Sofokles

Sofokles var en gresk tragediedikter. Han var athenernes favoritt blant tragikerne. Han vant seierspris med sin debut-trilogi i 468 fvt. Sofokles vant førstepris med 2⁄3 av sine stykker, mens en annen kjent tragiker, Evripides, bare vant med 1⁄5.

Sofokles tok aktivt del i Athens religiøse liv og hadde flere høye sivile og militære verv; blant annet var han i sitt 84. år medlem av kriserådet på ti personer som ble utpekt til å styre Athen etter Sicilia-katastrofen i år 413 fvt.

Antallet dramaer av Sofokles er 123, kanskje enda høyere. De fleste titlene er kjent, men bare sju tragedier er fullstendig bevart:

1. Aias
2. Antigone (442)
3. Trakhiniai (Kvinnene fra Trakhis),
4. Oidipus (eller Oidipus tyrannos, Kong Oidipus)
5. Elektra
6. Filoktetes (409)
7. Oidipus i Kolonos (oppført posthumt)

Nyere papyrusfunn har blant annet gitt oss deler av et satyrspill, Ikhnevtai (Sporhundene).

Sofokles avdekker menneskets svakhet og utsatthet: det kan tro seg mektig og æres som lykkelig, bare mer følbart blir avmakten som kan åpenbare seg med ett slag. Fanget av illusjoner famler mennesket etter gudenes dunkle vilje; det mener å være på rett vei, men høster katastrofe. Sofokles vil ikke oppheve det tragiske gjennom noen endegyldig rettferdighet og dermed nøytralisere den menneskelige lidelse; tragediens «mening» ligger i selve gjennomlysningen av menneskets vilkår og i fremstillingen av menneskets blindhet og begrensning. Dermed, og gjennom de sterke kontrastskikkelser (som Antigone, Teiresias, Neoptolemos og andre), blir hans tragedier også bærere av et positivt budskap, av en ledsagende indre formaning til selvbesinnelse.

Som dramatiker kan Sofokles sees som en fullender av den greske tragedie som kunstform. Rent ytre reduserte han korets rolle kvantitativt og utvidet skuespillernes tall til tre; det gav større vekt til handlingen og åpnet for en mer nyansert karaktertegning. Enkeltdramaet, ikke den sammenhengende trilogi (jamfør Aiskhylos), var hans foretrukne form. Sofokles var en mester i komposisjonen av en dramatisk utvikling; den gradvise avdekking utløser en krise eller et omslag (Aristoteles’ peripeti). Han behersket et bredt register av virkemidler som går opp i den dramatiske helhetsopplevelsen.

Oversettelse av alle stykker til riksmål ved Peter Østbye (1924), av Antigone, Elektra og Oidipus til nynorsk ved M. Skard (1923–30), av Antigone ved Eirik Vandvik (1942).