Overføringen av Krim-halvøya i 1954

Som begrunnelse ble det henvist til økonomi, geografi og kulturelle bånd mellom Krim og fastlandet. Et sted mellom 70 og 75 prosent av befolkningen på halvøya regnet seg som russere, akkurat som det store flertallet sør og øst i Ukraina.

Foranledningen for vedtakene om overføring av Krim-halvøya var 300-årsjubileet for Perejaslav-traktaten. Ved denne traktaten søkte kosakklederen Bogdan Khmelnitskij tsarens beskyttelse mot polakkene, som han nettopp hadde løsrevet seg fra. Traktaten ses gjerne i russisk historieskrivning som gjenforeningen av to nært beslektede østslaviske, ortodokse folkegrupper.

Vedtaket om overføringen i 1954 knyttes til Nikita Khrusjtsjovs personlige initiativ. Khrusjtsjov hadde få måneder tidligere blitt valgt til førstesekretær (leder) for Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP), men maktbasen var skjør, og han trengte allierte i partiet. En mulig forklaring på at Khrusjtsjov ga Krim til den ukrainske sovjetrepublikken, er at han søkte støtte fra førstesekretæren i det ukrainske kommunistpartiet, Aleksej Kiritsjenko.

Marinebyen Sevastopol på Krim hadde siden 1948 hatt status som «direkte underlagt republikken», noe som ga den samme status som Krim-oblasten. Denne statusen ble opprettholdt i 1954, men byen ble nå formelt underlagt den ukrainske sovjetrepublikken. I tiårene som fulgte ble Sevastopol finansiert både fra den russiske og ukrainske sovjetrepublikken. Dette var formalia, og i praksis var byen underlagt og drevet av forsvarsmakten.

• Krim
• Ukraina-krisen
• Ukrainas historie
• Sovjetunionens historie