Svetlana Aleksievitsj
Svetlana Aleksijevitsj. Foto Peter Groth. CC BY 3.0.
Svetlana Aleksijevitsj er en belarusisk forfatter som skriver på russisk. Hun er særlig kjent for sine dokumentariske bøker om sovjettiden, blant annet krøniken om Tsjernobyl-ulykken, Bønn for Tsjernobyl.
Aleksijevitsj er en av verdens mest sentrale forfattere av sakprosa og ble i 2015 tildelt Nobelprisen i litteratur.
Aleksijevitsj ble født 31. mai 1948 i byen Stanislav (nå Ivano-Frankivsk) i sovjetrepublikken Ukraina. Hennes far var belaruser og moren ukrainsk. Etter at faren hadde blitt demobilisert fra hæren, flyttet de til Den belarusiske sovjetrepublikken (se Belarus), hvor hun vokste opp. Hun utdannet seg til journalist ved Det belarusiske statsuniversitetet i Minsk. Etter endt utdanning jobbet hun en periode som lærer og journalist før hun ble redaktør for sakprosa i det litterære tidsskriftet Neman.
Aleksijevitsj’ litterære karriere ble sterkt påvirket av landsmannen Ales Adamovitsj’ dokumentariske bøker fra andre verdenskrig. Adamovitsj skrev bøkene i samarbeid med andre forfattere og baserte dem i stor grad på muntlige kilder. Han brukte ulike sjangerbetegnelser på sin prosa: «fellesromaner», «oratorieromaner» eller «vitnesbyrdromaner». Som et resultat av dette er Aleksijevitsj’ bøker preget av enkeltindividers vitnesbyrd fra historien.
Svetlana Aleksijevitsj debuterte med Krigen har intet kvinnelig ansikt i 1985. Boken møtte motstand i det sovjetiske sensurapparatet fordi den utfordret kommunistpartiets idealiserte bilde av sovjetiske kvinners krigsinnsats. Boka består av monologer fra kvinner som forteller sider ved andre verdenskrig som aldri hadde kommet fram tidligere. Den ble etter hvert en stor suksess og nådde et opplag på to millioner. Siden har den blitt oversatt til mer enn ti språk.
Krigen har intet kvinnelig ansikt inngår i syklusen «Utopiens stemmer», sammen med De siste vitnene (om barns erfaring med krigen, 1985), Kister av sink (om Sovjetunionens krigføring i Afghanistan, 1991), Bønn for Tsjernobyl (1996) og Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand (om hvordan sovjetmennesket taklet Sovjetunionens oppløsning, 2013).
Bønn for Tsjernobyl har blitt hennes største suksess. Den er en krønike over følgene av Tsjernobyl-katastrofen, som ikke interesserer seg nevneverdig for de tekniske eller storpolitiske sidene ved katastrofen, men som tar for seg det Aleksijevitsj kaller «Tsjernobyl-verdenen».
Boka er basert på forfatterens intervjuer med mennesker som på den ene eller andre måten ble berørt av katastrofen, enten direkte ved at de eller noen av deres nærmeste ble syke eller døde av strålinga, eller indirekte ved at de måtte flytte fra hjemmene sine. Monologene er uavhengige av hverandre, med utgangspunkt i forskjellige steder, med forskjellig tidshorisont og ulike fortellerstemmer. Samtidig danner de et hele og gir et både bredt og detaljert innblikk i livet til de ulike hovedpersonene.
Bønn for Tsjernobyl krysser sjangre. Den er møysommelig belagt dokumentarisk, basert på over 500 intervjuer. Samtidig er dette materialet behørig organisert av forfatteren i henhold til de to sjangrene monologer og kor. Disse utgjør en polyfon helhet i den forstand at de ikke smeltes sammen til et enhetlig perspektiv, men får stå som representanter for seg selv og sitt verdenssyn. Boken er dessuten organisert i tre hovedkapitler som tar for seg fortid, nåtid og framtid og på den måten skaper en dynamisk utvikling i teksten.
Materialet er dessuten språklig bearbeidet. Selv om teksten er basert på intervjuer, er forfatterens tilstedeværelse redigert bort, slik at stemmene framstår som rene og leseren får inntrykk av å lese de levde liv. Både Aleksijevitsj’ organisering av materialet og den språklige bearbeidinga gir krøniken en litterær verdi som overgår det man vanligvis forbinder med dokumentarsjangeren.
Aleksijevitsj gikk fra å stille spørsmål ved sovjetsamfunnets ideologiske sannheter til å havne i opposisjon til Aleksandr Lukasjenkos regime i det uavhengige Belarus, og på 2000-tallet tilbrakte hun flere år i utlandet for å få fred for regimets trakassering. I 2011 returnerte hun til Minsk.
Høsten 2020 ble Aleksijevitsj en del av den folkelige protesten mot valgfusk ved presidentvalget i august og myndighetenes voldsbruk. Som en av sju medlemmer i formannskapet til protestbevegelsens koordinasjonsråd ble hun utsatt for sterkt press fra belarusiske myndigheter. I september forlot hun landet til fordel for Berlin, og senere har hun uttalt at hun ikke returnerer til hjemlandet før Lukasjenkos tid som president er over.
Aleksijevitsj er også kontroversiell blant sine forfatterkolleger i hjemlandet. Enkelte har problemer med å anerkjenne at hun, som skriver på russisk, tilhører den belarusiske litteraturen. I forlengelsen av dette pekes det også på at hun hyller den russiske kulturarven, og hun har blitt beskyldt for å gjøre dette på bekostning av belarusisk kultur. Samtidig er hun tydelig på at hennes viktigste læremestre er de belarusiske forfatterne Ales Adamovitsj og Vasil Bykaw.
Svetlana Aleksijevitsj har oppnådd stor internasjonal anerkjennelse, og hun har vunnet litterære priser i Russland, Tyskland, USA og Sverige. Hun har også besøkt flere norske litteraturfestivaler. Hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2015.
Kommentarer (4)
skrev Lars Nygaard
svarte Kjell-Olav Hovde
skrev Jan Olesen
svarte Martin Paulsen
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.