Porgy and Bess

George Gershwin hadde i mange år hatt ambisjonen om å skrive en opera. Ønsket bunnet ikke bare i hans store erfaring som komponist av musikaler og andre sceneshow. Ambisjonen var i langt større grad uttrykk for hans livslange trang til å skrive musikk av en mer varig verdi enn det han mente å finne i tidens populærmusikk.

En tidlig idé var å lage en opera med utgangspunkt i det etniske mangfoldet i New York, med de muligheter dette ga for en variert og fargerik musikalsk palett. Det første konkrete skrittet mot et operaprosjekt ble imidlertid tatt gjennom en avtale med New York Metropolitan Opera i 1929. I kontrakten påtok Gershwin seg å skrive en opera basert på Schlomo Anskys skuespill The Dybbuk (1914). April 1931 ble satt som tidsfrist. Det viste seg imidlertid at rettighetene til skuespillet allerede var solgt til den italienske komponisten Lodovico Rocca. Dermed ble prosjektet for Metropolitans del skrinlagt av juridiske grunner.

I tillegg til The Dybbuk hadde Gershwin også vurdert DuBose Heywards roman Porgy (1925) som et mulig grunnlag for en opera. Heyward hadde, sammen med sin hustru Dorothy, bearbeidet Porgy til et skuespill med premiere i 1927. Begge de historiene Gershwin hadde vurdert som operagrunnlag, omhandlet livet til minoriteter i det amerikanske samfunnet – den første den jødiske, den andre den svarte.

Etter fruktbare samtaler med Heyward ble det åpnet opp for en operaversjon av Porgy. Det ble opprettet kontrakt med The Theatre Guild i oktober 1933, og arbeidet kunne starte for fullt. Heywards libretto ble basert på romanen, ikke på skuespillversjonen, og etter hvert kom også Georges bror Ira Gershwin inn i utformingen av det tekstlige. Gjennom tekstene var det, i tillegg til det generelle kvalitetskravet, et viktig poeng å få fram de svartes særegne dialekt og språkbruk.

For å øke kjennskapen til de mer autentiske trekkene til musikken i den fiktive hovedpersonens svarte miljø, oppholdt Gershwin seg i en periode på Folly Island, et stykke utenfor Charleston i Sør-Carolina. Her fanget han opp både musikkens særegenheter, dansen og de svartes musikkutøvelse. Viktige trekk fra disse kulturelle inntrykkene flettet han inn i musikken.

I arbeidet med operaen måtte Gershwin påta seg en ekstra oppgave som han ikke var vant med fra Broadway: Han måtte instrumentere hele operaen – et arbeid som i seg selv tok flere måneder.

Porgy krevde et stort ensemble av svarte sangere. Dette var en utfordring i datidens USA. Gershwin gikk på ulike måter ut med offentlige invitasjoner til audition for hovedroller, biroller og ensembler. Den svarte sangeren og pedagogen Todd Duncan fikk rollen som Porgy. Rollen som Bess tilfalt Anne Brown, som siden i livet kom til å slå seg ned i Norge. Rouben Mamoulian ble hentet inn fra Hollywood som regissør.

Mot slutten av prøvetiden ble tittelen på operaen endret fra Porgy til Porgy and Bess. Det trekkes ofte fram at Gershwin skal ha utvidet Bess-karakteren til en mer betydningsfull rolle etter å ha hørt Anne Brown prøvesynge. I sin selvbiografi viser Brown likevel til at Gershwins ønske når det gjaldt selve tittelen, hadde vært å endre den i tråd med andre tragiske kjærlighetshistorier kjent fra operascenen, som Romeo og Julie og Pelléas og Mélisande.

Gershwin karakteriserte handlingen i Porgy and Bess som en folk tale, noe som på norsk best kan oversettes som en historie om vanlige folk. Disse folkene ville følgelig synge det han kalte folk music. For å gi verket et helhetlig preg kunne han ikke benytte folkemusikalsk originalstoff, han måtte skrive sin egen «folkemusikk». På denne bakgrunnen mente han at Porgy and Bess skulle karakteriseres som en folk opera.

Verket har likevel mange trekk fra tradisjonell opera. Stykket starter med en kort, energisk ouverture som leder over til det første soloinnslaget, «Summertime». Operaen har ellers resitativer, vel å merke kun sunget av de svarte rolleinnehaverne. De få hvite – representantene for øvrigheten – har taleroller. På denne måten markeres de hvite som «utenforstående» i det miljøet operaen beskriver.

Gershwin bruker karakteristiske ledemotiver for de mest sentralene personene i operaen. Unntaket er for Bess, som har en for uselvstendig og lett bevegelig personlighet til å få tildelt en så klart definert musikalsk karakteristikk. Bess er heller ikke tilgodesett med noen egen sang. Hun definerer seg alltid i forhold til omgivelsene og synger dermed også bare sammen med andre.

Operaen er åpenbart tenkt for skolerte stemmer, men den inneholder ingen arier i tradisjonell forstand. Flere sanger har imidlertid en arioso-karakter som plasserer dem i grenselandet mellom resitativ og arie. Porgy and Bess inneholder dessuten flere duetter og større ensembleinnslag.

Sammen med kombinasjonen av musikk og den svarte befolkningens dagligspråk benytter Gershwin en rekke konkrete, amerikanske, folkemusikalske idiomer. Et eksempel på dette er referansen til en såkalt train song i «Leavin’ Fo’de Promis’ Lan’». «Togsang» var en amerikansk sjanger der togreisen gjerne ble oppfattet som en reise bort fra elendigheten og til en ny tilværelse. Melodien illustrerte gjerne togets rytme og skjøtene i skinnegangen.

«It Takes a Long Pull to Get There» er bygget opp som en arbeidssang. «Honey Man», «Strawberry Woman» og «Crab Man» er såkalte street cries som Gershwin kjente fra gateselgere i sør. «I got Plenty of Nuttin» kan minne om en vaudevillesang i Stephen Foster-stil. «It Ain’t Necessarily So» er basert på prinsippet call and response (vekselsang), og refrenget gir et eksempel på scat song (ordløs improvisasjon, i dette tilfellet: «Wa-doo, Zim bam boodle-oo, Hoodle ah da wa da, Scatty wah»).

Flere av sangene er ellers preget av inspirasjon fra spirituals. Gershwins viktigste musikalske grep er likevel benyttelsen av bluesinspirerte melodiføringer, blåtoner, synkoperte rytmer og fargerik harmonikk.

Porgy and Bess hadde førpremiere i Boston, der blant annet deler av musikken ble strøket på grunn av operaens lengde. Noe av dette stoffet er blitt tatt inn igjen i senere framføringer.

Premieren fant sted på Alvin Theatre i New York 10. oktober 1935. Den aller første produksjonen ble spilt 124 ganger, fram til 25. januar 1936.

Anne Brown, den første Bess, mintes premieren som en stor suksess med høylytte bravorop. Det resepsjonshistoriske inntrykket som har festet seg, er nok likevel at mottakelsen var temmelig blandet. Den stilistiske hybridformen hadde ikke alle like stor sans for. Enkelte kritikere hadde vanskelig for å bestemme om dette egentlig var opera, operette eller musikal. Det ble også sagt at stykket baserte seg på rasemessige stereotypier der de svarte ble betraktet som overtroiske og kriminelle, stoffmisbrukere og prostituerte.

I ettertid har Porgy and Bess erobret operascenene verden over. Flere av sangene har vokst inn i repertoaret til både operasangere, jazzsangere og instrumentalister. Musikken regnes av mange som selve høydepunktet i Gershwins mangfoldige produksjon.

Operaversjonen av Porgy and Bess er filmatisert flere ganger. I 1959 kom en musikalversjon av verket regissert av Otto Preminger.

Norgespremieren på Porgy and Bess fant sted 25. april 1956 i Folketeatret i Oslo. Forestillingen var et amerikansk gjestespill, musikalsk sett i samarbeid med Kringkastingsorkesteret under ledelse av Alexander Smallens. Smallens hadde dirigert urpremieren på Porgy and Bess i 1935. Ensemblet gjestet Oslo som ledd i en verdensomfattende turné. Turneen hadde startet allerede i 1952 og hadde økonomisk støtte fra det amerikanske utenriksdepartementet. I Oslo vakte gjestespillet enorm begeistring, både for Porgy and Bess og for Gershwins musikk i sin alminnelighet.

Den amerikansk-norske sangeren Anne Brown, som flyttet til Norge i 1948, regisserte flere forestillinger av Porgy and Bess utenfor landets grenser. I 1967 regisserte hun den første framføringen på Den Norske Opera. Samme forestilling ble satt opp igjen som sesongåpning høsten 1968.

Porgy and Bess ble også den første operaforestillingen i det nybygde huset til Den Norske Opera & Ballett i 2008, denne gang i form av et sørafrikansk gjestespill.

Porgy and Bess krever store ressurser både scenisk og musikalsk. Selv om operaen som helhet ikke er framført mange ganger i Norge, har utallige konsertversjoner av deler av verket blitt framført av både amatører og profesjonelle med stor suksess.

• George Gershwin
• opera