Spansketrappen

Planene med å bygge trappen startet allerede i 1660 og ble finansiert av den franske pavelige diplomaten Étienne Geffier. Mange arkitekter bidro med tegninger, blant andre Gian Lorenzo Bernini, som fikk oppdraget av den franske kardinal Mazarin. Mazarin var en ledende statsmann i Frankrike og hadde nære forbindelser med de pavelige kretser i Roma. For å markere at området var fransk eiendom, ønsket Mazarin å sette en rytterstatue av den franske kongen Ludvig 14. i trappen. Som overhode for Pavestaten var det paven som bestemte over store byggeprosjekter, og pave Alexander 7. godtok ikke en slik plan. Dermed startet en langvarig diskusjon om det var Pavestaten eller den franske stat som var rettmessige eiere til området.

Prosjektet stoppet opp frem til 1717, men startet igjen da pave Clemens 11. utlyste en konkurranse, der blant andre arkitektene Alessandro Specchi (1668–1729) og Francesco de Sanctis deltok. Specchi hadde i årene 1703–1705 utformet et stort trappeanlegg i Ripettahavnen, som ble en inspirasjon til Spansketrappen. Ripettahavnen var en havn ved elven Tiber nord i Roma og ble revet i 1870. I 1721 valgte den nye paven Innocens 13. utkastet til de Sanctis. Utformingen hadde trekk både fra Ripettahavnen og Berninis tegninger. De Sanctis’ planløsning medførte at hele trappen var synlig både nedenfra og ovenfra, slik at all aktivitet kunne kontrolleres.

Spansketrappen er laget av travertin (romersk kalkstein) og består av til sammen 138 trappetrinn lagt i en serie av bueformete trappeløp med avsatser mellom hvert løp. Midt i trappen er det en liten plass foran en buet vegg og med et trappeløp på hver side. Trappen fortsetter videre til en ny avsats og deler seg igjen i to løp, som fører opp til plassen med obelisken foran kirken. Trappen er omkranset av lave steinvegger. Sammen med steinstøttene, som deler de nederste trappeløpene i tre, er veggene velegnet som sitteplasser.

Trappen har en spesiell tredeling, med tre trinn opp fra plassen til første avsats. Deretter følger tre trappeløp delt med tre avsatser. Denne tredelingen er, ifølge De Sanctis, en hentydning til kirken på toppen av trappen, som var viet til Treenigheten.

Nederst i trappen er det minnesteiner med ørnen fra våpenskjoldet til pave Innocens 13., sammen med den franske lilje, for å markere at begge nasjonene hadde interesser i området.

På 1700- og 1800-tallet var trappen en populær møteplass, særlig for overklassen og kunstnere og de mange nordeuropeerne som kom til Roma på dannelsesreise. I området var det også selgere og tiggere og ikke minst modeller. Kunstnerne kunne gå til Spansketrappen og velge blant disse modellene iført forskjellige kostymer, som de så brukte til verkene sine.

Siden 1952 har det vært tradisjon hver vår å dekorere trappen med blomster, fra slutten av april i cirka en måned. Det vanligste er rødlilla azaleaer.

Spansketrappen har vært brukt i mange filmer, blant annet Roman Holiday (Prinsesse på vift) fra 1953.

Spansketrappen har blitt en populær turistattraksjon, noe som har ført til stor slitasje. I 1995 gjennomgikk trappen en omfattende restaurering. I 2015 var det en ny restaurering, og trappen ble gjenåpnet for publikum i 2016.

Sommeren 2019 kom det nye regler for bruk av Spansketrappen. Det ble forbudt å sitte og spise i trappen.

• Romas arkitekturhistorie
• Arkitektur i Italia
• Roma