Sult (roman)

Boken begynner med en av de mest berømte åpningssetningene i norsk romanlitteratur: «Det var i den tid jeg gikk og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den ….»

Romanen rommer ingen enhetlig indre utviklings- eller dannelsesfortelling. Den er isteden inndelt i fire «stykker», som alle er bygget over samme formelfortelling: Jeg-fortelleren sulter, men mangler penger til mat. Når han er ved å sulte i hjel, mottar han likevel penger og spiser.

I første stykke skjer omslaget idet jeg-fortelleren overraskende mottar ti kroner for en føljetong han har skrevet og fått antatt. I annet stykke reddes han av en barmhjertig kjenning etter et nedverdigende besøk hos en av byens pantelånere. I tredje stykke mottar han ved en feiltakelse veksel for penger han ikke har betalt. Denne uærlige handlingen genererer etterhvert store samvittighetskvaler og nervøsitet hos Sult-helten, og i fjerde stykke bryter han mønsteret idet han melder seg til arbeid på et skip og sier farvel «til byen, til Kristiania, hvor vinduene lyste så blankt fra alle hjem».

Som roman kan Sult fremstå springende og uoversiktlig. Denne virkningen skriver seg først og fremst fra den ærekjære, men sultende jeg-fortellerens raskt vekslende sinnstilstand, hans intense indre dialog og selvobservasjon samt uforutsigbare, innfallspregede og irrasjonelle handlingsmønster. I programartikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv» (1890) beskriver Hamsun hvordan han som forfatter aktivt ønsket å bidra til en litteratur befolket av samtidens «nervøse, undersøkende og lyttende mennesker», for «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn [og] hele det ubevidste Sjæleliv». Den gnagende sulten Hamsuns Sult-helt utsettes for, hadde altså ikke primært til formål å belyse sult eller fattigdom som samfunnsproblem, men tjente snarere som middel til å utforske sjelens irrganger.

Det finnes likevel flere måter å tolke sult-motivet på. Ut over den bokstavelige betydningen kan sulten også leses sosialt, som sult etter anerkjennelse; erotisk, som begjær; kunstallegorisk, som kunstnerisk eller litterær ambisjon; og eksistensielt, som uttrykk for den grunnleggende mangelen, tapsfølelsen eller tomheten det moderne mennesket erfarte ved det 19. århundrets slutt.

Sult ble først publisert som et anonymt skriftstykke i det danske tidsskriftet Ny Jord i november 1888. I Hamsun-forskningen omtales dette stykket ofte som «Sult-fragmentet». Stykket vakte stor oppsikt, og Hamsun lot seg snart overtale til å utvide det til en større tekst. Da Sult to år senere ble publisert som bok på P.G. Philipsens forlag, var «Sult-fragmentet» innarbeidet i «Annet Stykke». Boken fikk bred omtale, og kritikerne anerkjente den stort sett som et viktig nybrottsarbeid. I 1899 ble Sult på ny utgitt, denne gang på Albert Cammermeyers Forlag. Utgivelsen ble merket som «Andet Oplag», men var i realiteten en vesentlig revidert utgave. En sammenligning med de påfølgende utgavene fra 1907 og 1916 viser tilsvarende at Hamsun fortsatte å gjøre endringer i romanteksten.

I forskningen har det vanligste vært å lese Sult som en portaltekst til modernismen i norsk og europeisk romankunst, slik blant andre Einar Eggen (1966), Peter Kierkegaard (1975) og Atle Kittang (1984) gjør. Andre har imidlertid problematisert forståelsen av Sult som modernistisk verk; Tom Christophersen (1979) stiller for eksempel spørsmål ved hvor sterkt Hamsuns Sult-helt bryter med 1880-årenes tendensdiktning, mens Linda Nesby (2003) påpeker ironien i ettertidens plassering av den lutfattige Sult-helten som hovedperson i et stykke dekadanselitteratur. Forholdet mellom Sult og Hamsuns senere litteratur (og politiske orientering) har også opptatt forskningen. Mens mange har lest Sult som et enestående verk i forfatterskapet, hevder Eirik Vassenden (2010) at vitalismen som ideologisk strømning preger både dette og Hamsuns senere verk.

Det finnes en rekke adaptasjoner av Sult, deriblant til film, tegneserie og teater. Sult ble første gang filmatisert i 1966 av den danske regissøren Henning Carlsen, med den svenske skuespilleren Per Oscarsson i hovedrollen som den sultende Pontus. Filmen ble i sin helhet innspilt i Oslo, og ved hjelp av overeksponerte sort-hvitt-bilder, effektiv bruk av zoom samt et tilbakevendende piano-tema formidles romanens for en stor del indre handling i et nærmest tidløst uttrykk. I Cannes ble filmen nominert til Gullpalmen i kategorien beste film, og Oscarsson ble tildelt prisen for beste mannlige hovedrolle. I 2003 ble Sult på ny filmatisert, denne gang av den amerikanske regissøren Maria Giese, med handlingen lagt til Hollywood.

Den norske tegneserieskaperen Martin Ernstsens tegnerserieroman Sult (2019) ligger tettere på originalen. Hamsuns tekst er riktignok forkortet, men utdragene gjengis i uendret språkdrakt. I tråd med Carlsens filmatisering har Ernstsen dessuten valgt å illustrere teksten i sort-hvitt, med historisk korrekte illustrasjoner av Kristiania anno 1890. Når Ernstsen derimot bryter med dette grunnleggende formspråket, er det for å illustrere Hamsuns surrealistiske passasjer. Ernstsens synligste grep er likevel navngivingen av Hamsuns navnløse jeg-forteller: I tegneserieromanen tildeles han nemlig navnet Knut Pedersen, som er Hamsuns fødenavn. Slik legger Ernstsen på ny opp til den selvbiografiske lesningen av Sult.

• Knut Hamsun
• modernisme i litteraturen
• Norges litteraturhistorie

• Andersen, Per Thomas 2001. Norsk litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Oslo
• Bjorvand Bjørkøy, Aasta M. & Ståle Dingstad 2017. Litterære kretsløp. Dreyer. Oslo
• Dingstad, Ståle 1998. «Om Sult (1890) – og andre tekster med samme tittel», i Edda Vol. 98
• Eggen, Einar 1966. «Mennesket og tingene. Hamsuns Sult og ‘den nye roman’», i: Norsk Litterær årbok, s. 82-106
• Furuseth, Sissel, Jahn H. Thon og Eirik Vassenden 2016. Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010. Universitetsforlaget. Oslo
• Hedin, Gry 2011. «Forfatteren som eksperimentator. Tidsskriftet Ny Jord som tværfaglig kontekst for Knut Hamsuns Sult», i: Edda 2011 (4), s. 330-345
• Haarberg, Jon, Tone Selboe & Asbjørn Aarseth 2007. Verdenslitteratur. Universitetsforlaget. Oslo
• Kiergegaard, Peter 1975. Knut Hamsun som modernist. [Forlag]. København
• Kittang, Atle 1984. Luft, vind, ingenting. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo
• Nesby, Linda Hamrin 2003. «Knut Hamsuns Sult – et eksempel på dekadanselitteratur?», i: NordLit nr. 13, s. 77–98
• Rottem, Øystein (red.) 1979. Søkelys på Knut Hamsuns 90-års diktning. Universitetsforlaget. Oslo
• Sandberg, Mark B. 1999. «Writing on the Wall: The Language of Advertising in Knut Hamsun’s Sult», i: Scandinavian Studies Vol 71 (3), s. 265-296
• Singer, Isaac B. 1965. «Knut Hamsun, Artist of Skepticism», i: Knut Hamsun, Hunger. Overs. Robert Bly. Farrar, Straus & Giroux. New York
• Sørensen, Peer E. 2015. Hamsuns sultekunstner. Aarhus Universitetsforlag. Aarhus
• Tjønneland, Eivind 2005. «Sult og ‘Fra det ubevidste Sjæleliv’», i Den litterære Hamsun (red. Ståle Dingstad). Fagbokforlaget. Bergen
• Vassenden, Eirik 2010. «En Ildebrand i en Boglade. Modernisme og vitalisme i Hamsuns Sult og i Sult-resepsjonen», i: Norsk litteraturvitenskapelig tidsskrift 2010 (2), s. 101-113
• Øyslebø, Olav 1964. Hamsun gjennom stilen. En studie i kunstnerisk utvikling. Gyldendal Norsk Forlag. Oslo