1943/1944 benyttet SL den svært erfarne og dyktige KPL-agenten Gunnar Sønsteby (Nr. 24) som mellomledd til de øvrige Linge-operatørene i Oslo-området. Milorgs leder Jens Christian Hauge var ikke i tvil om at oppgavene med å utføre «AT-sabotasjen» måtte delegeres til «Nr. 24». Sprengingen av arkivene til Sentralkontoret for arbeidsmobiliseringen i Akersgata 55 ble utført 18. mai 1944 kan regnes som Oslogjengens første fullt ut vellykkede aksjon. Medlemmene av Oslogjengen utførte ytterligere fem vellykkede AT-aksjoner, hvorav kapringen av en stor en lastebil med rasjoneringskort (9. august) i Oslo, og ødeleggelsen av kontorene til Arbeidsdirektoratet i Parkveien 8. (28. august) er de mest kjente.

Fra sommeren og utover høsten gikk hovedfokuset gradvis over til sabotasje mot bensin- og oljelagre, samt bedrifter som ble regnet som viktige for den tyske krigsmakten. Oslogjengens industrisabotasje startet med ødeleggelsen av produksjonsanleggene til svovelsyrefabrikkene på Lysaker og Verpen på Hurum (28. juni 1944) som laget råstoffer til sprengstoffindustrien. Senere kom aksjonene mot bensin- og oljelagre (som smøreoljelagret på Sørenga 12. oktober), motorer og andre reservedeler til jagerfly (busshallen på Korsvoll 14. august), lokomotiver (Skabo fabrikker på Skøyen 13. september), våpenproduksjon (luftvernkanoner på Kongsberg Våpenfabrikk 17. september), samt kulelagre («Svenska Kullagerfabriken» i Kongens gate 27. november). Utover høsten kunne imidlertid en større del av industrisabotasjen i Oslo-området overlates til de unge sabotørene i Aks. 13.000, som var betegnelsen på nye lokale aksjonsgruppene i Distrikt 13 Stor-Oslo.

Listen over godkjente sabotasjemål i Norge ble utvidet i begynnelsen av desember 1944, da allierte myndigheter åpnet opp for at norske motstandsgrupper kunne angripe jernbanelinjer og veier for å forsinke tyske troppetransporter til de hardt pressede tyske forsvarslinjene i Sentral-Europa. Da Milorg-grupper gjennomførte «Operasjon Betongblanding» 14. mars 1945, som var et større og koordinert sabotasjeangrep mot sørgående jernbanelinjer over hele Østlandet, sørget Oslogjengen for å legge administrasjonsbygget til NSB på Jernbanetorget i grus. De siste månedene av okkupasjonen utførte Oslogjengen en rekke mer ordinære vakt- og eskorteoppgaver for SL, men et par av oppdragene var av en helt annen karakter, og disse krevde nitide forberedelser for å lykkes.

Da meldingene om den tyske kapitulasjonen nådde Oslo på ettermiddagen 7. mai 1945, ble Oslogjengen satt i full beredskap. En time etter midnatt 8. mai kom ordren fra SL om oppmøte på Møllergata 19. Oppdraget gikk utpå å sikre politistasjonen mot fanatiske nazister som man fryktet ville angripe bygningen hvor en ny norsk politiledelse nettopp var innsatt. Sidegatene ble avsperret og barrikadert, og Oslogjengen sørget for vaktholdet inntil lokale milorg-avdelinger overtok ut på morgenkvisten.

På ettermiddagen 8. mai ble residensen til NS-statsråden Eivind Blehr i Thomas Heftyes gate omgjort til Oslogjengens hovedkvarter. De neste dagene utførte Oslogjengen en rekke forskjellige kontroll- og vaktoppgaver. Da kronprins Olav kom til Oslo 13. mai som forsvarsjef sammen med en regjeringsdelagasjon på fem statsråder, fikk Oslogjengen oppdraget med å være livvakter. Livvakttjenesten vokste ytterligere med kong Haakon og den øvrige kronprinsfamiliens hjemkomst 7. juni, og varte frem til utgangen av september.

Til gjennomføringen av enkelte av sine aksjoner fikk Oslogjengen god hjelp fra de unge sabotørene i Aks.13.000, aksjonsgruppene til Milorgs distriktsorganisasjon i Stor-Oslo. For å kunne løse sine oppdrag var medlemmene i Oslogjengen også avhengige en rekke andre støttespillere. Sabotørene trengte ikke bare etterretninger om sabotasjemål, vakthold, gatekontroller eller andre opplysninger om okkupasjonsmaktens politi og sikkerhetstjenester. Tilgang til dekningssteder, forsyninger, kjøretøy, samt lokal hjelpere – kvinner og menn som kunne formidle meldinger og varsle om uforutsette hendelser, var også av stor betydning.

• Andreas Aubert (1910–1956)
• Viggo Axelssen (1912–1982)
• Gregers Gram (1917–1944)
• Henrik Hop (1918–1988)
• William Houlder (1917–1984)
• Max Manus (1914–1996)
• Martin Olsen (1920–1979)
• Arthur Pevik (1915–1974)
• Birger Rasmussen (1920–2007)
• Gunnar Sønsteby (1918–2012)
• Edvard Tallaksen (1918–1944)

Operatørene i Oslogjengen mottok en rekke norske og allierte dekorasjoner for sin krigstjeneste, og hele ti av medlemmene ble tildelt Krigskorset med sverd.

• Norge under andre verdenskrig
• motstandskampen i Norge
• Kompani Linge
• Milorg
• sabotasje i Norge under andre verdenskrig
• frigjøringen

• Barstad, Tor Arne (1975): Sabotasjen i Oslo-området 1944-45. Universitetsforlaget. Oslo.
• Christensen, Jan (2005): Oslogjengen. Europas beste sabotørgruppe. Orion Forlag. Oslo.
• Jensen, Erling, Per Ratvik og Ragnar Ulstein: (2007). Kompani Linge. Gyldendal.
• Moland, Arnfinn (2001). I hemmelig tjeneste. Kompani Linge sett med britiske øyne. Orion Forlag
• Sønsteby, Gunnar (1960): Rapport fra «Nr. 24». Ernst G. Mortensens forlag. Oslo.