Oxfordbevegelsen

Oxfordbevegelsen var en retning innenfor den anglikanske kirke som i 1833 utgikk fra en krets ved universitetet i Oxford.

Prestene John Keble (1792–1866), John Henry Newman (1801–1890), Richard Hurrell Froude og Edward Bouverie Pusey (1800–1882) stod i spissen. Bevegelsens ideer ble publisert i en serie på 90 publikasjoner med tittelen Tracts for the Times (1833–1841).

Retningen var høykirkelig og betonte det kirkelige embetes autoritet som den begrunnet med den apostoliske suksesjon, og gjorde gjeldende at den anglikanske kirke var den sant katolske kirke som representerte den rette mellomvei mellom den katolske kirke og protestantene.

Etter at Newman i 1845 gikk over til den katolske kirke, ble Pusey bevegelsens leder. Han la stor vekt på de kirkelige riter, og sakramentene, særlig nattverden, ble fromhetslivets sentrum. Det ble innført alterlys, messeklær, røkelse og katolske seremonier.

Retningen må ikke forveksles med vekkelsesbevegelsen Moralsk Opprustning som ble grunnlagt i 1921, og fram til 1938 var kjent som Oxfordbevegelsen.